Vi kan dempe konflikten mellom USA og Kina

CAMBRIDGE: Det er mulig at president Biden har brutt med sin forgjenger, Donald Trump, i den økonomiske politikken og utenrikspolitikken. Men på ett område har Biden i stor grad videreført den tøffe linjen til Trump: relasjonen til Kina.

Han har for eksempel nektet å reversere Trumps økte tollsatser på kinesiske eksportvarer og advarer om ytterligere straffetiltak i handelspolitikken.

Dette er et uttrykk for stadig mer steile amerikanske holdninger vis-à-vis Kina. Da tidsskriftet Foreign Affairs nylig spurte ledende amerikanske eksperter om USAs «utenrikspolitikk har blitt for fiendtlig overfor Kina», svarte nesten halvparten av respondentene (32 av 68) at de enten var «uenig» eller «svært uenig». Dette kan tyde på et ønske om en enda tøffere linje overfor Kina.

Geopolitiske strateger har på sin side en tendens til å se verden som et null-sum-spill.

For økonomer, som gjerne ser verden som et vinn-vinn-spill, er dette vanskelig å forstå. Ved å samarbeide og unngå konflikt kan alle land komme bedre ut av det.

Den mest åpenbare anvendelsen av dette prinsippet er fordelene ved internasjonal handel — et område der profesjonelle økonomer ofte får vist fram sin ekspertise. Generelt tjener alle land på å åpne opp markedene sine for andre land. Men den samme ideen kan også anvendes på andre politikkområder der nasjonale og globale interesser kan komme i konflikt med hverandre.

Ja, land kan iverksette en «alles kamp mot alle» — som å begrense tilgangen til nasjonale markeder for å endre handelen med utlandet i egen favør. Land kan også opptre som gratispassasjerer og la være å bidra til globale kollektive goder som avkarboniseringstiltak. Men ville det ikke ha vært bedre dersom de avsto fra slike tiltak slik at alle kan komme bedre ut av det?

Dette har dystre følger for forholdet mellom USA og Kina.

Geopolitiske strateger har på sin side en tendens til å se verden som et null-sum-spill. Nasjonalstater konkurrerer om makt: å få andre til å gjøre som man selv vil og fremme egne interesser uhindret. Denne formen for makt er nødvendigvis et relativt gode: Hvis ett land får mer makt, vil rivalen få mindre makt. En slik verden vil være konfliktpreget, ettersom stormakter (som USA) og fremvoksende makter (som Kina) kjemper om regional og global dominans.

I en nylig publisert artikkel, gir John Mearsheimer fra University of Chicago uttrykk for dette synet. Mearsheimer var blant respondentene i undersøkelsen til Foreign Affairs som sa seg «svært uenig» i formuleringen at USA, i sin utenrikspolitikk, var blitt for fiendtlig innstilt til Kina. «Alle stormakter, enten de er demokratier eller ikke, må av nødvendighet kjempe om makt i det som grunnleggende er et nullsumspill», skriver han.

Dette har dystre følger for forholdet mellom USA og Kina. Kina ønsker å utvide sin makt. Stormaktsrivalen har dermed ikke noe valg: USA må forsøke å stagge Kina. Dette perspektivet er en stor utfordring for økonomer og andre som tror på muligheten for en stabil, fredelig og i stor grad samarbeidsvillig verden der både USA og Kina kan ha fremgang samtidig.

Realistenes påstander om maktens forrang baserer seg på antagelser som må modifiseres.

Utenrikspolitiske «realister» som Mearsheimer og min kollega ved Harvard University, Stephen Walt, har åpenbart rett når de kritiserer den «liberale» antagelsen om at åpne markeder i USA og en regelbasert verden vil få Kina til å ligne «mer på oss». Den amerikanske utenrikspolitiske linjen fram til Trump-administrasjonen tok over, der man skulle komme Kina i møte, kan ha hjulpet Kina med å vokse seg rikere. Men det førte ikke til at landet ble mer demokratisk. Og kinesiske myndigheter ble heller ikke mindre lystne på makt og innflytelse.

Men med et Kina som har et helt annet økonomisk og politisk system og andre strategiske interesser: Vil det nødvendigvis føre til en uunngåelig konflikt med Vesten? Kanskje ikke. Realistenes påstander om maktens forrang baserer seg på antagelser som må modifiseres.

For det første: Selv om stater prioriterer nasjonal sikkerhet og overlevelse over alt annet, er det et stort gap mellom å sikre disse minstemålene og maksimere makt. Selv uten militær tilstedeværelse på alle verdens kontinenter, vil USA kunne sikre seg mot utslettelse og invasjon. Historikeren Stephen Wertheim påpeker at det ekspansjonistiske synet på amerikansk utenrikspolitikk alltid har blitt utfordret av en mer tilbakeholden tilnærming, som misvisende og nedlatende har blitt omtalt som «isolasjonisme».

Stormaktsrivaliseringens struktur gjør nok at vi må utelukke en harmonisk verden.

Likeledes vil Kina kunne sikre sin territorielle integritet uten å måtte rasle med sablene overfor sine naboer. Man bør forvente at en statsmakt sørger for en tilstrekkelig grad av sikkerhet. Men utover dette vil internasjonal maktkamp gå ut over andre nasjonale målsettinger, som en styrket nasjonal økonomi — noe som krever en mindre bøllete fremferd på verdensarenaen.

Som realister ofte påpeker, mangler verden en myndighet som kan håndheve de internasjonale reglene. Det finnes ingen global statsmakt som kan sørge for at nasjonalstater opptrer i henhold til regler som de kan ønske skal bli vedtatt, men som de ikke alltid vil følge selv. Dette gjør det vanskeligere å få til samarbeid — men ikke umulig. Spillteori, erfaringer fra den virkelige verden og eksperimenter, tyder på at gjensidighet gjerne leder til mer samarbeid. En tredjeparts instans som kan håndheve internasjonale regler, må ikke nødvendigvis til for å fremkalle kooperativ atferd i gjentatte interaksjoner.

Det stemmer også at usikkerhet og faren for at man feiltolker andre staters intensjoner, kompliserer samarbeidet mellom stormaktene. Rene defensive tiltak — det være seg økonomiske eller militære — kan ofte oppfattes som trusler og lede til en ond eskalerings-sirkel. Men også en slik utvikling kan til en viss grad dempes. Som Walt og jeg påpeker: Det som kan avhjelpe slike situasjoner er et rammeverk som legger til rette for kommunikasjon og som stimulerer til gjensidig berettigelse av handlinger som kan feiltolkes av motparten.

Struktur er ikke forutbestemmelse: Vi kan skape en bedre (eller verre) verdensorden.

Mearsheimer er skeptisk til at kreative institusjonelle endringer kan utgjøre en forskjell i særlig grad. «Drivkraften bak stormaktsrivaliseringen» mellom USA og Kina «er strukturell», skriver han. Det «betyr at problemet ikke kan elimineres gjennom smarte politiske tiltak». Men det er ikke slik at struktur fullt ut bestemmer likevekt i et komplisert system. Definisjonen av nasjonale interesser, strategiene som blir fulgt og informasjonen som er tilgjengelig for aktørene avhenger til en viss grad av våre valg.

Stormaktsrivaliseringens struktur gjør nok at vi må utelukke en harmonisk verden. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi må leve i en verden preget av forutbestemte konflikter. Og det utelukker ikke de mange alternativene som befinner seg mellom disse ytterpunktene.

Struktur er ikke forutbestemmelse: Vi kan skape en bedre (eller verre) verdensorden.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org