Den billigste forsikringen

De dårlige nyhetene står i kø. Men de profesjonelle budbringerne blir stadig færre og med sviktende evne. Kommisjoner, stortingsmeldinger og rapporter kappes nå om å advare mot konsekvensen.

Krigsretorikken henger som kruttrøyk i lufta om dagen. Fredssamtaler i øst hjelper ikke på følelsen av utrygghet. Det skal rustes opp for hundretalls milliarder, vanntanker og hermetikk er snart utsolgt, og Høyre ønsker militært grunnkurs for alle landets 18-åringer. Samtidig går alarmen for det mange ser på som førstelinjeforsvaret – våre redaktørstyrte medier −i kampen for å beholde demokratiet og sikre tilliten til den informasjonen vi bader i.

Disse skiller seg fra de sosiale mediene og de fleste podkaster, som gjerne er private ytringer med få lovbestemte rammer. De er særlig vanskelige å regulere i Norge fordi Grunnloven forbyr forhåndssensur. Det kommer fram i en fersk rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter og Teknologirådet, «Sosiale medier, ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet» som tok utgangspunkt i et scenario der det kinesiske sosiale mediet TikTok skulle forbys.

Derfor er det så nedslående at selv ikke våre største og viktigste mediehus, helt avgjørende samfunnsinstitusjoner, tjener nok penger til at driften er bærekraftig.

Situasjonen er mildt sagt alvorlig når man ser på brottsjøen av sosiale mediers innflytelse og potensielle destruktive kraft i en sikkerhetspolitisk betydning, i sammenheng med de regulerte, etikkstyrte medienes svekkede økonomiske muskler. Denne uka har vi i Dagsavisen sluttført en nedbemanning som betyr ti færre årsverk i avisa. Det er ille for oss, og det blir selvsagt ikke lettere å utføre oppdraget vårt. Enda verre blir det når man løfter blikket og ser at våre konkurrenter og brødre også sliter. I sum er bildet dystert.

Papiravisa har vist seg overraskende robust, og dens død for tidlig varslet, men sakte og sikkert synker opplag og inntekter. Mange aviser har lenge stått i en spagat mellom den gamle papirøkonomien og den nye digitale. Men etter hvert som stadig mer av vekta i organisasjonen flyttes til det digitale beinet, har det oppstått en ny utfordring: Betalingsviljen for digitale avisabonnement er mindre − for det minner jo til forveksling på det samme produktet som i tiår ble gitt bort og skapte en forventning om at nyheter er gratis. I tillegg kjemper man om annonsepengene mot globale giganter som Google og Facebook. Og taper. «Dersom lønnsomheten over tid blir svakere, er det risiko for at bransjen ikke vil være i stand til å oppfylle samfunnsoppdraget», heter det i en ny rapport fra Medietilsynet.

Våre viktigste nasjonale nyhetsformidlere er alle under sterkt press og må kutte i kostnadene. Det betyr kutt i antall ansatte. Færre journalister og mindre rom til å bruke tid på å undersøke. Når færre journalister må gjøre mer og innholdet produseres billigere, gjør det mye med nyhetskriteriene og maktforholdet mellom pressen og kildene. Altså med forutsetningene for å gjøre den jobben som ideelt er forventet av oss.

På et overordnet nivå ser man hvordan eierskap aktivt brukes for å påvirke.

Derfor er det så nedslående at selv ikke våre største og viktigste mediehus, helt avgjørende samfunnsinstitusjoner, tjener nok penger til at driften er bærekraftig. VG og Aftenposten kutter nå 59 stillinger, i tillegg må giganten Schibsted kutte i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad. TV2 har i løpet av et par år kuttet 120 årsverk og NRK har akkurat sluttført en nedbemanning som betyr 88 færre på jobb i NRK.

I et oppsiktsvekkende intervju med bransjeavisa Medier24 uttrykker Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen stor bekymring for situasjonen. Selv om Nordens medier enn så lenge klarer seg godt tross de ferske kuttene, er det et mørke i horisonten: «I det store bildet er jeg oppriktig bekymret for medienes posisjon. Hvis man ser på resten av verden, er det ikke sikkert at vi er så mange redaktørstyrte medier igjen om ti år, det kan være ganske få».

Det er tydelig tale. Og ett blikk mot USA er nok til å forstå bakgrunnen for Eilertsens store ord. På et overordnet nivå ser man hvordan eierskap aktivt brukes for å påvirke. Elon Musks oppkjøp av Twitter/X har omvandlet mediet til et politisk verktøy. Amazon-mogul Jeff Bezos har nektet Washington Post sin redaksjonelle frihet og eieren har krevd at avisa nå skal forfekte «frie markeder» og «personlig frihet» på meningsplass. Redaktøren gikk på dagen, og denne uka sa Ruth Marcus, også omtalt som avisas grunnmur, opp jobben etter at hun ble nektet å publisere en kommentar med kritikk av eieren Bezos.

I bunnen av den amerikanske mediepyramiden pågår det en like urovekkende utvikling. To-tre aviser legges ned ukentlig i USA, og i løpet av de siste 20 årene er en av tre aviser lagt ned. Rundt halvparten av USAs i overkant av 3000 kommuner har bare én nyhetskilde. 200 har ingen.

Og mens vi venter på at internett skal tøyles til det beste for oss alle, tegn et avisabonnement.

Aftenposten-redaktørens bekymring er helt i tråd med det alle de som jobber med å kartlegge norsk sårbarhet i møtet med en ny virkelighet også understreker: Vi må ikke bare hegne om redaktørstyrte, vi må som samfunn legge til rette for dem − som bolverk mot desinformasjon og krefter som ønsker å undergrave den norske samfunnsstrukturen. Og som infrastruktur for nødvendig kommunikasjon i krig og krise.

 Nasjonal sikkerhetsmyndighets risikorapport for 2025 advares det mot generasjonsgapet i samfunnet. Mellom de som oppsøker tradisjonelle, redaktørstyre medier og de som ikke gjør det. De under 35 har påtakelig lavere tillit til disse enn de eldre: «En informasjonskløft kan utnyttes av trusselaktører for å forsterke splittelse i samfunnet og spre desinformasjon», heter det i analysen. Den reduserte tilliten som er registrert i befolkningen, utgjør en risiko foran det forestående valget.

Valget i Romania som nylig måtte avlyses, er en sterk påminnelse om viljen til å påvirke valg. Sikkerhetsmyndighetene hevder å ha avslørt 66.000 falske TikTok-kontoer som ble brukt for å bygge opp en prorussisk, ytre høyre-kandidat. Det er et innblikk inn i ei kakofonisk framtid preget av et vertigo av informasjon der til slutt ingenting har verdi som sannhet.

Også i den rykende ferske rapporten fra «Ekspertgruppen for kunstig intelligens og valg» er man opptatt av de redaktørstyrte mediehusenes rolle: «Et godt utgangspunkt for motstandsdyktighet både mot økende polarisering og fragmentering av samfunnet, men også mot uønsket påvirkning fra KI-generert innhold generelt og KI-drevne påvirkningsoperasjoner i forbindelser med valg».

Vil de ikke være redaktører, så skal de.

Totalberedskapskommisjonen fra 2023 er opptatt av det samme, og i kapittelet «Befolkningens egenberedskap og motstandsdyktighet» er en av anbefalingene «å sikre rammevilkårene fra myndighetene for å opprettholde et mangfold av redaktørstyrte medier». I den påfølgende Totalberedskapsmeldingen til Stortinget i januar i år heter det i argumentasjonen for å sikre de redaktørstyrte mediene at «Befolkningens evne til å skille mellom sant og usant utfordres på flere nivåer» og «De globale internettplattformene forsterker spredning av emosjonelt og engasjerende innhold, noe som øker faren for algoritmisk forsterkning av desinformasjon».

Forrige fredag ble det klart at regjeringen vil ta inn EU-forordningen Digital Services Act i norsk lov. Målet er et tryggere og mindre lovløst internett. Det skal gis hjemmel for å kreve at de store plattformene fjerner skadelig innhold. Aktører som Google og Meta kan pålegges aktivt å motvirke spredning av ulovlig innhold og må selv vurdere faren for at de bidrar til blant annet valgmanipulasjon og spredning av desinformasjon.

Vil de ikke være redaktører, så skal de. Og mens vi venter på at internett skal tøyles til det beste for oss alle, tegn et avisabonnement. Hvilket som helst, og gi bort et til barn og barnebarn. Det skal visst være den billigste forsikringen.

(Først publisert i Dagsavisen.)