Den gode kampen

Jeg tror aldri jeg har sett så mange være klar for et nytt år. Det er ikke rart, de siste årene har gitt oss nordmenn utfordringer vi ikke er vant til. Vi fikk av oss korona-maskene, brått ble alt dyrere, og det brøt ut krig i Europa.

Selv om året har vært tøft for mange, kan det være klokt å minne oss på det samme som Jens Stoltenberg pleier å si når han blir spurt om det er vanskelig å ha ansvar for å unngå en ny verdenskrig. Han sier noe som at det er en krevende jobb, men det er ingenting sammenlignet med de som lever i krigens terror.

Jeg håper vi får gode politiske debatter i 2023 om skatt og fordeling.

Ukraina kommer til å prege 2023 også, det handler om noe så grunnleggende som et lands rett til å bestemme sin egen skjebne. Slik er vi heldig i Norge. Vi bestemmer i stor grad over oss selv. Til tross for at inflasjon og energipriser påvirker oss dypt, har vi det fantastiske privilegiet som nå over 50 prosent av jordens befolkning ikke har. Vi kan velge våre folkevalgte og vi kan debattere fritt hvilket samfunn vi ønsker oss.

Det er sånn sett ikke så dumt å tenke globalt, men handle lokalt. For det er her i Norge de fleste kan gjøre en forskjell, og det er her vi skal ha et lokalvalg som avgjør hvordan vår virkelighet fortoner seg i kommuner og fylker de neste fire årene.

Jeg håper vi debattere velferd så det svinger.

Jeg håper vi får gode politiske debatter i 2023 om skatt og fordeling, i etterkant av skatteutvalget og en høst der mange milliardærer har forlatt Norge og bosatt seg i et annet fjelland for å spare skatt. Hvorfor er det færre som føler forpliktelse til samfunnskontrakten enn for bare få år siden, da både arveavgift, formueskatt og selskapsskatt var høyere?

Hva kan vi gjøre for å dyrke frem nytt næringsliv, og gründere som ikke drar?

Jeg håper vi debattere velferd så det svinger. Hvor stor del av velferden skal overlates til private selskaper? Er det fremdeles mulig å ha et bredt og velfungerende offentlig tilbud for oss når vi blir syke eller gamle? Hvordan skal en befolkning som heldigvis lever lengre og får nyte det aller største gode vi har på denne jorden, nemlig tid, organisere oss slik at alle får en bra alderdom, ikke bare de som kan kjøpe seg en god alderdom?

Hvordan skal vi løse lærermangelen?

Hvordan skal skolene gi ungene gode skoledager? Lære dem å samarbeide med mange forskjellige mennesker, slik de må gjennom hele voksenlivet. Lære å sortere den uendelige mengden informasjon tiden vi lever i kaster mot dem. Lære å bruke mulighetene det gir å leve i en av de objektivt sett frieste samfunnene i hele verdenshistorien.

I tillegg til å lære å lese, skrive og regne, hvordan skal skolen, sammen med oss foreldre, bidra til at ungene våre blir bra folk rett og slett? Bør det være flere private skoler? Bør lærerne jobbe annerledes? Hvordan skal vi løse lærermangelen?

Om smått og om stort. Gode debatter. Latterlige debatter.

Jeg håper vi kan krangle om fastlegemangel, og foretaksmodellen, og sykepleierens vilkår og fronfagsmodellen. Om renten er for høy eller for lav, om statsbudsjetter er for stramt eller for ekspansivt, om strømprisene skyldes Putin eller energipolitikken, om vindmøller på land og i vann, og fiskernes rettigheter, og grunnrenteskatt på laks og om Norge bør ha gruver eller overlate slikt til andre land.

Jeg håper vi kan krangle om fagforeningsfradraget og formueskatten og fastlegeordningen og fritaksmodellen. Om arveavgift og arbeidsavklaringspenger og ambulansetjenestene i Nord-Norge og aksjonærfritaket og alderspoeng i utdanningen og alkohol i parkene. Om smått og om stort. Gode debatter. Latterlige debatter.

Den selvlærte akademikeren Kenneth Burke skrev om den store samtalen vi er så heldig å få del i. Fritt oversett går det omtrent slik:

«Forestill deg at du kommer inn i en stue. Du er sen, så mange har kommet lenge før deg, og de er opptatt i en opphetet samtale. For opphetet til at noen fortelle deg hva den dreier seg om. Faktisk startet diskusjonen lenge før de andre kom dit, slik at ingen av de som er der kan gjenfortelle alt som har skjedd tidligere.

Vi kommer til å høre mange av de samme argumentene vi har hørt før.

Du lytter en stund, til du syns du har oppfattet hva det dreier seg om; så kaster du deg inn med dine meninger. Noen svarer; du svarer tilbake; én tar deg i forsvar; en annen inntar en annen posisjon, til din motstanders ergrelse eller glede. Diskusjonen er uendelig. Det blir sent, og du må dra. Du drar, og diskusjonen fortsetter like intenst.»

Sånn er det, folkens. Og heldig er vi som får ta del i det. Kort og godt: La oss hedre friheten vi har i Norge med å føre en levende og gjerne raus politisk debatt i 2023. Det er nemlig ingen annen måte å gjøre det på.

Vi kommer til å høre mange av de samme argumentene vi har hørt før. Mange av posisjonene kommer til å være både kjente og forutsigbare. Men det er selve livet det, folkens. Og en ting kan jeg love. Hvis vi mistet det, så hadde vi savnet det.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 2. januar 2023.)