Den hemmelige ingrediensen

Norge er et rikt land fordi vi som bor her har klart å tilpasse og endre oss i takt med omgivelsene. I millioner av år lå oljen der uten at vi mennesker hadde noen som helst nytte av den. Først da vi utviklet kunnskap og teknologi, ble den verdifull. Menneskers arbeid gjør olja verdifull. Men selv ikke det er nok.

Et land som bruker folka sine sånn, er dømt til å forbli et fattig land.

Det finnes mange eksempler på land med store naturressurser der befolkningen likevel ikke nyter godt av verken velstand eller for den sakens skyld demokrati. Også politikk og samarbeid gjør naturressurser verdifulle. En viktig del av Norges suksess er at vi ikke tviholder på gamle arbeidsformer når nye muligheter byr seg.

En fersk artikkel på NRK.no beskriver dette på en god måte. Den forteller den hyggelige historien om en ung mann som har kjøpt seg et gardsbruk med en stor skog i Østerdalen. En fin sak om en driftig fyr som investerer og satser. Det denne spaltisten merket seg var likevel historien om gården han har kjøpt.

På 1800-tallet var det nemlig 150 ansatte på denne gården, forteller NRK. I dag er det ingen.

Tenk over forskjellen. Den samme jorda og skogen som ligger der i dag skulle finansiere livene til 150 personer og deres familier. Tømmerhoggere, kokker, tjenestepiker, kusker og gud veit hva. To ansatte bare til å fyre og holde bygningene varme. Slik arbeider man i et fattig land. Og omvendt. Et land som bruker folka sine sånn, er dømt til å forbli et fattig land.

Vår suksess skyldes at vi ikke har tviholdt på de gamle arbeidsmåtene.

For litt over hundre år siden jobba det 370.000 mennesker i det norske jordbruket. Det betyr at 38 prosent av alle som jobba her i landet på oldemors tid, produserte maten vår. Hvis vi skulle jobbet på samme måte i dag måtte vi ha hatt rundt regnet en million bønder i Norge. En million. Hvor mange har vi? 48.000.

Ved å ta i bruk ny teknologi, maskiner, kunnskap og nye arbeidsmåter, har Norge ikke bare økt matproduksjonen, men i tillegg frigjort mange hundre tusen årsverk som i dag gjør mye større nytte for seg andre steder. Det er helt umulig å se for seg at Norge skulle klart å gjennomføre utdanningsrevolusjonen, helse- og omsorgsrevolusjonen, velferdsrevolusjonen og likestillingsrevolusjonen vi har gått gjennom, dersom en million av oss var nødt til å jobbe med jorda for å sørge for mat på bordet. Det regnestykket går ikke opp.

Hvis de samtidig tilbys en ny og bedre betalt jobb, vil endringene gå mye lettere.

Vår suksess skyldes at vi ikke har tviholdt på de gamle arbeidsmåtene. I 1960 var det over 3.600 postkontor i Norge, i dag er det ett i Oslo og ett på Svalbard. Så seint som i 1987 var det over to tusen bankfilialer i landet vårt. Der satt det mennesker og sendte papirer fram og tilbake over disken.

I mange land er det store protester mot å endre slike næringer. Gammeldagse arbeidsplasser i jordbruk, post, bank eller andre sektorer forsvares med nebb og klør.

Den hemmelige ingrediensen for å frigjøre disse ressursene er å hele tida tilby flere, nye jobber som har høyere produktivitet. Jobber som skaper mer verdi. Hvis folk bare mister jobben sin, får du naturlig nok protester. Hvis de samtidig tilbys en ny og bedre betalt jobb, vil endringene gå mye lettere. Det er også grunnlaget for velferden vår. De 150 menneskene som for 200 år siden jobbet på gården i Østerdalen arbeider i dag i godt betalte jobber i privat og offentlig sektor der de produserer varer og tjenester vi alle trenger og som gjør oss rikere.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)