Demokratiske rettigheter som kvinner og menn av ulik etnisitet og seksuelle orienteringer har kjempet fram via rettsapparat, protester og politiske valg, er nå utfordret over store deler av verden.
For noen uker siden verserte igjen to bilder fra Kabul i Afghanistan i sosiale medier – et anno 1972 og et anno 2013. I 1972 versjonen ser vi tre kvinner i samtale med hevede hoder i vestlige tidstypiske klær. Bildet fra 2013 viser tildekkete kvinner i den tradisjonelle lyseblå afghanske burka, «en heldekkende ankellang, løstsittende kjole med et hettelignende hodeplagg med et heklet vindu foran øynene som gjør det mulig å se ut», for å sitere Store Norske Leksikon.
Fra slutten av 1990-tallet har afghanske islamistiske grupper og partier som Taliban, pålagt kvinner å bruke burka når de viser seg offentlig. Teksten som følger de to bildene, er et sitat fra den franske filosofen Simone de Beauvoir:
Never forget that it only takes one political, economic or religious crisis for women’s rights to be put in jeopardy. Those rights are never to be taken for granted; you must remain vigilant throughout your life.
Bildene av to «Afghanistan» – med 40 års mellomrom – er en kraftig påminnelse om at vi ikke kan ta hardt tilkjempede rettigheter for gitt. Bildene er også en viktig påminnelse om at verden ikke alltid går fremover.
Mudde peker på at høyrepopulistiske partier og bevegelser er preget av tradisjonelle holdning til kvinner og kjønn i samfunnet.
Afghanistan er et ekstremt eksempel. Men, det er grunn til å trekke i nødbremsen også nærmere «hjemme»: Demokratiske rettigheter som kvinner og menn av ulik etnisitet og seksuelle orienteringer har kjempet fram via rettsapparat, protester og politiske valg, er nå utfordret over store deler av verden.
Seksuelle og reproduktive rettigheter angripes i store deler av Europa, USA og Latin Amerika. Et kjennetegn på angrepene på liberale demokratiske verdier, er at det skjer ved hjelp av demokratiske kanaler og prosesser: Kvinners rettigheter begrenses mange steder via de etablerte politiske kanalene, gjennom majoritetsavgjørelser som folkevalgte forsamlinger og rettsapparatet.
Antifeminisme og vern om nasjonale verdier
Et karakteristisk tegn ved demokrati som skranter i sammenføyingene, er at det politiske systemet fremhever tradisjonelle verdier som nasjonale verdier i majoritetens navn på bekostning av – og noen ganger i direkte motsetning til – kvinners og minoriteters interesser og beskyttelsesbehov.
For de fiendtlige antifeministene er feminisme giftig.
Slike ideologiske debatter har frykt som en hovedingrediens, sier den nederlandske forskeren Cas Mudde i sin nye bok The Far Right Today (Polity Press 2019). Mudde viser til et fenomen, som så langt ikke har fått særlig mye omtale i litteraturen om demokratiets tilbakegang og høyrepopulistenes frammarsj: De høyrepopulistiske bevegelsene som nå utfordrer liberale demokratier i verden, har en svært uttalt kjønnsdimensjon.
Mudde peker på at høyrepopulistiske partier og bevegelser er preget av tradisjonelle holdning til kvinner og kjønn i samfunnet.
I et originalt bidrag deler Mudde den høyrepopulistiske antifeminismen i to grupper – den «godlynte antifeminismen» fokuserer på kvinner som mødre og fremhever den tradisjonelle familieenheten som en bærebjelke for nasjonens fundament og identitet. Kampen mot abort og seksualundervisning i skolen, som nå pågår i Polen, Ungarn og USA, er eksempler på slike godlynte angrep på kvinners reproduktive rettigheter, der kirkens rolle står sentralt.
Annonse
Den «fiendtlige antifeminismen» finner vi i sosiale medier og nettforum der ulike grupperinger samler seg bak en slags «mannssfære», eller «manosphere», et begrep som omfatter kvinnefiendtlige grupper på nettet som avviser allment aksepterte oppfatninger om kjønnsulikhet.
For de fiendtlige antifeministene er feminisme giftig, kjønnsdiskriminering en fantasi, menn har det verre enn kvinner og alt som media skriver om forhold mellom kjønn, er en løgn.
Har spørsmålet om hvem som protesterer noe å si for hvorvidt bevegelsen lykkes?
Høyrepopulismens angrep på kvinner og seksuelle minoriteter er en sentral del av angrepet på demokratiet verden over. Fra Simon de Beauvoir og vår egen nære historie har vi lært at politikk ikke må reduseres til et «innsidespill» av valgte politikere:
For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for kvinner og minoritetsgrupper, trenger demokratiet vårt også et aktivt, pågående «spill på utsiden», der protester, lobbyvirksomhet og grasrotaktivisme spiller sentrale roller. Progressive endringer krever bevegelser for å lykkes og for å bestå.
Protestbevegelser mot høyrepopulisme?
Denne høsten har fremstått som protestens høst: Fra Bagdad til Beirut, fra Barcelona til Santiago, fra Hong Kong til Paris, ser vi store folkemasser som tar gatene i bruk for å protestere mot politisk og økonomisk ulikhet og for å markere at de politiske valgte elitene ikke representerer deres interesser.
Les også Islam er forenelig med demokrati av Sylo Taraku.
Offentlige protester er et kraftfullt signal til resten av samfunnet og den politiske eliten om at noe ekstraordinært er i ferd med å skje. Men nytter det å engasjerer seg? Hvem lykkes? Har spørsmålet om hvem som protesterer noe å si for hvorvidt bevegelsen lykkes?
På den ene siden er moderne protester antagelig utenkelige uten moderne digital teknologi.
I lys av angrepene på kvinner og seksuelle minoriteters rettigheter, er det viktig å stille seg spørsmålet om hvorvidt «spill på utsiden» via protester og grasrotaktivitet kan redusere effektene av høyrepopulismens vellykkede «innsidespill».
Statsviterne Tore Wig, Carl Henrik Knutsen og Sirianne Dahlum har studert historiske protestbevegelser verden over fra 1900 tallet fram til i dag og finner at hvem som protesterer, er avgjørende for hvorvidt bevegelsen skal lykkes i å fremprovosere endring. Wig, Knudsen og Dahlum viser at deltakernes sosiale bakgrunn kan være avgjørende for utfallet og at protestbevegelser som har vært dominert av industriarbeidere i byene, har størst sjanse for å lede til demokratiske revolusjoner.
Annen forskning på sosiale bevegelser understreker også at hvem som deltar, er sentralt for bevegelsens evne til å oppnå mål. Dersom kollektive bevegelser skal lykkes, må de engasjere på tvers av klasse, rase, alder og kjønn, og representere et bredt spekter av samfunnet.
Et annet viktig spørsmål er om de store protestene vi nå ser i Hong Kong, Santiago eller Beirut, der 1 million av landets 5 millioner mennesker har deltatt i en demonstrasjon siste måneden, kunne vært mulige uten internett. Det finnes ikke et enkelt svar på dette spørsmålet.
På den ene siden er moderne protester antagelig utenkelige uten moderne digital teknologi. Men, det er lenge siden vi trodde at internett var et udelt gode og kun et viktig våpen for politisk mobilisering og endring. Nå vet vi at autoritære ledere kan ekspandere sin repressive kapasitet og beholde kontroll og begrense protest ved hjelp av sosiale medier.
Det er langt fra sikkert at det nytter å ta kampen til gatene.
Begreper som «fake news» og firmaer som Cambridge Analytica, har vist internettets potensial til å spre usannheter i sosiale medier og autokratiske regimer har vist en stor evne til å kontrollere internett. I en bok som nylig ble utgitt, The Internet and Political Protest i Autocracies (Oxford University Press 2019), viser forskerne Nils Weidmann og Espen Geelmuyden Rød at autokratier lykkes fordi spredning av digital teknologi er statskontrollert i langt større grad enn i etablerte demokrati.
Tilbake til spørsmålet om «spill på utsiden» av de etablerte politiske institusjonene kan utfordre de høyrepopulistiske strømningene og forsvare kvinners rettigheter og reproduktive rettigheter. Nyere forskning på protestbevegelser virker ikke spesielt oppløftende for beskyttelse av kvinner og minoriteter.
Det er langt fra sikkert at det nytter å ta kampen til gatene – populistenes viktigste våpen er deres påståtte majoritet både i parlamentet og på gaten. Sett i forhold til de store protestbevegelsene som nå pågår, kan det se ut til at kvinnebevegelsene er for «snevre» i deltagelse og omfang til å kunne utnytte sosiale mediers mobiliseringspotensial.
Protestene som ikke når Twitter
Men, ikke alle protester og ikke all «politikk på utsiden» når Twitter, CNN og de store tv kanalene. De to amerikanske forskerne Lara Putnam og Theda Skocpol (2018) har studert lokale protestbevegelser bestående av i all hovedsak hvite middelaldrene kvinner med høyere utdanning, i USAs midtvest.
De to forskerne påpeker at valget av Donald Trump i 2016 fullstendig endret den politiske virkelighet i denne delen av USA, uten at denne revolusjonen har funnet veien til Twitter. Lokale bevegelser som «Indivisible», «Sister District», «Run for Something», «Action together» og «Womens March» har hatt en enorm innvirkning, sier de to forskerne. Det er mer enn en nasjonal bevegelse, sier de, det som pågår er et nasjonalt mønster av energigivende lokalt engasjement.
Disse bevegelsene ser ut til å gå Twitter, Facebook og CNN «hus forbi».
De viser til en langsiktig trend blant hvite kvinner med høyere utdanning som har økt sitt politiske engasjement betraktelig og i stor skala. I Middle America Reboots Democracy fra 2018 viser forfatterne hvordan disse lokale bevegelsene benytter seg av det som sosiale bevegelser-litteraturen kalles relasjonell organisering, hvor frivillige organiserer sine eksisterende nettverk for å knytte nykommer og mer etablerte sammen.
Disse bevegelsene ser ut til å gå Twitter, Facebook og CNN «hus forbi». Ikke så rart kanskje når Trumps motstanderne i Midtvesten i all hovedsak er kvinner, over 40, de er eldre enn den tradisjonelle protesttog-deltakerne, de utgjør ingen fare – her er det verken tåregass eller opprørspoliti – det er stille og rolige protester, basert på kampanjer som oppfordrer til å ringe din kongress kvinne, gå ut og stem, kan du avse noen dollar donasjoner.
Mye tyder på at de alt har lykkes i mellomvalgene i 2018 og når det amerikanske valget skal avgjøres i november neste år, er det godt mulig at kvinner med grått hår, sta utholdenhet og relasjonell makt, viser seg å være demokratiets fremste våpendrager – langt fra Twitter og CNNs søkelys.
Noen kilder:
https://democracyjournal.org/arguments/middle-america-reboots-democracy/
Kommentarer