Den nye arbeidslinja

Ikke alle har fått det med seg. Men med Sysselsettingsutvalgets ferske innstilling[1] kan vi se kimen til en ny «arbeidslinje» i den norske velferdspolitikken. En arbeidslinje der det ikke bare handler om at det skal «lønne seg å jobbe». Men at det skal «lønne seg å ansette» dem som står utenfor.

Vi har fått et enten-eller-arbeidsliv i Norge, og du er enten helt innenfor eller helt utenfor

Vi har fått et enten-eller-arbeidsliv i Norge. Du er enten helt innenfor eller helt utenfor. Og for stadig flere unge er det utenforskapet som gjelder. Tilstrømningen til uføretrygd blant unge har økt kraftig de siste årene. De fleste blir erklært 100% uføre. Denne trenden har vært der lenge. Og alt tyder på at den vil bli forsterket av den pågående koronakrisen.

Hvorfor skjer dette? Og hva kan vi gjøre med det?

Det skjer fordi vi har utviklet et arbeidsliv som ikke har plass til personer som av ulike årsaker har redusert arbeidsevne i hele eller deler av livet. Og det gjelder selv om arbeidsevnen bare er litt redusert i forhold til de (stadig økende) kravene som stilles i arbeidslivet. Riktignok har vi brukbare inntektssikringsordninger for personer med nedsatt arbeidsevne. Men de er i praksis designet for å hjelpe folk ut av arbeidslivet. Ikke for å hjelpe folk inn.

Dagens uføretrygd er utformet slik at den i mange tilfeller gjør små problemer om til store problemer

Dagens uføretrygd er utformet slik at den i mange tilfeller gjør små problemer om til store problemer. Det høres kanskje rart ut, så la meg illustrere det med et eksempel:

Anta at du av ulike årsaker ikke kan forventes å tilfredsstille dagens effektivitetskrav i arbeidsmarkedet fullt ut. La oss et øyeblikk se bort fra problemer knyttet til måling av arbeidsevne, og som et tenkt eksempel anta at arbeidsevnen din er redusert med 20 prosent. Det er da stor fare for at du ikke vil klare å konkurrere om en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. Og siden du ikke får jobb får du heller ingen arbeidsinntekt.

NAV kan hjelpe, og vil i første omgang stille opp med ulike tiltak innrettet mot å forbedre arbeidsevnen og tilby inntektssikring dersom du har rett på det. Hvis det ikke lykkes, vil det til slutt bli vurdert om du har rett på uføretrygd. Rett på uføretrygd fordrer imidlertid at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 prosent. Det er i dette tilfellet ikke noe problem, for hvis arbeidsevnen din (produktiviteten) er redusert med 20 prosent så får du jo ikke jobb, og da er inntektsevnen i realiteten redusert til null. Men siden NAV ser at du egentlig har en betydelig gjenværende arbeidsevne får du kanskje ikke 100 prosent uføretrygd i første omgang. NAV nøyer seg med å erklære at arbeidsevnen din er redusert 50 prosent og tilbyr deg en gradert uføretrygd.

NAVs tilbud om en gradert uføretrygd bygger på en premiss om at du vil være 100 prosent effektiv i halv tid, men det er neppe en god beskrivelse

En 50 prosent gradert uføretrygd innebærer at du må skaffe deg en halvtidsjobb for å få en inntekt det går an å leve av. Men siden du fortsatt har noe redusert arbeidsevne er det ikke nødvendigvis noe lettere å få en halvtidsjobb enn det var å få en fulltidsjobb. NAVs tilbud om en gradert uføretrygd bygger på en premiss om at du vil være 100 prosent effektiv i halv tid. Men det er neppe noen god beskrivelse av hvordan helseproblemer påvirker produktiviteten vår – i hvert fall ikke for alle.

Slik vil også potensielle arbeidsgivere resonnere. Derfor vil du fortsatt slite med å finne ordinært arbeid. Tallene viser at bare én av fem av dem som får gradert uføretrygd, uten allerede å være i arbeid, finner en jobb innen tre år. Til slutt er den eneste løsningen dermed en 100 prosent uføretrygd. Resultatet er altså at et i utgangspunktet ganske lite problem på snedig vis er omgjort til et veldig stort problem! En liten reduksjon i arbeidsevnene er omdannet til 0% inntektsevne og et liv uten arbeid.

En liten reduksjon i arbeidsevnene er omdannet til 0 prosent inntektsevne og et liv uten arbeid og på trygd

Hva er det egentlig som svikter her? Det er at hele ordningen bygger på en premiss om at du enten er fullt ut produktiv eller at du ikke kan brukes til noen ting. Men det er slett ikke alle mennesker som passer inn i en sånn enten-eller-verden. Vi befinner oss et sted imellom. Vi kan ha problemer med å konkurrere om en ordinær jobb, men likevel ha mye å gi i et inkluderende arbeidsliv.

Hva er løsningen? Som medlem av det såkalte Sysselsettingsutvalget har jeg vært med på å lansere et forslag om det vi kaller en «arbeidsorientert uføretrygd».

Med trygdejustert lønn blir det lønnsomt for arbeidsgivere å ansette personer med nedsatt arbeidsevne

Kjernen i forslaget er at uføretrygden kan brukes til å kompensere for reduserte krav til produktivitet og arbeidstempo – ikke bare for redusert arbeidstid. Det betyr at arbeidsgiver kan betale en lavere timelønn og at arbeidstaker kompenseres for dette gjennom en gradert uføretrygd. Vi kaller det for «trygdejustert lønn». Med trygdejustert lønn blir det lønnsomt for arbeidsgivere å ansette personer med nedsatt arbeidsevne.

Sysselsettingsutvalget har foreslått at en slik ordning iverksettes som et forsøk for alle nye søkere av uføretrygd som er født etter et bestemt år, for eksempel 1992. For disse ungdommene vil dermed utsikten til et liv helt utenfor arbeidslivet i utgangspunktet falle bort. Velferdsstaten vil bruke trygdebudsjettet til å støtte opp under arbeid i stedet.

Det hjelper lite at det lønner seg å jobbe hvis det ikke er noen jobb å få. Derfor har også arbeidslinja feilet

Den såkalte «arbeidslinja» i velferdspolitikken har lenge vært forbundet med at «det skal lønne seg å jobbe». Det er den enkelte trygdemottakers økonomiske insentiver det har vært fokus på. Men det hjelper lite at det lønner seg å jobbe hvis det ikke er noen jobb å få. Derfor har også arbeidslinja feilet. Og mange har opplevd det som ydmykende å stadig måtte delta på tiltak de føler er meningsløse og å søke jobber de vet de ikke kan få. For mange har resultatet av «arbeidslinja» bare vært at de er påført nye nederlag.

Sysselsettingsutvalgets forslag representerer i så måte et svært viktig vendepunkt: Nå vendes fokuset mot etterspørselen etter arbeidskraft. Det formuleres en «arbeidslinje» som ikke bare gjør det lønnsomt for alle å være i arbeid, men som også gjør det lønnsomt for arbeidsgivere å tilby det.

Nå er det neppe slik at trygdejustert lønn alene vil være nok til å sikre alle med nedsatt arbeidsevne en jobb. Hvis vi mener alvor med slagord om «arbeid til alle» må forslaget ledsages av en bevisst strategi for å ta denne arbeidskraften i bruk. Her bør offentlig sektor, og spesielt kommunene, spille en nøkkelrolle. Det er bedre å tilby unge med redusert arbeidsevne en jobb i offentlig sektor enn å tilby en livsvarig inntekt for ikke å gjøre noe.

En kombinasjon av arbeidsorientert uføretrygd og styrking av offentlig velferd er kollektiv fornuft i praksis.

 

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2021-2/id2832582/