I Oslos gater er det nå den raskestes rett, både på vei, sykkelfelt og fortau.
Det er utvilsomt spennende å være en byborger i bevegelse for tiden. Her om dagen gikk jeg fredelig på et fortau. Jeg tok et rolig skritt 30 centimeter mot venstre, og strakk ut en arm for å kunne trykke på stolpen slik at lyskrysset skulle skifte farge, da det i et forrykende tempo kom først en, så enda en elsparkesykkel mellom meg og stolpen, og sneiet borti begge, før de forsvant.
Ikke hører man dem, ikke har man øyne i bakhodet, og ikke er det egentlig egnede plasser til å bruke dem i en by som ikke er bygget for dem. De kunne ikke vite at jeg plutselig skulle trykke på en knapp. Jeg ante ikke at de kom. Vi bare gjorde det alle mennesker i bevegelse driver med i Oslo for tiden: Slåss om den samme knappe plassen for å komme fram dit vi skal, i en by som slett ikke har infrastruktur for oss, samlet sett.
Vi bare gjorde det alle mennesker i bevegelse driver med i Oslo for tiden: Slåss om den samme knappe plassen for å komme fram dit vi skal
Jeg bor i Oslo sentrum, jeg har ikke bil, men er medlem av et bilkollektiv. Jeg har en sykkel jeg bruker overalt, en enkel sak med tre gir som gir meg stor fryd i nedoverbakker og mye pes oppover. Jeg har ikke råd til elsykkel, og ikke har borettslaget vårt noe skikkelig sted å parkere dem heller. Jeg synes 38 kroner for en enkeltbillett i kollektivtransporten er altfor dyrt, og bruker ikke dette mer enn jeg må.
Jeg synes det er stas med bysykler som er parkert overalt i byen, som nå også kommer i el-variant. Jeg var positiv til elsparkesykler som ser kjempegøy og praktisk ut, og gleder meg over annet som lekende suser forbi, som el-skateboard, el-longboard, el-montainboard, el-hoverboards, el-enhjulinger og gud vet hva det heter alt sammen. Det eneste man ikke ser i gatebildet, er den sagnomsuste Segwayen, som åpnet for debatt om el-fartøy og banet juridisk vei for alle de andre som nå er i omløp.
Men er det ikke på tide med en aldri så liten pauseknapp og nasjonal regulering ovenfra før våren kommer for fullt? For før vi klarer å si «1. mai», er det garantert nok en ny el-doning i floraen av disse vi allerede har, som skal presse seg inn i et veisystem bygget for helt andre tider? For til og med de nokså nye sykkelfeltene, er bygget kun for sykkel, og det er allerede gammeldags tekning. Sykkel er kun et av svært mange fremkomstmidler i dag. Så hva gjør vi nå?
Er det ikke på tide med en aldri så liten pauseknapp og nasjonal regulering ovenfra før våren kommer for fullt?
Det er lite som irriterer meg mer enn når Oslo sammenligner seg med København. La en ting være klinkende klart: København har sykkelveier. Dette er veibaner, helt for seg selv, vekk fra veien, med kjøreretninger og egne trafikklys. Oslo har ikke sykkelveier. Vi har sykkelfelt. Det er noe radikalt annet. Det er rett og slett en rød stripe i selve veibanen, som er så smal at det kun er plass til en i bredden.
Skal man passere hverandre, og det skal man ofte når el konkurrerer med manuell, må den med størst fart ut i veibanen sammen med bilene, disse bilene som uansett er så nærme deg at jeg mer enn en gang har kjent dem sneie borti. Det er fint med sykkelfelt, men de når ikke Københavns sykkelveier opp til den nederste sykkelpedal en gang.
Det er også noe mer: København er flatt. De har ingen Kirkevei, Uelands gate, Økernvei, Ullevålsvei, Grensevei, Trondheimsvei eller Åkebergvei der man kan suse ned i et forrykende tempo, selv uten el. København har heller ikke trikk. Trikk er gøy å sitte inni, men trikkeskinner, og trikkens autoritet og forrang for eksempel i rundkjøringer, er alle syklisters skrekk. Jeg har selv et par arr å vise til som resultat av uheldige møter mellom sykkel og skinner, asfalt og bare armer.
Det er lite som irriterer meg mer enn når Oslo sammenligner seg med København
Det finnes også andre uheldige møter: Det mellom veikant og elsparkesykkel for eksempel, for her ligger svært mange av disse henslengt, som søppel. Eller, det er møtene mellom blinde og svaksynte, og tilfeldig etterlatte elsparkesykler som står overalt. Høsten 2020 viste tall fra legevakten i Oslo 7,7 el-sparkesykkelskader per døgn. 235 personer ble behandlet for elsparkesykkelskader her, bare i august, Det er en kraftig økning. Til sammenligning har Bispebjerg Hospital og Frederiksberg Hospital i København samlet registrert 283 skadde på ca. 11 måneder i 2019.
I Danmark er el-sparkesykkelbruk faktisk regulert: Man må være 15 år. Du skal kun bruke dem på sykkelstier. Det skal være lys foran og bak. Du kan maks kjøre i 20 kilometer i timen. Sparkesykkelen skal veie maks 25 kilo.
I Norge er det ingen alderskrav, ingen promillegrense, ingen krav til lys på dagtid, ingen krav om front- og siderefleks, ingen restriksjoner knyttet til bruksområde og i praksis ingen restriksjoner når det gjelder å ha med en passasjer. Et nytt og mer omfattende regelverk er nå ute på høring og det er bra. Men vi har likevel ikke det danskene har: Et veisystem som er i stand til å håndtere disse, selv om vi regulerer aldri så mye det individuelle ansvar.
Jo mer el vi får i hverdagene våre, jo mer må vi også ta diskusjonen om at klimahensyn og miljøhensyn kan komme i konflikt
En av grunnene til at mange tross alt er positive til alt el, er at det anses å være svært klimavennlig. Men jo mer el vi får i hverdagene våre, jo mer må vi også ta diskusjonen om at klimahensyn og miljøhensyn kan komme i konflikt. El er bra for klimaet og luften i byene. Men elektriske sparkesykler og annet ikke-fossilt fartøy, utstyres oftest med litium-ionbatterier. Disse skal både produseres og resirkuleres.
Begge deler koster, og det er naturen som betaler. Evner vi å ivareta dette skikkelig? Har vi en ærlig og grønn debatt om elektriske fremkomstmidler i dette perspektivet? Mine forsøk på å finne ut av dette i forkant av denne teksten, har sjelden gitt meg mindre klare svar, noe som sier meg at det pågår PR-kamper på alle sider, samt at vi faktisk ikke vet alt vi burde vite om hvor godt dette ivaretas etter bruk (og kast).
Fartøy som driftes elektrisk har kommet for å bli. Men vi trenger både skikkelig veistruktur, og en skikkelig miljødebatt om dem. Og mens vi driver og konkurrerer om den raskestes rett, må vi også spørre oss: Hvorfor må det gå så fort hele tiden? I sykkelfeltet, i innføringen av alt el, i samfunnet sånn ellers. Det er kanskje på tiden med en pause på flere fronter. La oss starte her.
(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 16. april 2021.)
Kommentarer