FOTO: Fredrik Hagen / NTB

Selsomt skuespill

Hva ville Einar Førde sagt om Fabian Stangs sykkelfelt-protest?

Det er et selsomt skuespill som har foregått rundt etableringen av sykkelveier i en gatestubb i Oslo. Veien befinner seg i et strøk med noen av landets mest ressurssterke. Det har sikkert æren for at sykkelvei som erstatter parkeringsplasser på Frogner, blir oppfattet som relevant for den brede nasjonale offentligheten.

Dyre advokater og søksmål er én ting, slik kan de som har råd til det velge å bruke pengene sine, men det hele nådde et slags komisk klimaks forrige uke. Da poserte Høyre-politiker, tidligere Listhaug-statssekretær og eks-ordfører i Oslo, Fabian Stang, i riksmedia viftende med kulørte papirlenker.

Talen inneholder mye som kunne sklidd rett inn i samfunnsdebatten i dag.

Det framsto som en slags parodi på det folkelige engasjement som har ligget bak miljøaksjoner i for eksempel Alta og Mardøla. Her handlet det imidlertid ikke om bekymring for umistelige naturverdier, men om retten til å bekvemt kunne hensette sine biler på offentlig grunn.

Den tidligere nestelederen i Arbeiderpartiet, Einar Førde, var en som visste å hvelve en høyere himmel over politikken. Artig nok var han innom nettopp Gyldenløves gate i en av sine mest kjente taler. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1987, tok han for seg forskjellen mellom høyre- og venstresidens frihetsbegrep.

Talen inneholder mye som kunne sklidd rett inn i samfunnsdebatten i dag. Han snakker varmt om arbeiderbevegelsens grunnleggere og deres streben etter å gi mest mulig frihet til flest mulig, gjennom å gi vanlige folk muligheter og makt. Førde sa om dette blant annet:

Det konservative standardnummer er å definere fridomen slik at den betyr eit forsvar for privilegier. For at fridomen skal bli reell må den knyttast til makt. Lag meg gi eit konkret døme på skilnaden millom vårt og eit borgarleg fridomsomgrep: Omtrent for 100 år sidan – på den tid vårt parti vart stifta – etablerte borgarmeisteren i Oslo Gyldenløwes gate som ridesti, – alle som ville skulle mosjonere sine hester der. Noen av hushjelpene i strøket hadde kanskje draumar om å nytte denne fridomen ein gong, men dei hadde ikkje hest. På same måte kunne alle som ville – helt fram til siste krig – studere ved universitetet. Men ikkje alle kunne det. Så seint som til krigen var den einaste støtte staten ga studentane «gravferdsbidraget til ubemidlede studenter», der familien ikkje kunne syte for at dei kom i jorda. Vi har gjennomført offentlege ordningar som gir den einskilde evne til å velje det han vil bruke den formelle fridomen til. Sosialisme er mangfald.

Ridestien Einar Førde snakket om, eksisterer i beste velgående. Og den vil fortsatt gjøre det, når sykkelveiene erstatter parkeringsplassene i Gyldenløves gate. Det er en arv vi tar vare på, som også minner oss om en annen tid.

Bare tenk hva han hadde fått ut av en Høyre-politiker drapert med julepynt foran et anleggsgjerde på Oslos beste vestkant!

I talen holder Førde videre et varmt forsvar for reguleringer, som han med sedvanlig sans for spissformuleringer konstaterer rett og slett er et tegn på sivilisasjon. Og han avrunder det resonnementet med følgende.

Einskilde konservative lever av å selje sine skrifter med polemikk mot offentlege reguleringar. Det finns ein god resept for å kurere desse ideologane med vane- og vrangforestillingar. La oss avskaffe ein einaste offentleg regulering, bestemmelsen om copyright. Det vil samtidig ta frå desse ideologane inntekt og levebrød. Kanskje dei da vil skjøne det enklaste poeng i eit sosialistisk syn: Sjølv den private eigendomsretten er ein offentleg regulering.

Førdes kombinasjon av vidd og vidsyn hadde vi trengt på venstresiden i dag. Bare tenk hva han hadde fått ut av en Høyre-politiker drapert med julepynt foran et anleggsgjerde på Oslos beste vestkant!

(Teksten ble først publisert i Klassekampen 12. april 2021.)