Denne gangen heter det KI

Det vrimler av spådommer om hvor mange arbeidsplasser som vil bli erstattet eller gjort overflødige av kunstig intelligens (KI). 300 millioner jobber, sier en analyse. Andre mener det er et altfor beskjedent anslag. Slike tall er uansett bare mer eller mindre kvalifisert gjetting.

Vi har sett det før. Bytt ut ordene kunstig intelligens med «Internett» eller «outsourcing» og du kan lese omtrent de samme analysene i ti og tjue år gamle rapporter fra de samme byråene.

Denne gangen heter det KI.

På tross av dette klorer vi oss fortsatt fast, vi analoge arbeidsfolk i høykostland. Det er ikke fordi oppgaver ikke har blitt borte. Spør bare en som jobbet på postkontor eller avispapirfabrikk. Så hva er det vi gjør da? Det er to måter å klore seg fast på når oppgaver overtas av teknologi. Du kan klatre ned eller opp.

Klatrer du ned får du en (eller kanskje du må ha to) jobber med så lav lønn at det ikke svarer seg for arbeidsgiver å investere i teknologi for å erstatte deg. Hvis 100 mann med spade er villige til å jobbe nesten gratis, lønner det seg ikke å investere i en kostbar gravemaskin.

Arbeidsledighet er utålelig.

Eller du kan klatre opp. Det betyr å lære seg noe nytt og å skaffe seg en jobb som teknologien ennå ikke har overtatt. Det betyr også at du kan kreve høyere lønn og nøye deg med bare én jobb. De fleste som kan velge går selvsagt for denne løsningen.

Løsningen med å «klatre ned» er ikke noe noen velger frivillig. Likevel ser vi det over hele verden. I USA har millioner av mennesker to jobber. Lønna fra bare én jobb er ikke nok til å få økonomien til å gå rundt.

I Norge er ikke dette noe vanlig fenomen. Det har flere årsaker. Ett er at vi i varierende grad er enige om at full sysselsetting er et mål for politikken. Arbeidsledighet er utålelig.

Et annet er at vårt arbeidsmarked tilbyr en kritisk masse med det Springsteen kunne kalt Union jobs. Gode jobber i offentlig og privat sektor der tariffavtaler og lovverk sammen sørger for gode forhold. Det fører til at arbeidsgivere som prøver å tilby flinke folk uverdige arbeidsforhold, må regne med å miste dem.

Summen av disse kjennetegnene ved vårt samfunn er at de aller fleste arbeidsfolk ikke tvinges til å jobbe dobbelt for minimale lønninger.

En tredje grunn er at Norge tilbyr allmenn, gratis utdanning og også videreutdanning til voksne. I arbeidslivet gjerne omtalt som «kompetanseheving».

En fjerde er at vår velferdsstat spenner ut et sikkerhetsnett i god høyde, slik at de som faller utenfor ikke treffer bakken. Ytelser til de som ikke arbeider kritiseres gjerne for å være for rause. Folk gidder ikke jobbe hvis trygdene er «for høye», hevdes det.

Vel, det går i så fall begge veier. Hvis trygdene er for lave «gidder ikke» arbeidsgiverne betale skikkelige lønninger heller.

Summen av disse kjennetegnene ved vårt samfunn er at de aller fleste arbeidsfolk ikke tvinges til å jobbe dobbelt for minimale lønninger. De har bedre alternativer innenfor arbeidslivet, men også utenfor. Begge deler er kritisk for å beholde legitimiteten for systemet og verdigheten for menneskene i det.

Presset bør være på den profesjonelle arbeidsgiver for å holde investeringer, lønninger, kompetanse og produktivitet oppe, ikke på arbeidsfolk for å holde lønnsforventningene nede.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 10. september 2023.