Denne kalde krigen er annerledes

BERLIN: USAs president Joe Biden møtte nylig lederne av de allierte landene Japan og Sør-Korea på Camp David for å diskutere hvordan de kan demme opp for Kinas innflytelse i verden og motarbeide Russlands innflytelse i bl.a. Sahel-regionen i Afrika, der det har funnet sted en rekke statskupp den siste tiden.

Samtidig møttes lederne av BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – i Johannesburg for å kritisere Vesten og de vestligdominerte internasjonale institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig.

Dette var nok til at kaldkrigshistorikere fikk en opplevelse av déjà vu.

Kampen for uavhengighet gikk ofte over i stedfortrederkriger.

Vestens hovedmotstander er i dag Kina, ikke Sovjetunionen. Og BRICS-landene er på ingen måte Warszawapakten. Men verden er på vei inn i en ny periode preget av usikkerhet, etter at verdensordenen som gjorde seg gjeldende etter den kalde krigen er i ferd med å forsvinne. Og de historiske parallellene er såpass klare at mange har funnet fram igjen tankemodellene som ble brukt før 1989 for å forstå hva som kan skje framover. Dette gjelder både USA og Kina, selv om de setter sin lit til ulike modeller.

I perioden fra andre verdenskrig og fram til Berlinmurens fall, var det to hovedstrømninger som satte sitt klare preg på den internasjonale ordenen. Den første var ideologisk konflikt, som delte verden inn i to leire. Den andre var kampen for uavhengighet, som ledet til stadig flere selvstendige stater: fra 50 i 1945 til mer enn 150 i 1989-1991.

Det virker som om USA ser for seg en kald krig nummer to, hovedsakelig preget av ideologisk polarisering.

Selv om disse to påvirket hverandre, var den ideologiske konflikten dominerende: Kampen for uavhengighet gikk ofte over i stedfortrederkriger, og land ble tvunget til enten å bli medlem av en blokk eller definere seg selv som alliansefri.

Det ser ut til at amerikanske myndigheter mener at en tilsvarende dynamikk vil gjøre seg gjeldende også denne gangen. USA står overfor sin første jevnbyrdige rival siden Sovjetunionens fall og ønsker å få sine allierte til å stå samlet om en strategi basert på frakopling («decoupling») og risikoeliminering («de-risking») – i bunn og grunn en økonomisk versjon av den kalde krigens oppdemmingspolitikk («containment»).

Det virker som om USA ser for seg en kald krig nummer to, hovedsakelig preget av ideologisk polarisering. Samtidig virker det som om Kina satser på global fragmentering. Ja, Kina har forsøkt å tilby ikke-vestlige land et alternativ til vestligdominerte institusjoner som G7 og Det internasjonale pengefondet.

Men slik Kina ser det, er kampen for suverenitet og selvstendighet i bunn og grunn uforenlig med dannelsen av blokker slik man så under den kalde krigen.

Selv USAs nærmeste allierte er ikke immune mot en utvikling som går i retning av fragmentering.

I stedet ser Kina for seg en multipolar verden. Kina kan ikke vinne kampen mot en amerikanskledet blokk. Men det virker som om president Xi Jinping er overbevist om at Kina kan innta plassen som en ledende makt i en fragmentert verdensorden.

Selv USAs nærmeste allierte er ikke immune mot en utvikling som går i retning av fragmentering, til tross for at den politiske ledelsen i USA gjør alt den kan for å motvirke dette. Tenk på det nylig avholdte toppmøtet i Camp David. Selv om enkelte medier var raskt ute med å bebude en «ny kald krig», sprikte deltakernes interesser i forskjellige retninger.

Det Sør-Korea er mest opptatt av er fortsatt forholdet til Nord-Korea. Avtalene om etterretningssamarbeid og samtaler om atomvåpen som ble kunngjort etter toppmøtet dreide seg like mye om å vise besluttsomhet vis-à-vis Nord-Korea og regimet til diktator Kim Jong Un som ønsket om å stå imot Kina.

Det siste USA og Frankrike ønsker er at Wagnergruppen får et nytt fotfeste i regionen.

Japan ønsker for sin del å unngå strategisk eskalering når det gjelder Taiwan – en utvikling som kan skade landets økonomiske modell, som i betydelig grad baserer seg på handel med Kina (som også omfatter teknologi knyttet til produksjonen av mikrobrikker). Og både Sør-Korea og Japan er misfornøyd med hvor iherdig USA forsøker å sette sin risikoelimineringsstrategi ut i livet.

Når det gjelder situasjonen i Sahel, har den alle kjennetegnene som preger en klassisk kaldkrigs stedfortrederkonflikt som har kjørt seg fast. Siden Burkina Faso, Guinea og Mali har blitt utsatt for militærkupp, satte USA og Frankrike sin lit til myndighetene i Niger som den siste bastion av vestlig støtte i regionen. Under ledelse av den nå avdøde Jevgenij Prigozjin, oppnådde den russiske leiehæren Wagnergruppen betydelig innflytelse over regjeringen i Mali og så godt som styrte Den sentralafrikanske republikk. Det siste USA og Frankrike ønsker er at Wagnergruppen får et nytt fotfeste i regionen.

Kinas mål er mer subtile enn som så.

Men nå som Nigers regjering også har blitt avsatt av militæret, har responsen fra amerikansk og fransk hold skilt kraftig lag, noe som har gjort det mulig for de nye styresmaktene i landet å få både i pose og sekk. Militærjuntaen har bedt om hjelp fra Wagnergruppen til å avverge en mulig intervensjon, men virker villig, i det minste så langt, til å la USA fortsette å operere sine dronebaser i landet.

Muligens den største overraskelsen sist uke var da BRICS kunngjorde at seks land – Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – ville bli fullverdige medlemmer innen begynnelsen av neste år. Til tross for det som kom til uttrykk i redaksjonelle kommentarer før toppmøtet, er Kina fullt klar over at land som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater ikke vil slutte seg til Kina i en virkelig antivestlig blokk. Kinas mål er mer subtile enn som så.

Dersom land blir med i BRICS får de større handlefrihet – f.eks. gjennom økt tilgang til alternative finansieringskilder eller eventuelt ved at det skapes et reelt alternativ til den amerikanske dollaren som kan brukes til handel, investeringer og reserver. En verden der land ikke er avhengige av Vesten, men står fritt til å utforske andre muligheter, tjener Kinas interesser langt bedre enn en mer snever og lojal prokinesisk allianse noensinne kunne ha gjort.

Mange land – fra Sør-Korea til Niger til de nye medlemmene av BRICS – kan tillate seg å fremme sine egne mål og interesser framfor å love troskap til supermaktene.

Det bildet som avtegner seg er av en verden der supermaktene mangler tilstrekkelig økonomisk, militær eller ideologisk innflytelse til å tvinge resten av verden – spesielt de stadig mer selvsikre «mellomstore maktene» – til å velge side. Mange land – fra Sør-Korea til Niger til de nye medlemmene av BRICS – kan tillate seg å fremme sine egne mål og interesser framfor å love troskap til supermaktene.

I motsetning til hvordan dette muligens framstår for mange, ikke minst i USA, virker det som om den nye kalde krigen ikke er basert på den gamle polariseringslogikken, men på en ny fragmenteringslogikk.

Skal vi dømme etter BRICS, som nå øker i omfang, er det ikke mangel på land som lar seg lokke av den nye logikken.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org