Dersom Høyre virkelig ville ha færre uføre, hadde de ikke ført Høyre-politikk

To bilder fra Høyres sosiale medier-kanaler er utgangspunktet for denne teksten. Den 23. april delte partiet et bilde på Facebook med teksten «Høyre skal få ned veksten av uføre». Dagen etter publiserte de et bilde på Instagram av Nicolai Astrup med ryddesag og teksten «Når Høyre skal kutte i byråkratiet».

Det var ikke helt Musk med motorsaga, og bildet var ment humoristisk. Samtidig: Ingenting av det et politisk parti sier eller gjør, er tilfeldig.

En kan jo nemlig fort finne på å assosiere litt når en ser to slike bilder kort tid etter hverandre. Uføre vokser. Høyre tar fram ryddesaga. Som om uføre mennesker er en uønsket plante i Høyre-floraen.

Like mange uføre, flere fattige. Denne oppskriften vil Høyre gjenta om de kommer til makten til høsten.

Et av tiltakene for å få ned denne veksten, er å kutte ut uføretrygd for folk under 30 år. Det er kanskje meningen at det skal bli både færre uføre og mindre byråkrati av å simpelthen fjerne en rettighet – riktig nok med forbehold om at «alt annet er prøvd først» og «unntatt helt åpenbare unntak».

Hva dette «alt annet» som skal være prøvd først er, og hvilke unntak som er «åpenbare» er det litt vanskelig å få tak på. Men i en annen sammenheng mente nestleder Henrik Asheim at de som er «født uføre» skulle få uføretrygd før 30. Frp på sin side, mener at aldersgrensen for uføretrygd skal være 40 år – også her med et unntak for de «åpenbart» uføre.

For å få lov til å jobbe, må du først erklæres arbeidsufør.

Ungdomsveileder i Nav, Martin Kvalvik, kalte Asheims utspill for «så kunnskapsløst og virkelighetsfjernt som du kan få det». Han pekte også på at Høyre sist de satt i regjering innførte et karensår for AAP-mottakere. De som hadde nådd makstiden for arbeidsavklaringspenger, ble kastet ut av ordningen i ett år. Dermed sto de uten inntekt, annet en sosialstønad for dem som hadde så lite penger at de kvalifiserte til det.

En studie av dette kuttet viste at karensåret førte til tre ting: 1. Det var ikke flere som kom ut i jobb. 2. Flere ble raskere avklart til uføretrygd. 3. Flere mennesker mottok sosialstønad.

Altså: Like mange uføre, flere fattige. Denne oppskriften vil Høyre gjenta om de kommer til makten til høsten. Mer av det som ikke funker, altså. Litt som da de argumenterte for aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere.

Det er positivt at Høyre vil hjelpe folk ut i jobb, blant annet ved å øke antallet VTA-plasser – varig tilrettelagt arbeid. Men en forutsetning for å få en VTA-plass er at du har uføretrygd. For å få lov til å jobbe, må du først erklæres arbeidsufør. Og de som kan jobbe på en tilrettelagt arbeidsplass, er jo ikke åpenbart uføre. Tvert imot. De har bare en diagnose som ikke passer inn i hvordan vi tenker på arbeidsfolk.

Altfor mange unge med ulike funksjonsnedsettelser vokser opp med en forventning om at de ikke kan eller skal gjøre det samme som ikke-funksjonshemmede.

De fleste med utviklingshemming som er i jobb, jobber i en VTA-bedrift, for eksempel. Å gi dem rett til arbeid uten at de må gå veien om uføretrygd, ville vært med på å redusere veksten av uføre, slik Høyre vil. Uten at de hadde trengt å innføre noen aldersgrense. Ja, uten at noe egentlig hadde endret seg, bortsett fra hvilken post i budsjettet pengene kom fra.

Altfor mange unge med ulike funksjonsnedsettelser vokser opp med en forventning om at de ikke kan eller skal gjøre det samme som ikke-funksjonshemmede. Redd Barna har dokumentert hvordan dette kommer til syne både på skolen og fritiden. Det samme skjer i arbeidslivet: Sitter du i rullestol, har du halvparten så stor sjanse for å bli invitert til jobbintervju som hvis du ikke gjør det. «Unge med funksjonsnedsettelser får ofte uføretrygd i 18-årsgave», skrev Stine Dybvig i Agenda Magasin for en tid tilbake.

Disse eksemplene viser hvor komplisert – ja, hvor umulig det er – å snakke om uføre som en ensartet gruppe. Fordi den består av unge folk med diagnoser samfunnet har en drøss med fordommer mot, av godt voksne barnehageansatte og hjelpepleiere som har slitt ut helsa i jobben sin, og mange, mange andre.

Problemet er at vi verken har et arbeidsliv eller en velferdsstat som tar innover seg at det finnes mennesker som har helse til å jobbe litt, men ikke fullt. Som kan jobbe mye i perioder og mindre i andre. Som kan møte opp på jobb, men ikke jobbe i samme tempo som kollegaene. For vi skal først og fremst være så sykt produktive at mange ender opp som bare syke.

Veksten i uføre trenger ikke å være negativ. Den kan også bety at vi er et samfunn som tar vare på folk som ikke har helse til å jobbe.

Når vi diskuterer uføre og uføretrygd, er det altså mer som er problematisk enn åpenbart. Måten vi snakker om folk som er uføre på, sier mye. VG skriver for eksempel at statistikken som viser økningen i antall uføre er «dyster». Er det dystert at folk som ikke har helse til å jobbe får en inntekt de (nesten) kan leve av?

Dette kan ikke sies nok: Det at vi har høy sysselsettingsgrad og en raus velferdsstat gjør at vi også har høyere andel sykemeldte og uføre enn i land hvor folk med dårlig helse – eller funksjonsnedsettelser – havner på utsiden av samfunnet. Det er forresten umulig å sammenligne oss med andre land, fordi trygdeordninger er utformet forskjellig.

Så. Veksten i uføre trenger ikke å være negativ. Den kan også bety at vi er et samfunn som tar vare på folk som ikke har helse til å jobbe. Likevel har det etablert seg en fortelling om særlig ungdom som «angster» seg til uføretrygd. Som om vi har et ras av unge mennesker som er så deppa at de ikke orker å jobbe. Eller som ikke gidder å stå opp om morran.

Det er lett for en kommentator på venstresiden å mistenke at motivene til Høyre og Frp simpelthen er å bruke mindre penger på velferd.

Nav sine tall viser noe annet. Kun tre prosent av unge uføre har angst eller depresjon, ifølge Nav. Til sammenligning har 27 prosent en utviklingsforstyrrelse (for eksempel aspergers og autisme), mens 16 er lett utviklingshemmet. (Blant eldre uføre føres ingen statistikk over diagnoser, men her er det naturlig nok flere som er uføre som følge av belastende jobber.)

Det er lett for en kommentator på venstresiden å mistenke at motivene til Høyre og Frp simpelthen er å bruke mindre penger på velferd. De har jo så mye skattelette å dele ut, så et eller annet sted må pengene tas fra. Men jeg kan jo også lese uttalelsene med hakket mer velvilje: De tror at ved å ta fra folk retten til uføretrygd, vil det være lettere for dem å få seg jobb.

Det er uansett å starte i feil ende. Det er uklokt å lage rettigheter dårligere før en har gjort mulighetene bedre.