Dessverre skuffer Arbeiderpartiet igjen

En kunne håpet at posten for kvoteflyktninger i statsbudsjettet for inneværende år var en flau engangshendelse. Kanskje et slags uttrykk for den ynkelige «tøff i trynet»-holdningen i asylpolitikken som dessverre har hjemsøkt flere av Arbeiderpartiets politikere.

Tallet er skammelig lavt.

Men nei da. Det er en bevisst politikk. I 2026 bestemte regjeringen at kun 100 personer skulle få lov til å komme til Norge som overføringsflyktninger, eller kvoteflyktninger som det kalles. Nå viser forslaget til statsbudsjett for 2027 at dette videreføres som Arbeiderpartiets politikk. Også neste år skal Norge kun ta imot 100 kvoteflyktninger.

Tallet er skammelig lavt. Det er altså hva Norge tilbyr i dugnaden om å bosette 2,5 millioner enkeltpersoner som FN har plukket ut. Vi snakker om de mest utsatte og forfulgte menneskene på kloden. Dette skjer i det samme budsjettet der vi setter pengerekord og måker inn 608 milliarder oljekroner.

Kvoteflyktninger er av FN ansett som den gruppen som har størst behov for beskyttelse.

For det første er det helt uholdbart at Norge ikke tar mål av seg til å bosette flere enn 100 personer. Men denne saken har også en prinsipiell side. Norske politikere har de siste årene snakket på innpust og utpust om hvor viktig det er å stå opp for internasjonal lov og orden. Det har vært en reaksjon mot statsledere som Donald Trump og regimene i Russland og Kina. Det handler om å stå opp for folkeretten, humanitærretten og beskyttelse av enkeltmennesker.

Ikke minst hørte vi disse tonene da nobelkomiteen fredag offentliggjorde at fredsprisen gikk til den sørafrikanske menneskerettighetsdommeren Navi Pillay for hennes innsats for fred og internasjonale rettsprinsipper. Statsminister Jonas Gahr Støre og andre topp-politikere rykket ut og hyllet både tildelingen og prisvinneren. Igjen ble det minnet om hvor viktig det er å støtte opp om internasjonale organisasjoner som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og FNs organisasjoner.

Da lyder det dessverre hult når Norge samtidig gir blaffen i anmodningen fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I løpet av de siste fem årene har Norge trappet ned mottaket av kvoteflyktninger fra over 3000 personer og nå helt ned til 100. Da Norge passerte under 500, ble vi anmodet av FN om å snu trenden og på sikt trappe opp mot 5000. Men vi gjorde det stikk motsatte. Har vi fått dårlig råd? Nei da. I den samme perioden har vi beriket oss selv med ytterligere 300 milliarder oljekroner i ekstra uttak fra oljefondet.

Dessverre er ikke ledelsen i Ap og de ansvarlige statsrådene opptatt av skjebnen til disse menneskene.

Kvoteflyktninger er av FN ansett som den gruppen som har størst behov for beskyttelse. De har flyktet fra eget land og kan ikke returnere. De kan heller ikke oppholde seg i lengden på skjulte adresser eller flyktningleirer i landet de har flyktet til. Ifølge FN har disse særlig beskyttelsesbehov på grunn av vold, tortur og risiko for overgrep. I stor grad er det snakk om kvinner og barn. De skiller seg fra asylsøkere som på egen hånd kommer seg til Norges grenser ved hjelp av familienettverk eller menneskesmuglere.

Systemet med kvoteflyktninger er nettopp en del av den internasjonale rettsordenen og byrdefordelingen som FN-systemet bygger på. Når land som Norge ikke stiller opp i større grad, undergraver vi det systemet vi fremhever som avgjørende viktig. Det er alvorlig, pinlig og skammelig.

Regjeringen skylder på at kommunene har store utfordringer med å bosette og integre ukrainske flyktninger. Selvsagt skal vi se hele flyktningpolitikken under ett og ta hensyn til at vi skal klare å integrerer alle på en god måte. Siden flyktningstrømmen fra Ukraina startet, har vi mottatt rundt 100.000 ukrainske flyktninger. Det er mange, men det skulle bare mangle. Det er krig i Europa og ukrainerne kjemper vår krig.

Men å bruke dette som unnskyldning for at vi bare kan ta imot 100 kvoteflyktninger, holder ikke. Det er en bortforklaring som er så dårlig at det knapt er noe poeng å argumentere mot. Selvsagt klarer Norge begge deler, om vi så hadde økt antallet betraktelig.

Hvis de rødgrønne partiene synes det er vanskelig å argumentere for at Norge skal hjelpe de som trenger det aller mest, anbefaler jeg dem å lese sitt eget partiprogram.

Dessverre er ikke ledelsen i Ap og de ansvarlige statsrådene opptatt av skjebnen til disse menneskene. Men det stopper ikke der. Heller ikke de andre rødgrønne partiene SV, Rødt, MDG og Senterpartiet valgte å prioritere kvoteflyktningene under budsjettforhandlingene i fjor høst. Men nå skal budsjettet forhandles på ny og det er fortsatt rødgrønt flertall på Stortinget.

Hvis de rødgrønne partiene synes det er vanskelig å argumentere for at Norge skal hjelpe de som trenger det aller mest, anbefaler jeg dem å lese sitt eget partiprogram. Alle de fem rødgrønne partiene har gode og klare formuleringer om hvor viktig det er å støtte opp under FNs system for kvoteflyktninger og gjennom dette ta imot de mest sårbare.

Jeg skulle gjerne sitert alle partiprogrammene, men jeg nøyer meg med å sitere regjeringspartiets program: «FNs kvoteflyktningssystem er den tryggeste og mest rettferdige ordningen for å sikre mottak av mennesker som skal ha varig beskyttelse. Her kan Norge prioritere de mest sårbare flyktningene med størst behov for beskyttelse, for eksempel barnefamilier. Anbefalingene fra FNs høykommissær for antall kvoteflyktninger skal alltid være med i vurderingen før beslutningen tas».

Det er en presis og god formulering.

(Først publisert i Dagsavisen.)