Det er britisk politikk, ikke Covid-19, som dreper britene

Med sine over 45 000 ofre har Storbritannia Europas høyeste dødelighet av covid-19, og det virkelige tallet er faktisk mye høyere. Det er imidlertid villedende å snakke om «Storbritannia». Blant de fattigste er dødeligheten på 55 av 100 000, mot 25 blant de rikeste.

Det er altså over dobbelt så mange av de fattigste som dør av dette.

Og Liverpool, selvfølgelig: Byen som nå har flest covid-19-tilfeller. Den første som nok en gang går i full lockdown.

«Oppe i nord,» sier folk i London. Som om det var et annet land. Og på en måte er det det. Her har vi alt. Alle problemer du kan forestille deg. Vi har den fattigste byen: Nottingham, og den farligste: Birmingham, en times kjøretur unna. Scunthorpe: den mest forurensede. Og Blackpool, som har flest arbeidsløse. Rhyl, som har flest trygdede husstander. Og Bradford: kåret til det verste stedet å bo. Og Liverpool, selvfølgelig: Byen som nå har flest covid-19-tilfeller. Den første som nok en gang går i full lockdown. Og Lancaster. Den andre. Og Manchester, den tredje. I Ken Loach’s Nord-England er dødeligheten fire ganger høyere enn i sør.

Leeds er bare en by som mange andre: en by der ett av fem barn lever i ekstrem fattigdom

Leeds har ingen rekorder. Byen ligger omtrent på midten. Og det er bemerkelsesverdig nettopp fordi den er så lite bemerkelsesverdig, bare en by som mange andre: en by der ett av fem barn lever i ekstrem fattigdom. Av de 780 000 innbyggerne har 320 000 en inntekt som ligger 60 prosent under medianen.

Og det var hit The Guardians Nick Davies, en av tidenes beste gravejournalister – Julian Assange ville bare vært en hvilken som helst ukjent australsk nerd uten ham – kom for tjuefem år siden. Til et lite nabolag som het Hyde Park. Et boligområde med røde mursteinshus med hvite vinduer. Helt like hus. Det er bakgrunnen for «Dark Heart», Davies’ bok om Margaret Thatchers Storbritannia, og tanken om at staten må støtte de velstående fremfor de fattige, at de velstående skal skape velstand for alle.

For tjuefem år siden var Hyde Park tilsynelatende et ganske vanlig sted, men det lå likevel på randen av avgrunnen

Da hun ble utnevnt til statsminister i 1979, var fattigdomsraten 13,4 prosent. Da hun gikk av i 1990, var den 22,2 prosent. I 1979 eide den rikeste ene prosenten av befolkningen seks prosent av verdiene i landet. I dag eier de 21 prosent. Og de rikeste 10 prosentene eier over 50 prosent.

For tjuefem år siden var Hyde Park tilsynelatende et ganske vanlig sted, men det lå likevel på randen av avgrunnen. Bak disse tilsynelatende helt like dørene skulle det ingenting til for å rase utfor, sa han. En sykdom, en kollisjon, et innbrudd. En skilsmisse. En høyere regning enn vanlig. En komplikasjon, en eller annen uforutsett hendelse.

Som for eksempel en epidemi.

I enden av Hyde Park Road er kirken nå en moské, men postkontoret og den samme gamle barbersalongen ligger fortsatt der. Og på den ande siden av gaten har HP fått ny eier og nytt navn, men de selger fremdeles spesialtilpassede møbler. Egentlig er det mer lager enn utstillingslokale. Bord, senger og kommoder står stuet sammen, tett i tett.

«Her er et virus en luksus ingen har råd til»

Paul Beerth sitter inne på det lille bakrommet uten vinduer med de to kollegaene sine. Han er maler og på dialysebehandling, men holdt seg likevel bare hjemme i begynnelsen av lockdownperioden, fra 23. mars. Og bare i tre uker. «Hva skulle jeg ellers gjøre?» sier han. «Jeg er selvstendig næringsdrivende. Hvis jeg ikke jobber, får jeg ingen inntekt. Ingenting.» Han har ikke fått noe fra staten disse månedene. «Jeg gir ærlig talt blaffen i at jeg bryter reglene. Men selvsagt er jeg forsiktig. Det må jeg være. Men her er staten borte. Her er man overlatt til seg selv. Og vi lever fra den ene dagen til den andre. Derfor bestemmer jeg selv hva som er best. Her er et virus en luksus ingen har råd til.»

«Men tror du virkelig at myndighetene har noen anelse om hvordan livet er for oss?» spør han.

I regjeringen til David Cameron, den som krevde Brexit, var 23 av 29 ministere millionærer

I 1979 var 16 prosent av parlamentsmedlemmene arbeidere. I dag er prosentandelen fire. I regjeringen til David Cameron, den som krevde Brexit, var 23 av 29 ministere millionærer.

Nå, tjuefem år senere, regner det, og det er stille i Hyde Park. Hvis det ikke hadde vært for røyken fra en skorstein og vannet som drypper fra et sprukkent rør, ville man ikke trodd at det var noen der. Småbutikkene ble lagt ned. Én etter én. Fotballbanen består av et mål tegnet med kritt på en murvegg. Selv Newlands-puben, som var nabolagets samlingspunkt og sjel, er blitt gjort om til en leilighet.

Og det er ikke lenger noen som kan fortelle deg hvor den lå, og hva den var, for tjuefem år senere vet man knapt hvem naboen er. Alt ser ut til å være i den skjønneste orden med disse toetasjes husene som er så lik hverandre og står på rekke og rad, som uniformerte soldater. Når man går nærmere, ser man at inngangen er en rusten port som har gått av hengslene, skjeve trappetrinn og en knøttliten hage med nedslitte hagebenker og vaklevorne stoler som ikke passer sammen. Vinduer dekket med papp i stedet for gardiner. Og like borti gaten en bil med Uber-merke.

Tjuefem år senere treffer man ikke folk annet enn på Rainbow Junktion, der det deles ut mat

«Samfunnet eksisterer ikke,» sa Margaret Thatcher så berømmelig. Den gangen var det bare en oppfatning. I dag er det virkelighet. Tjuefem år senere treffer man ikke folk annet enn på Rainbow Junktion, der det deles ut mat.

Egentlig er det en kafé. En kafé uten priser, der alt som serveres, er mat som er blitt til overs i matbutikkene. Man betaler det man kan betale. Mannen som står bak dette initiativet, er pastor Heston fra All Hallows Church. Han ville at Hyde Park skulle få et møtested igjen. Bli et samfunn igjen. Langsomt ble det også et sted der folk kunne få mat. Og i mars økte antallet måltider per dag brått fra 150 til 400. «Av og til strakte køen seg helt bort til moskeen,» forteller han.

Den første som kommer er Lucy. I hånden knuger hun en penny, som om den var en edelstein

Den første som kommer, er som vanlig Lucy – kanskje. Hun husker ikke helt hva hun heter. Hun er kledd litt på måfå i sandaler og hettegenser under en smokingjakke. I hånden knuger hun en penny, som om den var en edelstein. Til innsamlingsbøssen. «Jeg vil ikke være en byrde,» sier hun. Bortsett fra denne mynten har hun ingenting og ingen. I likhet med de neste som kommer. Narkomane, alkoholikere. Hjemløse. Alle stamgjestene.

I løpet av en times tid begynner alle de andre å dukke opp. Covid-19-ofrene

Men i løpet av en times tid begynner alle de andre å dukke opp. De som ikke vil bli sett. De som ikke har vent seg til dette ennå. Covid-19-ofrene. En bartender fra en nedlagt bar, en drosjesjåfør, to utenlandske studenter. En fysioterapeut. De som sier at de kommer på vegne av en venn. Linda er 52 år gammel og ser ut som om hun skal ut og spille tennis med Nike-sko, shorts og hestehale. Hun er elektriker.

Vi får nemlig høre at løsningen er å skape jobber, men i Storbritannia har faktisk 56 prosent av de fattige jobb

Vi får nemlig høre at løsningen er å skape jobber, men i Storbritannia har faktisk 56 prosent av de fattige jobb. «Kontrakten min ble redusert til fire dager i uken, og den kommer ikke til å bli fornyet i januar. Vi er en familie på tre og lever bare på inntekten min. Jeg har jobbet siden jeg var 16 og har alltid hatt brukte klær og brukte møbler. Annenrangs kjøkkenutstyr. Ting jeg har funnet her og der. Hele livet. Jeg har aldri hatt råd til noe mer enn som så. Og nå er jeg i ferd med å miste selv det,» sier hun.

Hun har ikke fått noe fra staten. Snarere tvert imot. Hun fikk beskjed om å betale tilbake 500 pund av det hun var blitt godskrevet i urettmessige skattefradrag. Hun oppsøkte Welfare Rights Unit. Det eneste rådet hun fikk der, var å spare reiseutgifter ved å flytte datteren, en lysende begavet elev som gikk på en av de beste skolene i byen, til en skole som lå nærmere.

De er faktisk som deg. Chris er 34 år gammel og ser ut som frontfiguren i et boyband

Det er skremmende. De er faktisk som deg. Chris er 34 år gammel og ser ut som frontfiguren i et boyband. Han er kokk, en ordentlig kokk, kjøkkensjef på eksklusive restauranter, men sluttet å jobbe i mars. Det gjorde partneren hans også. De har tre barn. «Før i tiden kunne man klare seg en stund. Man kunne få hjelp fra venner eller familie. Men nå går vi i minus alle sammen,» sier han. «Nå er alt skåret helt inn til beinet.»

De første tre månedene av lockdown-perioden ble over 650 000 arbeidere sagt opp, og mange andre ble permittert og fikk bare utbetalt 80 prosent av lønnen sin. Som ofte var minstelønn. 8,72 pund i timen. Det blir 18 138 pund i året – hvis du aldri er borte en eneste dag eller time, mindre enn levelønnen i Storbritannia, som er 19 200 pund, det man trenger for å overleve – alene, uten barn.

Og nå har disse 80 prosentene blitt ytterligere redusert til 63 prosent.

«Det er ikke covid-19 som er problemet. Hvis et land begynner å sulte i løpet av en måned, er det landet som er problemet»

«Det er ikke covid-19 som er problemet. Hvis et land begynner å sulte i løpet av en måned, er det landet som er problemet,» sier han mens den tre år gamle sønnen Jack i stripete genser og fløyelsbukse sykler på den røde sykkelen sin. Blond og kjekk, som i TV-reklamene. Som i det tidligere livet sitt.

Shabana er 42 år gammel og alenemor, og den eneste grunnen til at hun holder seg flytende, er at datteren, i likhet med 1,4 millioner andre barn, får mat på skolen. Skolene har fått 900 000 nye søknader om skolemat. «Da jeg var liten, sendte vi julekurver til afrikanere. Nå er det vi som er afrikanerne. Jeg hadde aldri forestilt meg et slikt liv,» sier hun. «Vi har aldri hatt så mye å leve av i Hyde Park, men dette handler ikke om hvorvidt man har mye eller ikke: Vi hadde rettigheter. Nå har vi bare veldedighet.»

Munnbindet hennes er et skjerf. Et munnbind koster nemlig et pund.

Eller som man får høre her: to brød.

Når sant skal sies, bruker selv ikke apotekeren i Hyde Park munnbind. Storbritannia er et av landene med flest covid-19-skeptikere. Mange mener at det bare er en influensa. At det bare er farlig for dem som har andre sykdommer og kroniske tilstander: De som dør, dør egentlig av noe annet.

Det har neppe vært til særlig hjelp at Boris Johnsons seniorrådgiver Dominic Cummings midt i den verste krisen ubekymret reiste til familieeiendommen sin i Durham sammen med kona, drøyt 400 kilometer fra London, selv om begge hadde feber. Og selv om begge hadde testet positivt. På fødselsdagen hennes dro de også til Barnard Castle, ytterligere 40 kilometer. Han forklarte at han ville teste synet sitt for å være sikker på om han kunne kjøre trygt hjem til London.

Mens lockdownens mesterhjerne, Imperial Colleges epidemiolog Neil Ferguson, traff elskerinnen sin som vanlig. Og brøt sine egne regler.

Regler som sant å si virker ganske forvirrende. Boris Johnson har lenge vært en talsmann for flokkimmunitet. Senere ombestemte han seg: i en seng på intensiven. Men munnbind er likevel ikke påbudt her. Og selv om bare en tiendedel av smittetilfellene skyldes besmittede overflater, er myndighetenes viktigste råd å vaske hendene. En grunnleggende regel sier at sammenkomster med flere enn seks personer er ulovlig, både innen- og utendørs – men du kan bytte ut de fem kompisene hvert femte minutt.

Når alt kommer til alt, gjør alle som de vil

Bortsett fra det har hver by egne regler. Det betyr at man fra Leeds, som er klassifisert som et høyrisikområde, kan dra til en strand i Wales. Det kan man ikke gjøre fra Wales, for i Wales er man nødt til å holde seg innenfor sin egen fylkesgrense. I Leeds kan man treffe venner i parken, men ikke i hagen. Og studentene er tilbake på campus, men forelesningene foregår på nettet. Når alt kommer til alt, gjør alle som de vil. På apotekdisken i Hyde Park ligger det brosjyrer som forklarer hvordan man best skal beskytte seg mot covid-19. I de røde står det: Ikke røyk. I de grønne står det: Ikke bli deprimert.

Ifølge data fra King’s College holder bare 18 prosent av de syke seg hjemme.

Alle andre ferdes fritt rundt som vanlig.

Storbritannia har Europas høyeste dødsrate, men også det kraftigste fallet i BNP

Det ville uansett vært livsfarlig for Boris Johnson å innføre en strengere covid-19-lockdown, ikke for helsen, men for økonomien. Dette er det eneste han kan gjøre for å forsøke å redde både liv og levebrød. Likevel har ikke Storbritannia bare Europas høyeste dødsrate, men også det kraftigste fallet i BNP. Det sank med 20,4 prosent, sammenlignet med et gjennomsnitt på 9,8 prosent.

Under krisen i 2009 var det verste fallet på 2,3 prosent.

Men likevel, og som vanlig: Storbritannias BNP stupte ikke for alle. Boston Consulting Group, firmaet som utformet og nå driver sporingssystemet, med en covid-19-app som i likhet med mange andre covid-19-apper ikke fungerer, skulle ha 12 milliarder pund i betaling fra myndighetene. Og det var bare for 2020. Firmaets konsulenter får betalt opptil 7 360 pund om dagen.

Her i Hyde Park har de imidlertid ikke annet enn Rainbow Junktion. Selv lenge etter stengetid er det mange rastløse sjeler som streifer rundt her. En guttunge med skateboard banker på døren. Det er ingen der. Han banker igjen. Han venter utenfor i over en time. Så, da jeg tar opp en Twix fra lommen, kommer han nærmere og ser på meg. Han trekker seg unna. Banker på igjen. Så kommer han sjenert smygende tilbake. «Jeg er sulten,» sier han.

Broren hans står på hjørnet. De deler Twixen min, og jeg ser dem forsvinne side om side, traskende bort i mørket. To små gutter midt i en engelsk by i 2020.

 

Teksten er oversatt av Lene Stokseth