Det er ikke så enkelt, Nessa Nordtun

«Det er en plikt å møte opp og gjøre det man skal,» sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun til Stavanger Aftenblad nylig. Hun mener at utfordringene med høyt sykefravær i arbeidslivet begynner allerede i barneskolen, at det er for enkelt å holde barn hjemme og at foreldrene lærer barna holdninger som ikke er forenlige med arbeidslivet.

Men det er ikke så enkelt.

For familier som opplever dette, står utfordringene i kø.

Professor Ole Jacob Madsen og stipendiat Maiken Marie Jordal, som begge forsker på skolefravær, mener at kunnskapsministeren blottstiller en nedlatende holdning overfor dagens foreldre. De kaller ministerens uttalelser for virkelighetsfjerne og mener at hun forverrer situasjonen for foreldre som allerede føler på skyld og skam fordi barnet ikke greier å gå på skolen. Det er jeg enig i og jeg forstår fortvilelsen til mammaen som krever en unnskyldning fra ministeren.

Som utdannet lærer har jeg gjennom flere år advart mot en fellesskole med et ensidig fokus på målbare ferdigheter. Jeg har på nært hold sett hvordan prestasjonskrav kan ødelegge barns selvbilde allerede fra 1. klasse, og hvordan konkurranse og målstyring har lagt et stort press på små skuldre.

Elevene føler et vedvarende press til å prestere i stedet for å lære.

Ifølge formålsparagrafen skal skolen «åpne dører til verden og fremtiden», men for mange barn lukkes dørene allerede i småskolen. Tall fra TV2 viser at minst 30 000 barn har så høyt fravær at de risikerer å falle ut av skolen.

For familier som opplever dette, står utfordringene i kø, og mange foreldre må slutte i arbeidslivet for å være hjemme med barna. Antallet foreldre som mottar pleiepenger er mer enn fordoblet siden 2016.

I stedet for å skylde på foreldrenes holdninger, burde Kari Nessa Nordtun se på de strukturelle årsakene til at så mange barn og unge ikke greier å gå på skolen.

Hvorfor evner ikke fellesskolen å ivareta alle barns behov for tilrettelegging og et trygt og godt læringsmiljø?

Manglende systemkritisk forståelse gjør at årsaksforklaringer blir snudd på hodet, hevder to skoleforskere i en nylig publisert artikkel i Utdanningsnytt.

Det har heller ikke vært mangel på advarsler om utviklingen i fellesskolen de siste årene.

Skolevegrere blir oppfattet som problemet, mens de i realiteten er symptombærere av et skolesystem som ikke favner alle. De peker på at ytre styring og kontinuerlig vurdering er blant årsakene til at stadig flere barn og unge faller ut av skolen. Elevene føler et vedvarende press til å prestere i stedet for å lære, noe som fører til stress og manglende mestringsfølelse.

Ny forskning fra NTNU viser at skolevegring er tett knyttet til strukturelle endringer i skolen. De siste 20 årene har nyliberale reformer svekket fellesskolen gjennom økonomisk effektivisering og dårligere rammevilkår.

Større klasser, mindre lærertetthet og organisatoriske endringer har begrenset mulighetene for tilpasset opplæring og spesialundervisning. Forskningen viser at manglende ressurser og ustabile læringsmiljøer har svekket fellesskolens evne til både sosial og faglig inkludering.

Det har heller ikke vært mangel på advarsler om utviklingen i fellesskolen de siste årene.

Eksperter har flere ganger slått alarm om de negative konsekvensene av test- og prestasjonsregimet i skolen, samt den manglende vektleggingen av lek i barndommen.

Det er i hovedsak de yngste barna i småskolen som har fått flere timer.

I 2017 skrev overlegene Stein Førde og Trond Diseth i Dagbladet om hvordan skolen kan gjøre barn syke. De har ved flere anledninger rettet sterk kritikk mot den utbredte prestasjonskulturen, med testing og selvevaluering allerede fra første klasse.

Til Dagbladet forteller overlegene at Rikshospitalet har sett en dramatisk økning i henvisninger av barn med stressrelaterte lidelser, der skolen er en betydelig del av årsaken. De beskriver barn som utvikler alvorlige stress-symptomer fordi de ikke mestrer skolefagene og opplever gjentatte nederlag.

Hjerneforsker Per Brodal og barnepsykiater Charlotte Lunde advarer i boken Lek og læring i et nevroperspektiv – hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst om at mangel på lek og økt prestasjonspress kan føre til psykiske lidelser. Brodal og Lunde peker på tre sentrale politiske tiltak som har hatt en negativ innvirkning på barns psykiske helse: innføringen av seksårsreformen med tidligere skolestart, endringer i barnehagens struktur og innhold, samt skolens økte fokus på læringstrykk og resultatmåling.

Dette er problemene i fellesskolen.

Elise Farstad Djupedal har forsket på økningen i timetallet i grunnskolen og funnet at det har økt betydelig over tid, med over 1350 timer, noe som tilsvarer nesten to ekstra skoleår.

Det er i hovedsak de yngste barna i småskolen som har fått flere timer. De ekstra skoletimene har i stor grad gått til norsk og matematikk, og den store satsingen på grunnleggende ferdigheter har ført til en mer ensformig skolehverdag med lite variasjon og mindre vekt på praktiske fag.

Til tross for økningen i timeantallet har ikke resultatene blitt bedre – i fjor kom nok et «Pisa-sjokk», hvor politikere erklærte krise i norsk skole.

Mobbetallene øker, volden eskalerer, og elevenes motivasjon og mestring daler. Mindre lek, flere skoletimer og teoretiske fag og et stadig økende resultat- og prestasjonspress.

Legg til trange skolebudsjett, stappfulle klasserom, lærere som ikke har tid nok til elevene og et underfinansiert hjelpeapparat. Dette er problemene i fellesskolen.

Det er det ministerens plikt å forstå.

Kunnskapsministeren har derfor rett i at utfordringene med høyt sykefravær i arbeidslivet begynner allerede i barneskolen: Barn og unge som opplever daglige nederlag i skolehverdagen har ikke et godt grunnlag for å mestre arbeidslivet.

Men ansvaret for et fremtidig norsk arbeidsliv kan ikke legges på skuldrene til barn som mistrives på skolen. Ingen barn har plikt til å møte opp på en skole som oppleves utrygg – for mange er skolefravær en måte å beskytte seg mot en uutholdelig skolehverdag.

Det er det ministerens plikt å forstå.