Det er ikke størrelsen det kommer an på

I en av sine siste «taler», pekte republikanernes presidentkandidat, Donald Trump, på Norge og norsk skole. Vi har gode resultater å vise til, og amerikaneren er misunnelig. For å tette gapet vil han halvere det offentlige tilskuddet til skolene i USA.

Det er mye Trump ikke forstår, men her har han mildt sagt misforstått.

Det er sammenheng mellom ressursbruk og kvalitet. Og i Norge har vi organisert skolen i det offentlige, som en del av velferdsstaten. Det reflekteres selvsagt i det offentliges pengebruk at de står for utgifter til skolebygg, materiell og ikke minst lærere.

Det er et valg at vi har organisert det på denne måten.

Bakgrunnen for at vi har valgt å organisere utdanningssystemet som et gratis og tilgjengelig tilbud for alle, er de store positive effektene dette har, både på de fleste elevers muligheter til å lykkes og for norsk økonomi.

Hvordan vi organiserer og betaler for fellesgoder er én av flere forskjeller på Norge og USA.

I USA tenker man ikke sånn og det er i dag større sjanser for å komme inn på en prestisjeutdanning om du har lave karakterer og rike foreldre, enn om du har gode karakterer og fattige foreldre. Det taper amerikanere og amerikansk økonomi på.

Det er det samme når det kommer til helse. Et markedsstyrt helsesystem vil ikke kunne tilby gode nok tjenester til de som ikke har solid betalingsevne, men som trenger det mest. Derfor er også de fleste leger, sykepleiere, renholdere og sekretærer offentlig ansatte, og helsetjenesten offentlig finansiert.

Det er gjerne flere ting som kritiseres på en gang.

Det er et valg at vi har organisert det på denne måten. Og de aller fleste mener fortsatt at vi skal ha en offentlig velferdsstat – selv de som mener pengebruken i Norge i dag er for høy.

Her trenger det egentlig ikke å ligge noen motsetning. Åpenbart kan det være ting å kritisere offentlig sektor for, som svak kostnadskontroll på store byggeprosjekter, dårlig gjennomførte IT-prosjekter eller for romslige støtteordninger til næringslivet. Ting kan bli bedre.

Samtidig er det verdt å merke seg at de aller største beløpene går til tjenester og ordninger vi vil ha, fordi det skaper det som tross alt er et av verdens beste land å bo i.

Likevel fremstilles offentlig sektor gang på gang som en tungrodd klamp om foten til norsk økonomi.

Det er gjerne flere ting som kritiseres på en gang.

Det ene er at offentlig sektor utgjør en for stor del av norsk økonomi.

Det andre som gjerne fremheves, er at politikerne bruker for mye (olje-)penger.

Det tredje er at norske politikere ikke evner å prioritere, og at det derfor «sløses» med penger.

Oljepengene er til for å brukes.

For å ta det første først:

Det er naturlig, gitt måten vi organiserer velferden på og synet vi har på offentlige goder, at offentlig sektors utgifter utgjør en større del av norsk økonomi enn for eksempel i USA. Men mye av disse pengene går rett tilbake til privat sektor, enten gjennom inntekstsikringsordninger til privatpersoner eller til innkjøp fra eller støtteordninger til næringslivet.

Så andelen utgifter av BNP er et lite presist mål for kritikken.

Som en felles økonomi må vi prioritere ressursene slik at vi får mest av det vi ønsker oss. Vi må prioritere mellom bransjer og mellom sektorer. En større privat sektor, i betydningen av at flere ressurser – både mer kapital og arbeidskraft – brukes der, må nødvendigvis bety en mindre offentlig sektor, og motsatt.

Når etterspørselen etter særlig helse- og omsorgstjenester øker, vil det påvirke størrelsesforholdene.

Men det betyr ikke at det ene valget er uøkonomisk og feil, og det andre ikke. Men det gir ulike utfall for samfunnet og velferden.

Til det andre:

Oljepengene er til for å brukes. Ellers er de lite verdt for oss. Å bruke forventet avkastning, som er anslått til 3 prosent av hele fondet, vil gradvis gi mer oljepenger i norsk økonomi, og samtidig opprettholde fondet slik at også senere generasjoner får nytt godt av det.

Spørsmålet er bare om det vil ruste Norge og velferden for fremtiden, slik Høyre hevder.

Å bruke mye mindre enn dette, som enkelte har foreslått, vil enten gjøre staten enda rikere eller føre til at skattene må opp, dersom vi skal opprettholde nivået på velferdstjenestene, som skole og helse.

At andre land bruker mindre andel av BNP på velferd, kan både handle om at en mindre del av velferden er offentlig finansiert eller at den har lavere kvalitet. Ofte må andre land ty til lån for å finansiere sine tjenester. De er ikke så heldige som oss, og har derfor sett seg nødt til å ta opp høyere statsgjeld for å finansiere sin offentlige sektor. Neppe et bedre alternativ.

Det tredje kritikkpunktet handler om politikk og om nødvendig og legitim pengebruk. Dersom det fester seg et inntrykk av at politikere ikke er ansvarlige og at det sløses over en lav sko, vil tilliten til det politiske systemet falle. Det skader oss alle. Å være uenig med hva pengene brukes til, er også noe annet enn et den er feil og illegitim. Pengebruk i seg selv er ikke uansvarlig.

Hva politikere fra forskjellige partier velger å prioritere, viser derimot ulike veier for landet vårt.

Til syvende og sist handler politikk om å fordele goder og byrder – og partiene bruker handlingsrommet på budsjettet ulikt. Dagens regjering har valgt å bruke penger på store og brede velferdssatsinger, som er bra for folks økonomi. Og som også bygger opp under folks mulighet til å jobbe, til å bli en del av samfunnet og til forsørge seg og sin familie. Samtidig har de prioritert å gi mange, særlig de som tjener minst, lavere skatt.

Det har hverken Toryene, Republikanere eller norsk høyreside forstått.

Partiene til høyre for regjeringen vil heller bruke handlingsrommet til å særlig kutte skatter for de aller rikeste i landet. Og dersom de skal følge opp advarslene om en forvokst offentlig sektor med faktisk politikk, vil det måtte innebære faktiske kutt i velferd og oppsigelser av offentlige ansatte. Det er også legitimt.

Spørsmålet er bare om det vil ruste Norge og velferden for fremtiden, slik Høyre hevder.

Vi trenger for eksempel et godt helsevesen. Vi kan ikke bare skru opp og ned på en bryter etter som det passer oss, og samtidig late som at det ikke går ut over kvalitet, tilgjengelighet og tillit. I Storbritannia ligger den ellers så skinnende nasjonale helsetjenesten, NHS, nede for telling etter 14 år med blått styre og årevis med budsjettinnstramminger.

Der dør tusenvis i helsekø, og hundrevis av barn fødes med hjerneskader som ikke oppdages tidlig nok. Samtidig har Toryene doblet den britiske statsgjelden. Hva går de pengene til?

Du kan si hva du vil om norsk offentlig pengebruk. Men vi gjør noe riktig med pengene våre når vi investerer i en solid velferdsstat for alle.

Det har hverken Toryene, Republikanere eller norsk høyreside forstått.