Jeg kan ikke være den eneste som skammer meg over å være arbeidsledig?
Jeg stirrer på skjermen. Det står “Du er innvilget arbeidsledighetstrygd”. Først går det en iling gjennom kroppen. Det er dette jeg har lengtet etter. Men etter noen sekunder blir jeg nervøs. Burde jeg skamme meg nå? For her står det, svart på hvitt: Jeg er arbeidsledig.
På bengali heter det “manush ki bolbe?”. Det betyr: Hva kommer folk til å si? Den følelsen sitter jeg igjen med, sammen med janteloven, som ikke vil at jeg skal “skille meg ut”.
Jeg kan ikke være den eneste som skammer meg over å være arbeidsledig?
Det vanlige er å ha en jobb, å ha en identitet. Mine kolleger er dessuten mine venner, og arbeidsplassen har gitt meg en rutine og oppgaver i hverdagen. Plutselig er jeg ikke bare ensom, jeg merker at jeg ikke har en mening lenger. Pengene jeg får inn hver måned kommer ikke lenger fra mitt eget arbeid, men fra trygd.
Så hvorfor skammer jeg meg?
I sommer var jeg på en fest med mange mennesker fra samme bransje som meg. Med et glass brus i hånda (jeg drikker ikke alkohol), forsøkte jeg å besvare spørsmålet: Hvor jobber du om dagen?
Ettersom jeg var blitt oppsagt, kunne jeg bare si det. De fleste forsto – det er inflasjon og bransjen går gjennom en krise nå. Men det var likevel flaut. Her er alle en del av et fellesskap, og jeg tilhører ikke det lenger.
Følelsen ble verre da forsøkte å legge til et “men om dere søker folk, ikke nøl med å ta kontakt!”. Jeg tvang fram en latter. Som arbeidsssøkende må man være frampå, hadde jeg lært fra NAV. Ikke nok med at jeg følte meg utenfor, jeg hørtes desperat ut også.
For at samfunnet skal fungere, så må også NAV fungere.
Jeg kan ikke være den eneste som skammer meg over å være arbeidsledig?
Men å motta trygd, og støtte fra et fagforbund, skal ikke være skammelig. Det bare en fase i arbeidslivet og egentlig en naturlig del av ens liv. Iblant har man ikke jobb, og da får man trygd og kanskje ytterligere støtte fra fagforbundet. Tvert imot er disse ordningene noe å være stolt av.
Samtidig har regjeringen bestemt at trygden nå skal reduseres hver hundrene dag. Det kommer til å ramme mange arbeidssøkende i hele landet. Framfor alt rammer det de med lavest inntekt – de kan miste opp mot 2000 kroner med endringen, som er foreslått fra oktober 2025.
Vi trenger stundom tid til å områ oss. Finne nye jobber, en ny utdannelse eller en ny karriere. I denne perioden må vi også ha mat på bordet. Hvis vi ikke hadde hatt NAV, ville flere hatt problemer med å komme tilbake til arbeidslivet. Uten ville det bare vært de rike som hadde kunnet gjøre det. For at samfunnet skal fungere, så må også NAV fungere.
Nå begynner et nytt kapittel av mitt arbeidsliv.
Slike perioder er også til for å komme seg til hektende. Hamsterhjulet, som arbeidslivet egentlig er, er ofte fylt med stress og krav, som man innimellom trenger en pause fra. Vi burde kanskje kalle det arbeidsfri i stedet for arbeidsløs.
Vi kan bytte ut skammen med stolthet. De som hopper ut fra høyde i strikk, vet at selv om du raskt beveger deg mot asfalten, så kommer strikken til å dra deg opp igjen. Vi har et system som tar imot oss når vi faller.
Ingen ga meg et jobbtilbud etter festen. Men akkurat nå kjenner jeg meg trygg på at jeg kommer til å finne en ny jobb i framtiden. Denne situasjonen er ingenting å skamme seg over. Jeg takknemlig for at jeg er en del av disse støtteordningene.
Nå begynner et nytt kapittel av mitt arbeidsliv.
(Først publisert hos ETC. Oversatt fra svensk av redaksjonen. I Sverige har de ikke NAV, men et annet system – les mer her. )
Kommentarer