Vi har fortsatt ikke klart å få bukt med en pandemi som ødelegger for flere tiår med framskritt, langt mindre ruste oss mot den neste pandemien som garantert vil komme på et eller annet tidspunkt.
Koronapandemien er en av de dødeligste helsekrisene i moderne tid. Så langt er den globale overdødeligheten 14,9 millioner mennesker. Ifølge beregninger har pandemien ført til at rundt 100 millioner mennesker har fått redusert levestandarden så mye at de nå blir regnet som fattige. Pandemien har også forsinket arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål (som skal nås innen 2030), ikke minst mål tre: å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle.
Til tross for de enorme kostnadene knyttet til pandemien, har G20-landene og internasjonale finansinstitusjoner fortsatt ikke etablert et rammeverk for pandemiberedskap og respons som gjør oss bedre i stand til å håndtere den neste globale helsekrisen.
Kun to og et halvt år etter starten på pandemien, blir helse igjen sett på som en kortsiktig, skjønnsmessig budsjettpost.
I mange land blir det kuttet kraftig i helsebudsjettene (eller de holdes på et for lavt nivå) ettersom offentlige sparetiltak, i tråd med anbefalingene til Det internasjonale pengefondet (IMF), igjen er på moten. I løpet av neste år vil 85 % av verdens befolkning lide under virkningene av reduserte investeringer i offentlige tjenester og offentlig sektors reduserte evne til å levere.
Kun to og et halvt år etter starten på pandemien, blir helse igjen sett på som en kortsiktig, skjønnsmessig budsjettpost i stedet for en langsiktig investering som er avgjørende for folks livskvalitet og motstandskraft. Statsledere har nå skiftet sitt fokus til andre problemer som inflasjon og matsikkerhet, og har glemt at dagens økonomiske og finansielle kriser er bivirkninger av en global helsekrise som fortsatt ikke er løst.
COVID-19 tar fortsatt livet av 10 000 mennesker i uken (i gjennomsnitt), og varierende vaksinasjonsgrad har lagt til rette for en «variantsuppe» som gjør det vanskeligere å forutsi og respondere på nye bølger og den neste destruktive mutasjonen. Koronautbrudd virker fortsatt forstyrrende på industriproduksjonen, reiselivet og tilgangen på behandling av andre smittsomme sykdommer som tuberkulose og HIV/AIDS. Vi har fortsatt ikke klart å få bukt med en pandemi som ødelegger for flere tiår med framskritt, langt mindre ruste oss mot den neste pandemien som garantert vil komme på et eller annet tidspunkt.
En global formuesskatt kan generere midlene som skal til for å takle den mangelfulle finansieringen av pandemiberedskap og respons.
Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon har beregnet at vi kan unngå en ny tragedie som COVID-19 ved å investere tilstrekkelig i pandemiberedskap og respons. Det som skal til er kun 1,30 dollar per person. Og tidligere i år ble et multilateralt finansformidlingsfond opprettet av det internasjonale samfunnet. Målet med fondet er å bidra til å tette det årlige finansieringsgapet for pandemiberedskap og respons på 10,5 milliarder dollar. Men finansformidlingsfondet har så langt kun generert rundt 1,5 milliarder dollar i finansiering.
Tilsvarende ser vi når det gjelder Resilience and Sustainability Trust som ble opprettet av Det internasjonale pengefondet (IMF) i oktober for å hjelpe lav- og mellominntektsland med å finansiere akutte helse- og klimabehov. Men IMF knytter som vanlig visse betingelser til disse midlene i forhold til finanspolitisk konsolidering, noe som i siste instans kan undergrave de helsesystemene som ordningen er ment å styrke.
Disse eksemplene vitner om et større problem. Slik Council on the Economics of Health for All (i regi av Verdens helseorganisasjon) hevder, holder G20-landene og det internasjonale samfunnet fast ved en utdatert måte å tenke på som vektlegger relasjonen mellom en «giver» og en «mottaker» av støtte. Dermed blir pandemiberedskap og respons sett på som et veldedig utviklingsprosjekt framfor et globalt fellesgode som er i giverlandenes egen interesse.
Det stemmer at pandemien, økt statsgjeld, klimaendringene, inflasjon, redusert matsikkerhet, strammere pengepolitikk, mindre tilgang på kreditt og andre globale problemer i betydelig grad har begrenset det finanspolitiske handlingsrommet til de fleste lav- og mellominntektsland. Men verken Bretton Woods-institusjonene eller G20-landenes myndigheter har vist seg å være situasjonen voksen. Framfor å håndtere dette problemet, har de i stedet bidratt til å opprettholde enorme hindringer til helserelaterte investeringer akkurat når disse landene trenger dem mest.
Høyinntektslandene hamstrer fortsatt vaksiner og legger altfor lite penger på bordet når de blir bedt om å bidra med økonomisk hjelp.
Dersom vi skal klare å komme opp med nok penger til å finansiere det globale behovet for pandemiberedskap og respons, trenger vi en mer helhetlig nedenfra-og-opp-tilnærming der fattige land på kreativt vis bruker følgende virkemidler som brekkstang: bistandsmidler og utviklingslån, kapitalmarkeder, hjemlige ressurser og gjeldssanering for å skape et stort nok finanspolitisk handlingsrom slik at de kan investere i helse.
Noen land har allerede vist oss hvordan dette kan gjøres. Barbados’ statsminister Mia Mottley og hennes regjering har nylig forhandlet seg fram til at man skal inkludere en ny «pandemiklausul» ved utstedelse av statsobligasjoner, i henhold til anbefalingene til den framvoksende Bridgetown Agenda. Hvis Verdens helseorganisasjon på et tidspunkt erklærer at en ny pandemi har rammet regionen, vil klausulen automatisk føre til at betaling av renter blir utsatt med opptil flere år uten at det negativt påvirker landets kredittverdighet.
For å sette dette i perspektiv: Lav- og mellominntektsland brukte 108,2 milliarder dollar på å betjene sin gjeld i 2020, mens COVID-19 ACT-Accelerator-programmet, som er ment å hjelpe disse landene, kun mottok 23 milliarder dollar i finansiering for budsjettåret 2021-22. Ved umiddelbart og midlertidig å redusere disse statsmaktenes gjeldsbyrde i møte med framtidige helsekriser, kan pandemiklausuler sørge for den kortsiktige budsjettmessige fleksibiliteten disse landene trenger.
Vi er nå vitne til renteoppgang samtidig med svekkede utsikter i verdensøkonomien. IMF advarer om at mer enn 60 % av lavinntektslandene og mer enn 25 % av framvoksende økonomier allerede befinner seg i eller står i fare for å befinne seg i en situasjon der de har problemer med å betjene gjelden. Men land kan også ta i bruk gjeldssaneringsprosesser for å dekke sine behov for pandemiberedskap og respons. En måte de kan gjøre dette på er gjennom gjeld-mot-helse-bytteavtaler, der gjeldslette er betinget av investeringer i folkehelse.
Det finnes ikke et vidundermiddel som umiddelbart kan løse finansieringen av pandemiberedskap og respons.
The Global Fund har allerede forsøkt å ta i bruk denne tilnærmingen i mindre skala. Og den kan skaleres opp i tråd med Belizes vellykkede gjeld-mot-natur-bytteavtale. IMF har lovet å utforme en modell for gjeld-mot-natur-bytteavtaler. IMF bør offisielt forplikte seg til å gjøre det samme for helse og finansiering av pandemiberedskap og respons.
Den gjenværende elefanten i rommet er rammeverket for internasjonale skatteregler. En global formuesskatt kan generere midlene som skal til for å takle den mangelfulle finansieringen av pandemiberedskap og respons. Men ingen land eller multilaterale organisasjoner har gitt sin støtte til et slikt forslag.
Finansiering av globale fellesgoder som pandemiberedskap og klimatiltak må stå høyt på agendaen i pågående samtaler om en mulig global formuesskatt eller skatt på finansielle transaksjoner — og ved implementeringen av OECDs nye rammeverk for en minimums bedriftsskatt. Selv om skatteavtalen primært kommer G7-landene til gode, kan den enkelt justeres slik at man omfordeler mer av den skatten man til nå ikke har klart å samle inn og at deler av inntekten går til lav- og mellominntektsland.
I løpet av neste år vil 85 % av verdens befolkning lide under virkningene av reduserte investeringer i offentlige tjenester og offentlig sektors reduserte evne til å levere.
Det finnes ikke et vidundermiddel som umiddelbart kan løse finansieringen av pandemiberedskap og respons. Kampen for å sikre at nasjonale helsesystemer og globale folkehelseinstitusjoner er bedre beredt på framtidige pandemier, vil kreve en «portefølje-tilnærming» der ulike land samler inn de nødvendige investeringsmidlene fra en rekke ulike kilder.
Høyinntektslandene hamstrer fortsatt vaksiner og legger altfor lite penger på bordet når de blir bedt om å bidra med økonomisk hjelp. Vi bør derfor hente inspirasjon og rettledning fra lav- og mellominntektsland for hvordan vi skal skape det finanspolitiske handlingsrommet som kreves for å oppnå helse for alle.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2022.
Kommentarer