Det grønne skiftet vil kun lykkes hvis det også er et rettferdig skifte

Teksten er skrevet sammen med Greg Clark.

DUBAI: Etter klimatoppmøtet COP28, er søkelyset fortsatt rettet mot det globale finansieringsgapet. Ifølge beregninger vil det kreve svimlende 5000 – 7000 milliarder dollar i året å oppnå FNs bærekraftsmål for 2030.

Ikke bare må vi snarest sikre den nødvendige kapitalen; vi må også sørge for at langsiktige, «tålmodige» investeringer strategisk rettes mot ambisiøse mål. Det betyr at vi må koordinere responsen på tvers av sektorer og på tvers av ulike forsyningskjeder. Dette vil i sin tur kreve en robust næringsstrategi.

Næringsstrategi kan dermed bidra til to ting: å håndtere klimaendringer og revitalisere industrien slik at den kan konkurrere i det 21. århundret.

Flere land rundt om i verden har blitt enda mer målbevisste i sine planer om å revitalisere sin industrisektor. Det er avgjørende at Storbritannia ikke taper terreng i forhold til disse landene. Tidligere i år skisserte finansminister Jeremy Hunt en ambisiøs plan med mål om at grønne næringer skal bli motorene for langsiktig vekst.

Han oppmuntret innstendig grønne virksomheter til å øke investeringene sine og ga uttrykk for framtidsoptimistisme. De konservative og Labour må sørge for at investorer har tillit til at den politikken som føres i Storbritannia vil være stabil, slik at prosjekter med en levetid på flere tiår har en sikker framtid.

Storbritannia vil trenge en klar og omfattende visjon for bærekraftig industriell utvikling hvis landet skal kunne nyte godt av de økonomiske mulighetene som byr seg i en verden der stadig flere land og aktører har forpliktet seg til å oppnå netto nullutslipp.

Vi trenger ikke å akseptere en avveining mellom miljøvern og økonomisk framgang.

Som Independent Review of Net Zero advarer om, kan en politisk tilnærming som ikke henger i hop, ha negative konsekvenser, ikke bare for planeten, men også for næringslivet. Grønne næringer kan, tross alt, være verdt mer enn 10.000 milliarder dollar globalt innen 2050.

Næringsstrategi kan dermed bidra til to ting: å håndtere klimaendringer og revitalisere industrien slik at den kan konkurrere i det 21. århundret. Vi trenger ikke å akseptere en avveining mellom miljøvern og økonomisk framgang. De to kan gå hånd i hånd hvis grønn politikk brukes til å fremme vekst og innovasjon og hvis bærekraftig praksis blir en integrert del av hvordan vi forbruker, forflytter oss, investerer og bygger.

Artikkelforfatterne hadde æren av å arbeide sammen om en britisk næringsstrategiplan i 2018, da en av oss (Clark) var statsråd og den andre (Mazzucato) var med og ledet University College Londons Commission for Mission-Oriented Innovation and Industrial Strategy.

Dette arbeidet tok utgangspunkt i en sektorbasert strategi (som vektla bilindustrien, luft- og romfartsindustrien, finans, biovitenskap og kreative næringer) og anvendte den på slikt som grønn vekst, sunn aldring, bærekraftig transport og en inkluderende dataøkonomi.

For å realisere månelandingsprosjektet, måtte vi løse mange små problemer.

Poenget er ikke å plukke vinnere eller bare å rette opp i markedssvikt, men å jobbe med bedrifter (fra enhver sektor) som er villige til å samarbeide for å løse problemer og skape og forme nye markeder. I likhet med at den opprinnelige månelandingen krevde innovasjon på ulike områder, som romfart, ernæring, elektronikk, materialer og programvare, krever dagens klimarelaterte utfordringer innovasjon i mange ulike sektorer – ikke bare innen fornybar energi.

Med en oppdragsorientert tilnærming oppnår man mer enn bare å fullføre oppdraget. Denne tilnærmingen fungerer som katalysator for en rekke innovasjoner som i sin tur kan føre til en multiplikatoreffekt – der de opprinnelige investeringene bringer inn private investeringer som smitter over på andre områder, noe som forsterker den samlede virkningen på BNP.

Vi vet at slike tiltak fungerer.

For å realisere månelandingsprosjektet, måtte vi løse mange små problemer. Samtidig skapte vi teknologien som ga oss dagens kameramobiler, overlevelsestepper, morsmelkerstatning og ulike former for programvare.

Offentlige og private aktører må arbeide godt sammen. Å reorientere offentlige byråer rundt ambisiøse oppdrag krever evalueringsmål for å fange opp dynamiske smitteeffekter på tvers av økonomien. Vi kan ikke fortsette å henge oss opp i det som ofte er «presise» kost-nytte-kalkuleringer (som ville ha stoppet månelandingsoppdraget før det i det hele tatt kom i gang).

Like viktig: Partnerskap mellom offentlig og privat sektor bør være symbiotiske, og offentlig finansiering bør gis med visse betingelser for å maksimere verdiskapning til det felles beste ved å styre investeringer i en inkluderende og bærekraftig retning. For eksempel kan man utforme betingelser som krever at de som mottar de offentlige midlene, skal redusere materialinnholdet i sine produkter og skape grønnere forsyningskjeder.

Inkluderende grønne næringsstrategier tilhører verken venstresiden eller høyresiden.

Vi vet at slike tiltak fungerer. Den tyske stålindustrien har tatt viktige steg i retning av en klimavennlig sirkulær-økonomisk modell, i stor grad takket være landets næringsstrategi. Offentlige tiltak har stimulert til lavkarbonprosesser blant stålprodusenter og har bidratt til etableringen av markeder for karboneffektivt stål, materialer og grønt hydrogen.

Alle land trenger omfattende og samstemte planer for å få offentlige investeringer til å samsvare med løfter og forpliktelser om å avkarbonisere transport og forsyningskjeder på tvers av økonomien.

Like viktig: Det grønne skiftet vil kun lykkes hvis det også er et «rettferdig skifte». For å støtte opp om den nødvendige forflytningen av arbeidstakere fra brune til grønne jobber, kan myndigheter kreve at bedrifter som mottar offentlig støtte samstemmer sin virksomhet med klimamål, sikrer arbeidstakeres rettigheter og reinvesterer overskudd i opplæring av arbeidstakere og i forskning og utvikling.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å iverksette slike tiltak; det er om vi kan ha råd til å la være.

Politiske beslutningstakere bør også skape insentiver slik at brune sektorer reduserer sitt miljøavtrykk og slik at man reduserer faren for såkalte «stranded assets».

Inkluderende grønne næringsstrategier tilhører verken venstresiden eller høyresiden. Slike strategier dreier seg om å skape en økonomi som tjener folket og bevarer naturen som vi alle er avhengige av. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å iverksette slike tiltak; det er om vi kan ha råd til å la være.

Britiske politiske ledere – både fra det konservative partiet og fra Labour – må innse det avgjørende potensialet ved slike strategier.

 Greg Clark er tidligere britisk minister for næringsliv, energi og næringsstrategi og er medlem av parlamentet for Tunbridge Wells. Han er også leder av Science and Technology Select Committee.

 

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org