Alt for mange medlemsland har lenge vært likegyldige til behovet for å styrke WHO og investere i helse.
Teksten er skrevet sammen med Ilona Kickbusch.
LONDON/GENEVE: Utrolig men sant: Midt oppe i koronakrisen, lurer landene som er medlem av Verdens helseorganisasjon fortsatt på om og i hvilken grad de bør øke sine regulære pengebidrag til en organisasjon som fortsetter å redde liv innen og utenfor medlemslandenes grenser.
Det er derfor helt nødvendig at medlemslandene støtter forslaget fra en WHO-arbeidsgruppe om å reformere organisasjonens finansiering.
Noen tror kanskje WHO er godt nok finansiert. Men det stemmer ikke. Dagens budsjettstruktur underminerer organisasjonens mandat og evne til å agere som verdens viktigste internasjonale folkehelseorganisasjon. Mindre enn 20 % av WHOs budsjett er finansiert gjennom «fastsatte bidrag» — normal kontigent betalt av medlemslandene. WHO er helt avhengig av frivillige bidrag fra medlemslandene og andre finansieringskilder. Dette svekker i stor grad organisasjonens evne til å utføre sine kjerneoppgaver. Dette gjør også at WHO er utsatt for politisk press og bidrar til å dreie organisasjonens prioriteringer i retning av hva enkeltland ønsker.
Det er selvinnlysende at det er et akutt behov for å støtte WHO i det kritiske arbeidet med å overvinne pandemien og oppnå «helse for alle». Det samme gjelder organisasjonens uunnværlige lederskapsrolle i globale helsespørsmål. WHO er den viktigste globale koordineringsmekanismen for beredskap og respons på pandemier og andre helsefarer. Organisasjonen leverer essensielle fellestjenester som kommer alle land til gode.
Dersom vi styrker WHO, vil det gi den beste avkastningen på helseinvesteringene.
Det er derfor helt nødvendig at medlemslandene støtter forslaget fra en WHO-arbeidsgruppe om å reformere organisasjonens finansiering, deriblant å øke de fastsatte bidragenes andel av budsjettet fra 16 % til 50 %.
Det haster for verden å styrke både størrelsen og kvaliteten på finansieringen av WHO. Medlemsstatene gir gjerne uttrykk for at de innser betydningen av WHO. Men hvor godt arbeid organisasjonen kan gjøre, avhenger av hvor godt den er finansiert. Og som vi bemerker i vårt arbeid for WHOs Council on the Economics of Health for All, er finansieringen ikke nøytral: Hva slags finansiering som er tilgjengelig, påvirker fordelingen og i siste instans resultatet av investeringene.
Dersom vi styrker WHO, vil det gi den beste avkastningen på helseinvesteringene. Milliarder av dollar har blitt foreslått — deriblant av G20 High Level Independent Panel on Financing the Global Commons for Pandemic Preparedness and Response – til å opprette og finansiere nye globale helsesikkerhetsinstitusjoner, men som ikke kan garantere bred politisk oppslutning, spesielt fra landene i sør. Det er rett og slett ingen logisk grunn til at medlemsland skal satse stort på et nytt foretagende som muligens ikke får bred oppslutning, framfor å investere i den eksisterende organisasjonen, som helt sikkert kan levere mer hvis den blir finansiert tilstrekkelig.
Tiden er inne for å omsette ord i handling.
Årsaken er enkel: Det største potensialet for global helse-solidaritet ligger hos WHO. Pålitelig finansiering fra organisasjonens eiere — de 194 medlemslandene – vil utgjøre en stor forskjell i forhold til globalt helsesamarbeid og vil demonstrere hvor effektive multilaterale løsninger er på internasjonale utfordringer.
Tiden er inne for å omsette ord i handling. Alt for mange medlemsland har lenge vært likegyldige til behovet for å styrke WHO og investere i helse. Det burde ikke ha vært slik før COVID-19, og det bør ikke fortsette å være slik etter pandemien.
Nølingen og motviljen som har brakt oss dit vi er i dag, står i sterk kontrast til holdningene og besluttsomheten for femti år siden, da mennesker overvant tilsynelatende uovervinnelige utfordringer for å komme seg til månen og tilbake. Ut fra dagens dollar-verdi, kostet president Kennedys «moonshot» kolossale 283 milliarder dollar — og det uten noen garanti for at man ville lykkes. Selvfølgelig lyktes man, og underveis utløste denne prosessen innovasjon på tvers av ulike sektorer som med tiden ga oss kameramobiler, bedre isolering av hjemmene våre og den moderne programvareindustrien.
WHO redder livene til medlemslandenes innbyggere.
Med andre ord, stimulerte Kennedys måneprogram til en mer dynamisk økonomi og sterkere økonomisk vekst gjennom oppdragsorientert innovasjon. Til sammenligning, vil dagens forslag til finansiering av WHO kun koste de 194 medlemslandene 1,2 milliarder dollar i året — og det med visshet om at organisasjonen vil bli betydelig mer effektiv. Vi mener den faktisk bør bli mer.
Dagens «moonshot» må være «helse for alle». I første omgang betyr det at man sørger for at COVID-19-vaksiner er globalt tilgjengelige. Men dersom medlemslandene i WHO finansierer sin egen organisasjon, slik at den kan gjøre jobben sin, er det ingen «moonshot». Det er kun sunn fornuft: WHO redder livene til medlemslandenes innbyggere. Vi har allerede svært rimelige, praktiske og enkle løsninger når det gjelder global folkehelse, deriblant finansiering av felles helsegoder; det vi trenger nå er kun en brøkdel av de politiske ambisjonene vi en gang hadde.
Teksten er skrevet sammen med Ilona Kickbusch. Hun er grunnlegger og leder av International Advisory Board of the Global Health Center ved Graduate Institute i Geneve og er medlem av Council on the Economics of Health for All.
Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org
Kommentarer