Det kommer en storm

Sarah kjører gjennom ørkenen i en litt sliten Jeep Renegade. Hun har så vidt begynt å få en liten kul på magen, i fanget har hun en diger, blank revolver. Mens hun kjører spiller hun inn en kassett der hun prøver å forklare sin ufødte sønn hva som skal komme. Han trenger å vite hva slags verden han blir født inn i og hvilken rolle han skal ta i historien.

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si for at du skal forstå, sier Sarah.

Hvor mye kan hun fortelle for å få ham til å ta de grepene han blir nødt til å ta, og ikke blir så skremt at han resignerer?

Året er 1984 og Sarah har nettopp hatt besøk fra framtida. To utsendinger kom i hver sin ildkule. Først en robot, en Cyberdyne Systems T-800, oftest kalt «Terminator». Deretter en heller shabby kriger fra motstandsbevegelsen, ubarbert og med den hellig overbevistes ville blikk. Det hele blir nokså forvirrende for Sarah. Roboten vil drepe henne, motstandsmannen vil beskytte henne, men ingen av dem gjør det særlig enkelt å forstå nøyaktig hva slags framtid de kommer fra, og hvordan Sarah skal kunne gjøre en forskjell.

Burde ikke de som kjenner framtida ha vært litt mer artikulerte?

Men hun er innstilt på å gjøre sitt beste, og rømmer altså ut i ørkenen for å føde sønnen som skal stå fremst i forsvaret av menneskene i den kommende krigen mot robotene. I den neste filmen om henne, Terminator 2, er hun naturlig nok innlagt i tvungent psykisk helsevern. Sønnen er blitt tatt hånd om og bor i fosterhjem. Moren hans er alt for opphengt i dystre framtidsvisjoner. Guttungen trenger mer optimistiske foreldre.

Sendebud fra framtida blir nesten aldri tatt på alvor og forstått. Ikke så rart, for de er nesten aldri særlig gode til å kommunisere. De kommer i ildkuler og babler usammenhengende om kunstig intelligens og atomkrig, eller de står med «Enden er nær»-plakater på gatehjørner og roper og mumler, eller de bor i huler i ørkenen og truer med Guds straffedom, ildregn, pest og gresshopper, over de som ikke omvender seg.

De virker forvirret, kaotiske, uflidde og utilsnakkelige, så vi hører ikke på dem.

Burde ikke de som kjenner framtida ha vært litt mer artikulerte? Kunne de ikke ha vist oss på en litt mer logisk og ryddig måte hvordan framtida kan bli og hvilke andre veier vi kan velge?

De har prøvd. IPCC, FNs klimapanel, er velkledde og artikulerte nok. Helt siden 1988, altså mens Sarah sannsynligvis bare så vidt hadde kommet i gang med sønnens våpentrening, har klimapanelet samlet kunnskap fra tusenvis av verdens fremste forskere og lagt fram godt begrunnede scenarier, ryddig framstilt med grafer og diagrammer som er minst like skremmende som de glødende robotøynene til The Terminator, hvis man virkelig tar inn over seg hva de sier.

Utslippene av CO2 må reduseres med 45 prosent innen 2030, og kuttes til null innen 2050. Hvis ikke, står vi overfor irreversible og katastrofale virkninger av klimaendringene. Flom, brann, sult, sikkert også pest og gresshopper.

Vi har så tungt for å høre fordi kostnaden er så stor. Oppgaven er så overveldende.

Vi hører ikke på IPCC heller, uansett dresser og grafer. Eller jo, mange av oss hører vel, men ikke mange nok, og vi tar ikke affære slik vi burde. I praksis fortsetter utslippene å øke hvert eneste år. Fortsatt synes forunderlig mange at det er relevant å diskutere om det i det hele tatt finnes menneskeskapte klimaendringer.

Vi har så tungt for å høre fordi kostnaden er så stor. Oppgaven er så overveldende. Vi ser ingen sammenheng mellom våre egne små handlinger og den store katastrofen. Vi ser for oss en katastrofe, ikke en alternativ framtid, et mulighetsrom eller en vei blant flere vi kan velge mellom. Stilt overfor alternativer som alle er kostbare og smertefulle er det mer fristende å la være å høre på alle disse mørke profetene, enten de er kledd slik eller sånn.

Omtrent like mørkt må det ha sett ut en gang for om lag 8800 år siden, for bøndene i de slake hellingene ned mot Svartehavet, som den gang var en innsjø, med vannflaten liggende 125 meter lavere enn i dag. På den tiden begynte nedsmeltingen av isbreen som dekket store deler av Nord-Amerika. Verdenshavene steg omtrent halvannen meter, og sjøvann fra Middelhavet brøt igjennom og strømmet inn i Svartehavet, som steg med en slik hastighet at folk måtte flykte mer enn en kilometer hver dag i en periode på to år.

Forskere ved Exeter University i Storbritannia mener at så mye som 145 000 mennesker kan ha vært drevet på flukt. Ingen vet hvor mange som må ha dødd i denne flomkatastrofen, men traumene etter det apokalyptiske dramaet har fortsatt å leve i minnene våre for alltid, bevart i fordreid form i historier om den store flommen og Noah som overlevde og reddet familien sin og jordens dyr ombord i et enormt skip.

For disse klimaflyktningene klarte seg jo, i hvert fall de av dem som tok til seg varslene om det som skulle komme og som forberedte seg. «Jeg skal gjøre ende på alt kjøtt og blod», sa Gud til Noah, ikke ulikt T-800 til Sarah. Men Gud pekte også på en utvei: «Lag deg en ark av gofertre. Du skal lage flere små rom i arken og tjærebre den innvendig og utvendig. Slik skal du lage den: Arken skal være 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy».

Oversatt til våre mål betyr det at båten skulle være rundt 150 meter lang, 25 meter bred og 15 meter høy. Bare 15 meter kortere enn Stena Saga, altså. Vi kan bare tenke oss hvordan oppgaven må ha fortonet seg for Noah og sønnene hans. Ikke rart at ingen andre tok fatt på lignende prosjekter, selv om advarselen var klar:

«Jeg skal nå la storflommen komme over jorden og ødelegge alt kjøtt og blod, alt som det er livsånde i under himmelen. Alt som er på jorden, skal omkomme.»

Broen til framtiden, veien fra angst, avmakt og resignasjon til engasjement og innsats, er den samme nå som den alltid har vært.

De som overlevde flommen i Svartehavet brakte med seg kunnskap og kultur dit de flyktet, til de greske øyene og til Mesopotamia. Resultatet ble en oppblomstring av jordbruk og dannelsen av de første byene. Slik, mener forskerne, begynte menneskene på den store overgangen fra tidlig steinalder til middel-steinalder.

Broen til framtiden, veien fra angst, avmakt og resignasjon til engasjement og innsats, er den samme nå som den alltid har vært. Vi må høre varslene, lytte til de som vet hva som må gjøres, og bidra så godt vi kan med de kreftene og den kunnskapen hver enkelt av oss har. Skal vi lykkes med å bygge arken slik at den har plass til alle, også de som ikke tror noe på at havet kommer til å stige, må alle, eller i hvert fall så mange som overhodet mulig, være med, hver på sitt vis. Noen må felle gofertre. Noen må høvle plankene og bære dem dit de trengs. Noen må tjærebre innsiden og utsiden.

Skal vi klare det, må vi lytte, forstå og tro på kreftene i oss selv og hverandre. Vi må høre på profeter og sendebud, enten de kommer i dress og presenterer vitenskapelige rapporter, eller som jenta fra framtida, Greta Thunberg, med alt sitt sinne, sin fortvilelse og en hel ungdomsgenerasjon i ryggen.

Vi har god grunn til å håpe. Vi klarte ozon-hullet. Vi har kommet langt med å avskaffe fattigdom. Vi har teknologi som Noah og for den saks skyld 1984-Sarah bare kunne ha fantasert om. Det er klart at vi kan klare det. I beste fall kan det til og med komme en ny oppblomstring ut av det, som i Mesopotamia den gangen for 8000 år siden. Vi mennesker tilpasser oss, men for å få det til må vi forstå hva vi står overfor og koordinere kreftene våre.

Det som hjelper mot angst er å føle at noen trenger deg og at du bidrar med noe.

Som terapeut møter jeg folk med angst og depresjon i alle slags former. Kuren er i all hovedsak den samme uansett. Trøst og skjebnefellesskap kan lindre og bringe folk ut av den akutte krisa, men heller ikke lenger, for virkeligheten er jo som den er. Det hjelper ikke så mye å bare akseptere seg selv og skjebnen. Den virkelige kuren er å gjøre det du innerst inne vet at du må gjøre.

Det som hjelper er å ta grep og engasjere seg, helst i noe som er større enn deg selv. Du må være modig og møte det du er redd for. Terapi er å bli kjent med deg selv og finne ut hva du trenger og hva som bor i deg. Terapi er ikke å vende seg bort fra verden, inn i deg selv, og møte undergangen med stoisk ro. Hvor er stoikerne i dag?

Det som hjelper mot angst er å føle at noen trenger deg og at du bidrar med noe. Terapi er å bære hver sin planke til arken, sammen med alle de andre. Vi mennesker er verst og har det dårligst når vi føler oss små, redde, isolerte og sinte. Best er vi når vi gjør det vi kan, sammen med andre.

Sarah må fylle bensin på Renegaden. På bensinstasjonen kommer en guttunge bort og tar et polaroidbilde av henne, som hun kjøper for fire dollar. «There’s a storm coming», sier gutten og peker mot horisonten, der mørke skyer samler seg. «I know», sier Sarah, setter bilen i gir og kjører inn i den truende framtiden.