Det liberale demokratiet står virkelig på prøve

NEW YORK: Politiske opprør kommer ofte i bølger. I likhet med ideologier og religiøse forestillinger kan de være smittsomme.

Hvis det liberale demokratiet står for retten, vil disse protestbevegelsene være i stand til å forbedre det?

Unge mennesker protesterer i mange deler av verden, på ulike måter og av forskjellige grunner. Den såkalte «kakerlakkbevegelsen» i India (Cockroach Janta Party) ble startet på nettet av aktivister og studenter etter at høyesterettsjustitiarius angivelig sammenlignet arbeidsløse unge indere med kakerlakker og parasitter.

I sommer ledet denne bevegelsen vellykkede protester mot det studentene anser som juks og manipulasjon av eksamensresultater ved høyere utdanningsinstitusjoner i India. Bevegelsen begynte etter hvert også å arbeide for rettferdige valg, pressefrihet og kvinners rettigheter.

I Serbia har en lederløs studentbevegelse, som krever demokratiske reformer, veltet en stadig mer autokratisk regjering. Det skjedde under parlamentsvalget forrige måned. I Frankrike, Italia, Albania, Tyskland og mange andre land gjør unge mennesker opprør mot myndigheter de oppfatter som forsteinede og korrupte – og som ikke aner hvordan de skal håndtere økonomisk ulikhet (spesielt den skyhøye formuesulikheten), farene ved kunstig intelligens, klimaendringene og høy arbeidsledighet.

Kanskje vil en ny og bedre form for demokrati ikke lenger ha behov for partier i det hele tatt.

Det disse opprørene har til felles, er en følelse av svik og en overbevisning om at unge mennesker har oddsen mot seg. De kan ikke lenger håpe på å få det bedre enn foreldrene sine. Mange forventer faktisk å få det verre. De mener at dagens politiske system har sviktet dem. Som den tidligere britiske statsministeren Gordon Brown uttrykker det: «Selve det liberale demokratiet står nå for retten.»

Studentprotestene på 1960-tallet, i hvert fall i Vest-Europa, var nærmest en lek sammenlignet med raseriet mange unge føler i dag. Det parisiske slagordet fra mai 1968, «All makt til fantasien» (L’imagination au pouvoir), ville vært utenkelig i dag. Vi lever i en farligere verden.

Men midt i volden og plyndringene i Paris, politivolden i India og bruken av molotovcocktailer i Albania, er det enkelte som ser tegn til håp.

Etter den serbiske studentbevegelsens valgseier erklærte den britiske avisen The Guardian at «en ny form for demokrati er i ferd med å slå rot» i Serbia – ikke drevet frem av en felles ideologi, en partiorganisasjon eller en karismatisk leder, men utelukkende av ønsket om et mer rettferdig og mindre korrupt samfunn.

Dagens ledere på ytre høyre er glatte og velstelte profesjonelle politikere.

Kanskje vil en ny og bedre form for demokrati ikke lenger ha behov for partier i det hele tatt.

Hvis det liberale demokratiet står for retten, vil disse protestbevegelsene være i stand til å forbedre det?

Politisk press fra demonstranter kan noen ganger føre til positive endringer. Fallet til den serbiske presidenten Aleksandar Vučić og hans autokratiske, nasjonalistiske regime er positivt. De indiske «kakerlakkene» klarte å avsette utdanningsministeren. De franske studentene i mai 1968 lyktes kanskje ikke med å endre politikken radikalt, men de banet vei for større sosial og seksuell frihet.

Politiske protester i USA bidro til å snu opinionen til fordel for afroamerikaneres borgerrettigheter og mot Vietnamkrigen på 1960-tallet, men nyere bevegelser som Occupy Wall Street (2011) og Black Lives Matter (2013) klarte ikke å fremtvinge store politiske endringer.

Det krever politiske partier og mennesker som kan lede dem. Borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet ville ikke ha kommet så langt som den gjorde uten at president Lyndon B. Johnson presset Kongressen til å vedta borgerrettighetslovgivningen.

Politiske bevegelser gir folk mulighet til å uttrykke misnøye og samle seg om idealer, men de egner seg ikke særlig godt til politiske forhandlinger. Det er det partiene er til for. De representerer både interesser og idealer. Bevegelser som foretrekker å avskaffe de politiske partiene, fordi de ser på dem som uryddige, egennyttige og korrupte – noe som hindrer disse bevegelsene i å oppnå sine egne idealer – er vanligvis svært udemokratiske, eller i det minste illiberale.

Borte er de sjuskete, gamle ekstremistene med røtter i den fascistiske fortiden.

Slike aktivister nekter å la sine «rene» idealer bli «besudlet» av den demokratiske prosessens forhandlinger og kompromisser.

En annen grunn til at man ikke bør ha for høye forventninger til disse protestbevegelsene, er den feilaktige forestillingen om at unge mennesker nødvendigvis er liberale og tilhengere av et åpent samfunn. Tenk på sitatet som ofte feilaktig tilskrives Winston Churchill:

«Hvis du ikke er liberal når du er 25, har du ikke noe hjerte. Hvis du ikke er konservativ innen du fyller 35, har du ingen hjerne.»

Hvis dette var sant, må det finnes mange hjerteløse unge mennesker. Det er lett å glemme at Hitler bare var i 40-årene da han kom til makten. De fleste av hans fremste støttespillere i nazibevegelsen var yngre.

Mens tusenvis av unge demonstranter er ute i gatene og gjør opprør mot korrupte etablerte partier og økonomisk ulikhet, driver en annen gruppe av samme generasjon med en helt annen form for politikk. Ekstreme ideer vekker begeistring hos menn og kvinner i ungdomsorganisasjonene til partier på ytre høyre.

Også de har idealer, men de er på ingen måte liberale.

I Europa er de mest fremgangsrike lederne av disse partiene – Giorgia Meloni i Italia, Jimmie Åkesson i Sverige, Alice Weidel i Tyskland og Jordan Bardella i Frankrike – selv relativt unge og, i det minste på overflaten, respektable i sin fremtoning.

Borte er de sjuskete, gamle ekstremistene med røtter i den fascistiske fortiden. Dagens ledere på ytre høyre er glatte og velstelte profesjonelle politikere.

Også de har idealer, men de er på ingen måte liberale. I motsetning til mange ungdomsaktivister er de ambisiøse og har en appetitt på makt. Det liberale demokratiet står virkelig på prøve. Men trusselen kommer i mindre grad fra de unge menneskene som protesterer i gatene enn fra disse glatte og veltalende demagogene som vet hvordan man organiserer partier.

Ved å utnytte de samme politiske og økonomiske bekymringene som ligger til grunn for dagens demonstrasjoner, kan de vise seg å være mer fremgangsrike.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org