Det norske smilebåndet

Nylig spiste jeg middag med to greske fotografer i Oslo. De var på besøk for å dokumentere situasjonen for flyktninger i de skandinaviske landene. Mesteparten av kvelden brukte vi imidlertid på å snakke om at alle de hadde møtt i Norge var i så godt humør. Nordmenn smilte, lo og flira hele tiden, ifølge grekerne, og de unge jentene på nabobordet bekreftet det – hele kvelden.

De to blaserte fotografer har reist verden rundt, den ene tilknyttet det prestisjefylte fotobyrået Magnum, den andre bosatt i Tyskland, og de hadde aldri besøkt en by de så umiddelbart hadde forelsket seg i. Byen, og folket.

Når grekere, som jo er verdensberømt for sin vennlighet og ubekymra livsstil, roser Oslo-folks gjestfrihet opp i skyene, er det grunn til å tro at nordmenn kanskje ikke er så mutte som myten vil ha det til.

Det du ser i de øynene, er det mest verdifulle vi har.

Uka etter besøkte jeg Hellas’ naboland Tyrkia. Landet har ikke økonomiske problemer som Hellas, men sliter med sitt. Du trenger ikke lese statistikk for å se at landet går ad undas, du ser det på folk i gatene i Istanbul. De går mer duknakket enn tidligere, du finner knapt en mann med et klesplagg som ikke er svart, og øynene er innsunkne, sløve, resignerte.

Litt som den greske Magnum-fotografen, som – om han ikke fra før av syntes at verden er et bedritent sted – mistet noen illusjoner de månedene han dokumenterte flyktningkrisa på Lesvos i 2015.

Jeg spottet én nordisk familie i Istanbul. Ikke fordi de hadde Fjällräven-rumpetaske på magen, men på grunn av de store tillitsfulle øynene til tenåringene. Bare legg merke til øynene neste gang du har et norsk barn i nærheten; de funkler. Hvis øyne kunne snakke, ville de sagt: Jeg stoler på deg, dette går bra, kan vi finne på noe gøy nå? Etterfulgt av en bekymringsfri latterkule. Det du ser i de øynene, er det mest verdifulle vi har.

USA har også masse penger, men ikke det andre, så de havner bare på 18. plass av 156 land.

Det har nemlig FN sagt. I forrige måned ble World Happiness Report 2018 lagt fram, og nordiske land tar fire av de fem første plassene. Vi er de lykkeligste menneskene i verden fordi samfunnene er stabile, trygge og tilbyr sterke sosiale sikkerhetsnett, samt at de har minimalt med korrupsjon og folk flest stoler på folk – og politikere. Dette har for øvrig også skapt velstand (ikke omvendt).

USA har også masse penger, men ikke det andre, så de havner bare på 18. plass av 156 land. Tyrkia havner på 74. plass, Hellas på 79. plass – begge grundig slått av for eksempel Usbekistan, Trinidad & Tobago og Saudi-Arabia (!).

En underkommunisert del av rapporten, er at den for første gang inkluderer innvandring. Konklusjonen er en gladnyhet for alle som er bekymret for at noen ønsker å ta gjennomsnittslykken fra oss: Innvandrere påvirker ikke lykkenivået til de som allerede bor i landet, mens innvandrere etter fem år blir like lykkelige som lokalbefolkningen.

Lavt serotonin-nivå kan derimot gi deg angst og depresjon, og du vet hvordan det går med selvbildet da.

Dette er målt ut fra faktorer som blant annet frihet, tillit og sjenerøsitet. Norge er rangert på 13. plass over de mest innvandringsvelkommende landene i verden, når spørsmålet er om det er ok å ha innvandrere som nabo og at de gifter seg inn i familien. Vi banker Elfenbenskysten, men må se oss slått av Burkina Faso – to land som ellers er nokså ulykkelige.

Er du flyktning fra Syria og blir permanent i Hellas, havner du også på 74. plass i FNs lykkerapport. Lander du i Norge, er du på god vei til andreplassen. Så pass på; lykke er smittsomt. Som en god latter. Smiling over lengre tid øker serotonin-nivået i kroppen som igjen påvirker humøret positivt – og så gliser du enda mer. Lavt serotonin-nivå kan derimot gi deg angst og depresjon, og du vet hvordan det går med selvbildet da.

I Norge har vi ennå tilstrekkelig av dette magiske lykke-materialet.

Da er vi tilbake til den greske restaurantkvelden. Den sprudlende latteren på nabobordet og de store, naive øynene til den oppvoksende slekt i Norge, kan forklares med alt dette som FN-rapporten påpeker, men det handler om tro. Eller tillit, som det ofte kalles på sekulært. Og det er en god eller ond sirkel, avhengig av om du har det eller ikke. I Hellas og Tyrkia stoler ingen på politikerne, politiet, banken, media, for ikke å snakke om skattemyndighetene. Og når du ikke stoler på at de som styret landet vil deg vel, blir du innesluttet, mistenksom og betrakter fremmede som en trussel.

I Norge har vi ennå tilstrekkelig av dette magiske lykke-materialet, men hver gang valgløfter blir brutt, kortsiktige interesser trumfer langsiktige og maktmisbruk blir avslørt, renner sandkorn vekk fra under det skjøre byggverket. Ikke tro på meg – eller ha tillit, om du vil – men lytt til Richard Layard, professor ved London School of Economics og redaktør av FN-rapporten:

– Det handler om grunnleggende ideologi. I disse landene er folk oppvokst med å tenke at meningen med livet er å bidra til at andre i samfunnet har det bra, og forsøke å finne fram til ting man har til felles med andre mennesker (The Telegraph, 14/3).

(Denne teksten ble også publisert i Dagsavisen 23/4-2018)