FOTO: Fjernsynsteatret/NRK

Hva er lykke?

En del mennesker tror de er lykkelige, mens de i virkeligheten ikke er det.

Lykken er noe vi alle streber etter, og det er derfor naturlig at temaet stadig dukker opp i aviser, blader og lignende, samt i skjønnlitteraturen. I det siste har det også blitt et hett tema i forskningen, både blant psykologer og samfunnsvitere. Men hvordan oppnår vi lykke?

For å kunne finne ut det, må vi vite hva lykke egentlig er. I antikken var dette et av de mest sentrale spørsmål i filosofien, men sånn har det ikke vært de siste århundrene. Det er synd, for vi trenger hjelp til å finne ut av dette spørsmålet, og denne hjelpen får vi gjennom filosofisk refleksjon. Som det har vært, har folk i stor grad vært overlatt til seg selv, eller til psykologer og selvhjelps-coacher, eller til alskens populærkulturelle fremstillinger. I det følgende skal jeg fremlegge noen filosofiske refleksjoner over lykken, og avslutte med noen korte betraktninger om psykoterapi og velferdspolitikk.

Og hva med vårt ønske om at vårt nyfødte barn skal få et godt og lykkelig liv?

La oss først se på hva som har gjort lykken til et forskningstema igjen. Psykologien er dels en teoretisk og dels en terapeutisk disiplin, og det er den terapeutiske psykologien som har begynt å rette oppmerksomheten mot lykken. Dette er ikke rart: Den terapeutiske oppgaven har jo vært å hjelpe folk til å bli kvitt depresjoner, angst, mindreverdighetskomplekser, usikkerhet og andre former for – ja, ulykkelighet. Målet er altså å bli kvitt det negative, men hva er så det positive man søker i stedet?

Et dukkehjem: Nora (Lise Fjeldstad) og venninnen fru Linde (Bente Børsum). Foto: NRK/Fjernsynsteatret
Et dukkehjem: Nora (Lise Fjeldstad) og venninnen fru Linde (Bente Børsum). Foto: NRK/Fjernsynsteatret

Dette er temaet for den såkalte positive psykologien. Samfunnsvitenskapens interesse for lykken skyldes det overordnede politiske målet om velferd, og tanken om at et samfunns kvalitet kan (eller bør) måles ut fra dets nivå av velferd. Velferd kan forstås på flere måter, blant annet ut fra vanlige sosiale indikatorer (materiell velstand, utdanning, helse, levealder etc.), men det er rimelig også å regne med en subjektiv faktor, det vil si hvordan folk opplever sine livskår – det man kan kalle lykke. Men hva er egentlig slik velferd?

Både i psykologien og i samfunnsvitenskapen er interessen for lykken altså motivert av en praktisk interesse, og den forstås som noe subjektivt; som noe som har å gjøre med folks opplevelser, følelser, sinnstilstander – det dreier seg om å være i godt humør, glad og bekymringsløs, og oppleve at man har det bra. Det er min erfaring at denne oppfatningen av lykken som noe subjektivt og psykologisk er svært utbredt, ikke bare blant forskere, men også blant folk flest, når man begynner å snakke om lykken og hva som kan innvirke positivt eller negativt på den.

Dette er for overfladisk.

Det er imidlertid grunn til å spørre om vårt begrep om lykken egentlig er så subjektivt og psykologisk likevel. En indikasjon på dette kan være hvordan vi tenker når vi står ved livets slutt – enten vår egen eller en annens – og spør om dette livet var et lykkelig liv, et tilfredsstillende liv, et godt liv. Og hva med vårt ønske om at vårt nyfødte barn skal få et godt og lykkelig liv? Det er tvilsomt om det vi legger vekt på i disse situasjonene, er summen av lykkelige øyeblikk, eller fraværet av bekymringer og tunge stunder. Det er klart at et liv som bare besto av slike negative opplevelser, vanskelig ville kunne kalles lykkelig, men samtidig virker det urimelig å måle et livs kvalitet, personens lykke, ut fra et regnskap over alle de øyeblikk livet består av, slik at vi er lykkelige når summen er positiv – når vi går med overskudd, så å si. Dette er for overfladisk.

Amagasin_mandag_hvit 3

Mange som er opptatt av begrepet lykke og hvordan lykken skal bestemmes, har sett dette. Man har da i stedet tenkt at lykken handler om hvor tilfreds vi er med tilværelsen, hvordan vi opplever livet vårt som en helhet. Dette er fullt forenlig med at livet kan inneholde mange tunge stunder, ja kanskje et «overskudd» av slike, så lenge livet som helhet oppleves som tilfredsstillende og positivt. (En analogi: Vi kan nyte en lang fottur i fjellet selv om vi underveis plages av regn, mygg og gnagsår.) Dette begrepet om livstilfredshet («life satisfaction») virker som et rimeligere og mindre overfladisk begrep om lykken enn det første, hedonistiske begrepet, hvis det vi er ute etter, er et begrep om lykken som et mål på livskvalitet og det vi ønsker oss i livet.

Men det er problemer her også, og de er knyttet til det som fortsatt er en underliggende premiss, nemlig at lykken er noe subjektivt og opplevelsesmessig. Vi ser dette hvis vi tenker over hva det er som får oss til å oppleve lykken, i begge de to nevnte betydningene. Den lykken vi opplever når vi for eksempel ser vårt lille barn sove søtt i sin seng, eller når vi endelig når toppen av fjellet og kan nyte den storslagne utsikten, er ikke bare en ren følelse, slik en hodepine er det, eller lettelsen ved å kjenne at en smertestillende tablett begynner å virke.

Han føler tilfredshet med sitt liv, men er han lykkelig?

Den følelsen vi snakker om, er en respons på noe, nemlig synet av vårt elskede barn, og det at vi lyktes i å nå toppen etter mye slit. Det som gjør at vi føler denne gleden, er altså at vi ser på det vi gleder oss over, som noe positivt og verdifullt – noe som er verdt å glede seg over. Så i den grad opplevelsen, gledesfølelsen, er verdifull og noe vi trakter etter, så er det fordi det denne følelsen er en respons på, selv er noe verdifullt.

Dette er viktig, og vi må være presise her. Strengt tatt burde jeg sagt at «det denne følelsen er en respons på, selv er noe vi anser som verdifullt». Dette er fordi det her er rom for at jeg kan ta feil, og det på to måter. Dels kan jeg tro at noe jeg anser for verdifullt, har inntruffet, når dette ikke er tilfelle. Jeg kan for eksempel tro at jeg har vunnet en million, men dette er faktisk feil. Alternativt kan det være at det jeg tror har skjedd, faktisk har skjedd, men dette er egentlig ikke verdifullt. Jeg kan for eksempel glede meg over at en person jeg ikke kan fordra, har opplevd noe negativt. I begge tilfeller har vi en person som har den samme positive opplevelsen som faren som gleder seg over synet av sitt lille barn, men i disse tilfellene er denne gledesfølelsen ikke noe verdifullt. I stedet er den basert på en form for illusjon, enten om fakta eller om verdier. Og kan den da kalles lykke?

Det samme resonnementet kan føres når det gjelder livstilfredshet. En mann kan for eksempel leve i den tro at han er en dyktig og verdsatt medarbeider på sin arbeidsplass, og at han lever i et godt og gjensidig berikende og kjærlighetsfylt ekteskap, mens sannheten er han snarere er en belastning på jobben og foraktes av sine kolleger, og hans kone egentlig bare ser på ham som en grei sponsor av sitt forbruk. Han føler tilfredshet med sitt liv, men er han lykkelig?

Min lykke er mitt problem, ikke andres.

Vi bør nå merke oss at vi her stilles overfor et valg. Vi kan enten velge å bruke uttrykket «lykke» om den positive subjektive opplevelsen (enten den kortvarige følelsen eller den mer langvarige livstilfredsheten) alene, uavhengig av om den er adekvat i forhold til fakta eller verdier, eller vi kan begrense uttrykket til å betegne en (faktisk eller verdimessig) berettiget respons på verden. I det første tilfellet vil begrepet lykke bli et verdinøytralt begrep om et rent psykologisk fenomen, mens det i det andre tilfellet vil være et verdiladet begrep.

Begge deler er mulig, men har hver sin pris. Hvis vi velger første alternativ, vil det bli et åpent spørsmål om lykken egentlig er noe vi bør trakte etter. Dette vil jo innebære at vi søker positive følelser utelukkende for sin egen skyld, selv om de skulle innebære en form for illusjon. (Dette er synet til Ibsens dr. Relling (i Vildanden): «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det.») Hvis vi derimot velger det andre alternativet, må vi være villige til å si at en del mennesker tror at de er lykkelige, mens de i virkeligheten ikke er det. En del vil mene at dette er meningsløst: Ingen skal komme å fortelle meg om jeg er lykkelig eller ikke!

Selv foretrekker jeg det andre alternativet, og det er fordi jeg mener at vårt begrep om lykken først og fremst har sin plass i det vi kan kalle det deliberative perspektiv: Vår primære interesse i begrepet om lykken er å bruke det som betegnelse på et mål vi ønsker å realisere i vårt eget liv. Vi er opptatt av lykken fordi vi ønsker å finne ut hvordan vi skal leve for å oppnå den. Men hvordan vi skal leve, er jo opp til oss selv, i stor grad.

Etter hvert har hun innsett at hun har levd i en illusjon.

Ordet «lykke» betegner derfor det vi skal sikte mot når vi overveier (delibererer) om hvordan vi skal forme vårt liv, bestemme oss for hva vi skal gjøre med livet, avgjøre hva som er viktig for oss, og hva som er mindre viktig for oss. Dette vil si at det primære perspektivet på lykken er fra en persons eget ståsted, ikke fra andres. Min lykke er mitt problem, ikke andres, og måten jeg løser dette problemet på er ved å avgjøre hvordan jeg skal leve, hva jeg vil gjøre med livet mitt. Andre kan ikke avgjøre dette for meg – eller iallfall bør de ikke det, og hvis de gjør det, er det fordi jeg lar dem gjøre det, altså forme mitt liv.

Dette betyr med andre ord at spørsmålet om lykken er et etisk eller normativt spørsmål, ikke et psykologisk. Det er ikke slik at det er et psykologisk faktum at lykken består i behagelige lykkestunder eller i en følelse av tilfredshet med livet, og at det eneste vi må klargjøre er hva som er det mest effektive midlet til å oppnå disse følelsene. Tvert om er spørsmålet om vi skal/bør velge å se på disse følelsene som det som skal gjøre vårt liv lykkelig, det vi skal måle vårt livs kvalitet ut fra.

Noen vil sannsynligvis si at det bør vi, men dette er i så fall et etisk valg om at sånn vil de leve sitt liv: Deres liv skal dreie seg om å søke etter lykkestunder og livstilfredshet. Men andre vil si at dette blir for overfladisk: Lykkestunder har bare verdi som bidrag til et livs kvalitet/et godt liv på den betingelse at det disse stundene er responser på, faktisk er verdifullt. Ifølge dette synet, som jeg deler, vil tilfredshet med livet være et etisk mål bare hvis livet faktisk er verdifullt og verdt å være tilfreds med.

Sett nå at Nora, for å finne ut hva lykken egentlig er, oppsøkte en psykolog.

Hvis vi følger denne tankegangen, vil det bli naturlig å si at et menneske kan ta feil av om det er lykkelig, og det vil også være slik at vi kan lære mer om lykken, hva den består i, etter hvert som vi lever og får mer livserfaring. En annen av Ibsens figurer kan illustrere dette. Mot slutten av Et dukkehjem forteller Nora at hun vil forlate sin mann, Torvald. Torvald blir sjokkert og utbryter: «Har du ikke vært lykkelig her?» Nora svarer da: «Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det […]; bare lystig.»

Doktor Rank og Nora i Ibsens "Et dukkehjem". Foto: NRK/Fjernsynsteatret
Doktor Rank og Nora i Ibsens «Et dukkehjem». Foto: NRK/Fjernsynsteatret

Dette er kanskje en gåtefull formulering, og Torvald skjønner ingenting, men jeg tror Ibsen/Nora har sett det poenget jeg forsøker å få frem her: Én ting er å ha ulike positive, psykiske opplevelser (å være «lystig»), noe helt annet å være lykkelig. Nora har trodd at hun har vært lykkelig, men det er fordi hun har forvekslet lykken med det å være «lystig» (hun har jo vært Torvalds «lerkefugl»). Etter hvert har hun innsett at hun har levd i en illusjon, og nå har hun erkjent hvordan det egentlig har vært fatt med henne, og med deres ekteskap.

Lykken er altså ikke et spørsmål om å være lystig, men hva er det da det handler om? Det er et etisk spørsmål, sa jeg, og Nora er enig. Hun sier at hun må være tro mot sine «helligste plikter» – først og fremst «pliktene imot meg selv», plikter hun har mot seg selv som menneske, det vil si til selv å finne ut av hva hun vil med sitt liv. Til nå har hun bare levd slik andre har ment at hun skal leve: Torvald, faren, «bøkene». Dette kan gjøre en «lystig», og slik var det med henne, men nå ser hun at dette var en falsk lykke, ja ingen lykke i det hele tatt, men en livsløgn. Når Nora går ut døren, er det for å finne lykken – ikke hva som kan bevirke den, men hva den egentlig består i.

Dette ville være et overgrep fra psykologens side.

Sett nå at Nora, for å finne ut hva lykken egentlig er, oppsøkte en psykolog – hvordan ville psykologen forholde seg til henne? Og hvordan ville en politiker som har som overordnet mål å skape et samfunn med mest mulig velferd (lykke?) for innbyggerne, stille seg?

La oss ta psykologen først. Vi kunne tenke oss at han ser på henne som en mistilpasset kvinne som ikke makter å kvitte seg med sine psykiske plager: Hun er blitt deprimert, utilfreds. Hun bør derfor hjelpes til å komme i et bedre stemningsleie gjennom ulike former for terapi (for «det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som det kommer an på»), eller gjennom inntak av «lykkepiller».

I så fall ikke bare forutsetter psykologen det subjektive lykkebegrepet vi har sett på og som jeg har argumentert imot. Det er verre enn som så, for det han gjør er i realiteten å besvare – på Noras vegne – det som egentlig er et etisk spørsmål for henne, uten å hjelpe henne til selv å hanskes med det. Dette ville være et overgrep fra psykologens side. Nå tror jeg svært få, om noen, psykologer i dagens Norge ville møte Nora på denne måten, men jeg er likevel usikker på om de alle sammen har helt klart for seg at Noras problem er et etisk problem og ikke et psykologisk. Er manglende lykke (f.eks. sorg eller depresjon) en patologisk tilstand eller en etisk-eksistensiell situasjon?

Etter mitt skjønn må det være slike rettferdighetsbetraktninger som må legges til grunn for politikken.

Hva så med politikeren? Som politiker vil han selvsagt ikke forholde seg til enkelttilfeller (Å nei? Hva med politikere som former sin politikk ut fra følelsesladete medieoppslag om enkelttilfeller?). Men hvis han fikk en oppfatning om at et flertall av befolkningen opplevde sine liv som lite tilfredsstillende, hva ville han gjøre da? En ting han kunne tenkes å gjøre, var å legge forholdene til rette for at folk ville føle større livstilfredshet. Dette kunne han gjøre ved å gå inn for å endre de vanlige sosiale indikatorene: utdanning, inntektsnivå, helse, og så videre.

Dette ville ikke være urimelig, men spørsmålet er hvorfor og hva dette tenkes å bevirke. Er målet å øke folks livstilfredshet, ved å justere de faktorer som innvirker på denne, eller er målet å endre de ulike faktorene fordi dette er hva som kreves av rettferdigheten, altså av hensyn til respekten for folks status som likeverdige medlemmer av fellesskapet?

Etter mitt skjønn må det være slike rettferdighetsbetraktninger som må legges til grunn for politikken, ikke hensynet til folks lykke – iallfall ikke hvis denne forstås psykologisk. Noe annet ville være paternalisme: en inngripen i folks liv som krenker deres frihet og selvstendighet.

AMagasin_mandag 2