Det nye mulighetsrommet

I det siste kapittelet i boka Gå inn i din tid, snakker idéhistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud og jeg om det kommende tiåret, altså 2020-tallet. Den nye verdenssituasjonen begynte faktisk med millimeterpresisjon ved inngangen til dette tiåret, nemlig på nyttårsaften 2019, da medisinere i Wuhan oppdaget at en pasient hadde fått en ny og hittil ukjent virussykdom.

En overopphetet, akselerert verden uten annet mål enn vekst i produksjon og forbruk, ble tvunget til å kjøle seg ned over natten.

Vi er innom ganske mange temaer i boken, men pandemier er ikke blant dem. Det var ingen forglemmelse. I siste kapittel tar vi opp Kinas voksende innflytelse, overvåkning, robotisering og klimakrisen, men sier ikke et ord om sykdommer som kan spre seg med lynets hastighet over hele verden, takket være den tette, akselererte globaliseringen. Det skyldes ganske enkelt at ingen i verden hadde spådd en pandemi akkurat nå.

Riktignok har mange advart om muligheten for en global virussykdom, men på helseområdet var det større bekymring knyttet til antibiotikaresistens. Det er med andre ord ingen grunn til å være etterpåklok. Til forskjell fra klimakrisen kommer ikke en global pandemi snikende på filttøfler, slik at forskere, aktivister og politikere får rikelig tid til å forberede seg. Den har mer felles med et meteornedslag.

Samtidig er koronapandemien et slående eksempel på et av bokens hovedtemaer, nemlig krympingen av verden, som blant annet henger sammen med trådløs kommunikasjon og billige flybilletter, med den globale nyliberalismens stadig sterkere grep om verdensøkonomien som motor.

Hvis vi tar i litt, går det an å si at globaliseringen gjør verden til ett sted.

En overopphetet, akselerert verden uten annet mål enn vekst i produksjon og forbruk, ble tvunget til å kjøle seg ned over natten. Dermed ble det mulig å få øye på de vanligvis usynlige trådene som forbandt praktisk talt hele den menneskelige verden i et gigantisk nettverk av nettverk.

På samme måte som vannrørene i gatelegemet først blir interessante når dusjen går tørr, blir nettverkene av handel, produksjon og just in time-leveranser synlige først når de ikke lenger er intakte. Det er der vi er nå, og det er mange mulige lærdommer å hente ut av dagens globale situasjon – først og fremst at det går an å tenke nytt nå.

 

Overopphetet globalisering og sommerfugleffekter

Globalisering kan defineres som helheten av prosessene som gjør verden stadig mer integrert på tvers av landegrenser. Hvis vi tar i litt, går det an å si at globaliseringen gjør verden til ett sted. Det er imidlertid en misvisende påstand, ettersom verden nok blir ett sted i enkelte henseender – YouTube, toppmøter, Coca-Cola … – men fortsetter å være mange steder i andre henseender, noe som skyldes ulikhet, fysiske avstander, kulturforskjeller og mye annet. Vi kan derimot gå med på at globaliseringen består i prosesser som bidrar til å gjøre verden til ett sted.

Globaliseringen har økonomiske, politiske, kulturelle og miljømessige dimensjoner:

Økonomisk er alle verdens land avhengige av internasjonal handel og produksjon. En vare som settes sammen på en fabrikk i Tyskland, kan ha komponenter produsert i Kina, råvarer importert fra Marokko og reklamekampanjer rettet mot forbrukere i USA.

Politisk eksisterer et stort antall avtaler mellom land, men enda viktigere er internasjonalt samarbeid gjennom overnasjonale organisasjoner som FN-systemet. Antall internasjonale organisasjoner har økt raskt siden 1950-årene.

Viruset sprer seg på grunn av kontakt mellom mennesker, og vi er mer og oftere i kontakt med andre enn noen gang før, også over landegrensene.

Kulturelt blir stadig større deler av verdens befolkning preget av de samme strømningene, fra reklame og film til engelskkurs og forbruksvaner.

Når det gjelder miljøet, er hele planeten som et gigantisk økosystem, der forurensning og utslipp i ett land påvirker klima og miljø i andre land. Den konstante utvekslingen av varer og tjenester, og den økte kommunikasjonen og kontakten over landegrensene, har ført til betydelig økonomisk vekst globalt, men den skaper også sårbarhet når det globale systemet ikke fungerer.

I en globalisert verden går det faktisk an å si at alt henger sammen med alt. Det er ikke mulig å stenge grensene og beskytte seg hundre prosent mot påvirkning utenfra, noe pandemien minner oss om. Og ennå har jeg ikke engang nevnt internett og turisme.

Viruset sprer seg på grunn av kontakt mellom mennesker, og vi er mer og oftere i kontakt med andre enn noen gang før, også over landegrensene. Flytrafikken har økt voldsomt dette århundret. I 2004 var det registrert rundt to milliarder flyreiser; i 2019 hadde tallet mer enn doblet seg. (Flyplasser er for øvrig effektive distribusjonssentraler for virussykdommer.)

Mellom 1980 og 2020 firedoblet verdenshandelen seg.

Dessuten bor stadig flere av oss bor i byer. I 2007 levde for første gang i verdenshistorien over halvparten av verdens befolkning i byer, og dermed kommer vi daglig i kontakt med flere mennesker enn da vi var færre og bodde mer spredt.

Vi handler også stadig mer med hverandre. Mellom 1980 og 2020 firedoblet verdenshandelen seg. Vi er kort sagt gjensidig avhengige av hverandre takket være milliarder av usynlige, tynne, men viktige bånd som forbinder oss over hele planeten. Spredningen av viruset minner også om at dette gjør oss sårbare. Turismen, som står for minst ti prosent av verdensøkonomien, har praktisk talt vært borte siden midten av mars.

Globalisering viser at endringer på ett område skaper store ringvirkninger – eller sommerfugleffekter, oppkalt etter allegorien om sommerfuglen som flakser med sine små vinger i Rio de Janeiro og skaper en luftstrøm som, ad omveier, fører til orkan på Trinidad. Liten tue kan velte stort lass, er et gammelt ordtak, så sommerfugleffekten er ikke en ny oppdagelse.

Senest i dag trengte jeg en pakning til kjøkkenvasken, og på vei til butikken fantaserte jeg om leddene som måtte til for at den defekte pakningen skulle få meg til å bytte ut hele kjøkkeninnredningen.

Den påtvungne nedkjølingen var et faktum, og politiske og økonomiske eliter var naturlig nok dypt bekymret.

Koronakrisen viser imidlertid at selv om den lille tua stadig er av beskjedent format, har det store lasset gått fra å være et høylass til å bli hele den globale økonomien. Pandemien begynte trolig ved at en kunde på markedet i Wuhan ble smittet av et dyr.

Denne lokale, tilsynelatende ubetydelige hendelsen medførte, bare tre måneder senere, at den globale flytrafikken hadde sunket med nitti prosent, millioner av mennesker hadde mistet levebrødet, flere milliarder levde under streng statlig overvåkning og med begrenset bevegelsesfrihet, børskursene falt, og statsledere snakket som om landet deres befant seg i krig.

Verdensøkonomien hadde gradvis bygget opp en ekstrem avhengighet av hastighet og punktlighet, mobilitet og grenseløshet, etter førti års arbeid for å pense flest mulig menneskelige aktiviteter over til markedsprinsippene og skape en global konkurransesituasjon der de store fikk anledning til å vokse seg enda større. Nå ble bremsene satt på.

Den påtvungne nedkjølingen var et faktum, og politiske og økonomiske eliter var naturlig nok dypt bekymret. De ønsker en fortsatt overoppheting, ettersom den på kort sikt vil skape stadig økonomisk vekst. Men det er skjær i sjøen, og de har ikke bare form av problemer (eller utfordringer, som det heter på nyliberalistisk) med konkurser og arbeidsledighet, men de stikker dypere og skaper et mulighetsvindu som gjør oss i stand til å tenke nytt om hele den globale orden.

 

Nedkjøling

Til tross for likhetene med klimakrisen og tidligere smittsomme sykdommer, representerer koronapandemien noe nytt. Spredningens hastighet, de økonomiske implikasjonene og konsekvensene for folks dagligliv, sammen med de mange usikkerhetsmomentene om selve sykdommen og de statlige inngrepene som kanskje vil stanse spredningen (men bare kanskje); alt dette skaper en ny global situasjon.

I flere tiår har aktivister og klimaforskere påpekt at fortsatt økonomisk vekst er umulig, ikke bærekraftig og i siste instans katastrofal.

En verden som har forpliktet seg til akselerasjon og vekst i to hundre år, som har gjennomlevd en akselerasjon av akselerasjonen siden slutten på den kalde krigen, er nå tvunget til å senke tempoet. Det vil ikke være lett, men det er nødvendig å skifte kurs.

I flere tiår har aktivister og klimaforskere påpekt at fortsatt økonomisk vekst er umulig, ikke bærekraftig og i siste instans katastrofal. Bare siden 1980 er verdenshandelen firedoblet. I samme periode har antall turistankomster blitt seksdoblet, fra 200 millioner til 1,2 milliarder i året. Og på bare femti år er antall ville dyr i verden halvert.

I 2020 er bare fire prosent av pattedyrene ville; 36 prosent er mennesker, og de resterende seksti prosentene er husdyr, for det meste svin og storfe. Samtidig krymper de ville dyrenes habitater. Akkurat som mennesker som er ofre for jordran (land grabbing), blir dyrene jaget fra sine områder og kommer dermed i tettere kontakt med mennesker enn før, noe som åpner muligheten for nye viruspandemier.

Jeg kunne fortsette med å snakke om mengden av plast i havet, utarmingen av jordsmonn og overforbruket av ikke-fornybare ressurser som fosfor, den galopperende veksten av slumområder i sør og de globale ulikhetene som gjør det mulig for de velstående å holde seg trygge i sine romslige boliger og forstadshager, mens de fattige ikke har annet valg enn å klumpe seg sammen i provisoriske og vaklevorne boliger, fra Manila til Lagos.

Det er ingen igjen til å kjøpe billige klær fra Bangladesh.

Planetens økologi, som har tatt skrittet over i antropocen, viser sin skjørhet takket være massiv, kortsiktig utnyttelse av oss mennesker, og de samme årsakene som har ført til økologisk krise og økonomisk vekst er også årsakene til viruspandemien og – paradoksalt – nedkjølingen vi nå opplever.

Det ser ut som et uløselig dilemma. Myndigheter i praktisk talt alle land er fanget mellom motstridende hensyn til helse og sikkerhet på den ene siden og en solid økonomi på den andre siden. Millioner av mennesker har mistet jobben. Over hele verden er det sannsynlig at samfunnsmaskineriene vil stoppe og starte i en stakkato rytme i flere år. Turismen, som er den viktigste inntektskilden for mange, ikke minst i sør, vil neppe vende tilbake i sin tidligere form.

Nedkjølingen av den overopphetede verdensøkonomien har vært plutselig, dramatisk og har – på kort sikt – medført store menneskelige lidelser. Økonomene anslår at privat forbruk står for to tredjedeler av verdensøkonomien. Når du og jeg, og millioner av andre, tilbringer mer tid hjemme, skifter økonomiens hjul gir til sneglefart. Det er ingen igjen til å kjøpe billige klær fra Bangladesh, ingen til å gi den baltiske servitøren tips, ingen til å glede seg over den filippinske vaskehjelpens innsats i lugaren på cruiseskipet.

Uansett er det gode argumenter for at verdensøkonomien ikke bør vende tilbake til situasjonen før pandemien.

Det er usannsynlig at det vil være mulig å vende tilbake til business as usual med det første, selv om de politiske og økonomiske elitene gjør sitt beste. Økonomer snakker om den dypeste krisen på over hundre år, og for å komme ut av den, blir endring nødvendig, kanskje enda mer dyptgripende endringer enn reformene som brakte USA ut av 1930-årenes krise, da Roosevelts New Deal en kort periode fikk landet til å se ut som en velferdsstat.

Uansett er det gode argumenter for at verdensøkonomien ikke bør vende tilbake til situasjonen før pandemien. Etter tredve år med nyliberalt hegemoni, er et mulighetsvindu uventet blitt åpnet, og for første gang fremstår det som både respektabelt og realistisk å snakke om fundamentale reformer etter koronaviruset.

Det er dessuten ingen vits i å presentere forutsigelser om hvordan verden vil se ut når støvet har lagt seg. Vi mennesker er jo ikke passive ofre for vår oppvekst, vårt sosiale miljø eller vår genetiske arv, selv om alle tre er med på å gjøre oss til de vi er. Når det kommer til stykket, er vi selv ansvarlige for våre handlinger, og verden beveger seg ikke med historisk nødvendighet i en bestemt retning etter koronaviruset.

Som erstatning for Margaret Thatchers slagord TINA (There Is No Alternative) foreslår jeg hermed TAMA (There Are Many Alternatives).

 

Alternativer

Universell minimumsinntekt (UBI, på norsk borgerlønn) har lenge vært foreslått som en mulighet, men den kan få vind i seilene nå som det er et akutt behov for å gi millioner av arbeidsløse noe å leve av og for. Her i Agenda Magasin har Sven Egil Omdal og Ingeborg Eliassen nylig begrunnet hvorfor tiden er inne akkurat nå.

Nå er det mulig og realistisk å etablere arbeid som ikke lønner seg.

Statsapparatene verden over vil være forgjeldede og til dels i desperat behov for penger, etter å ha brukt milliarder på støtteordninger som skulle hindre massekonkurser. Dette kunne derfor være et utmerket tidspunkt for en skattereform.

Skattlegging av forbruk og produksjon med klima og miljø som kriterier, ville stimulere grønne virksomheter og redusere det økologiske fotavtrykket. Det ville også være attraktivt i den nåværende situasjonen å ta tilbake pengene som er saltet ned i skatteparadiser og sørge for at de transnasjonale gigantene betaler skatt der de tjener penger.

En enda mer radikal endring ville gå til røttene (radikal kommer jo av radix, altså røtter, tenk reddik) av økonomien. Man kunne si, litt retorisk, at hittil har økonomien tjent interessene til de få, og har gjort allerede absurd rike mennesker enda rikere; og at det nå er tid for å skape en human økonomi der målet snarere er å tilfredsstille menneskelige behov – behovene for livsopphold, anerkjennelse og sosialitet.

Grensen mellom betalt og ubetalt arbeid har tidligere vært utfordret av feministbevegelsen, som argumenterte for at husarbeid burde anerkjennes på linje med lønnsarbeid, selv om det er ubetalt. Nå er det mulig og realistisk å etablere arbeid som ikke lønner seg, men som er samfunnsnyttig, slik det var vanlig å tenke rundt arbeid i sosialdemokratiets velmaktsdager.

Samtidig minner pandemiens globale karakter om at vi er avhengige av hverandre på tvers av kontinentene.

Det kan dreie seg om frivillighetsarbeid med eldre, barn, flyktninger og funksjonshemmede, men også aktiviteter i sivilsamfunnet som vanligvis ikke oppfattes som arbeid. Det er fullt mulig, ikke minst i det rike Norge, å få på plass ordninger som gjør det mulig å leve av disse verdifulle, men undervurderte virksomhetene.

Enkelte intellektuelle og politikere har i flere år snakket om livskvalitet snarere enn levestandard som mål på et samfunns kvaliteter. Ettersom vi må tenke nytt om økonomi og arbeid, er dette perspektivet nå mer attraktivt for flere enn bare for noen måneder siden. Man kan til og med bruke de nedkjølte, nedskalerte livene under pandemien som bevis på at livskvaliteten ikke er avhengig av høyt forbruk. Jeg vil tro at det folk flest har savnet mest ikke er å forbruke mer, men å komme mer ut blant andre mennesker.

Det er allerede åpenbart at pandemien blir brukt av politiske krefter som går inn for nasjonalistisk tilbaketrekning, strengere grensekontroll og mindre innvandring. Når andre mennesker er potensielle bærere av en sykdom som i verste fall kan drepe familien din og deg selv, er generell mistenksomhet overfor fremmede nærliggende.

Samtidig minner pandemiens globale karakter om at vi er avhengige av hverandre på tvers av kontinentene. Det er tett samarbeid mellom forskere som arbeider med en vaksine, og selv ikke Nord-Korea klarer å isolere seg tilstrekkelig til å hindre smitte. Det vil følgelig bli mer aggressiv nasjonalisme i kjølvannet av pandemien, men også en forsterket kosmopolitisk humanisme som resultat av erkjennelsen av at vi alle er i samme båt.

Mange vil utvilsomt reagere arrogant og aggressivt på ideer av denne typen.

Den økonomiske globaliseringen forutsetter frihandelsideologi og den gjensidige avhengigheten som har medført sårbarheten vi nå opplever. Det kan tenkes at flere vil spørre seg om det i grunnen er en god idé å være avhengig av globale verdikjeder for alt fra medisiner til mat og maskiner. Et mulig resultat kan være nedskalering av produksjon og en reduksjon i handel. Sett fra et miljøperspektiv, ville ikke dette være en dårlig idé.

Alternativene har vært kjente og tilgjengelige i mange år. Nullvekstøkonomi, “alterglobaliseringsbevegelsene”, som går inn for globale allianser mellom fagbevegelser, studenter og urfolk som alternativ til WTOs frihandelsideologi og de mektige transnasjonale selskapene; den store, mangfoldige familien av grønne bevegelser og økososialister – alt dette har eksistert i mange år. Grunnen til at det nå er relevant å ta ideene deres alvorlig, er ganske enkelt at det eksisterende verdenssystemet er i ferd med å gå opp i liminga.

Mange vil utvilsomt reagere arrogant og aggressivt på ideer av denne typen. Men vi skal ikke glemme at en av postmodernismens mest varige innsikter bestod i at historien ikke har en bestemt retning. I øyeblikket står noe viktig på spill, og resultatet avhenger av valgene vi tar.