Det store ranet

Denne sommeren tilbringer jeg i en liten landsby fem kilometer unna Middelhavet. Her lever folk vanlige liv, til tross for at mange av dem får sitt levebrød fra charterturistene som overbefolker strendene om sommeren. Det spesielle med denne kretiske landsbyen, er at den har utviklet en egen, selvstendig myndighet innenfor myndigheten. Et borgerråd, om du vil – med faktisk makt og gjennomføringskraft.

Hvis du skulle finne på å tilbringe noen uker i denne landsbyen og lure på hvorfor vanntilførselen er så god og stabil sammenlignet med de turistpregede områdene langs kysten, er det fordi besteforeldrene for noen generasjoner siden bygde sin egen gigantiske cisterne som får vanntilsig året gjennom fra et 2500 meter høyt fjell. Den ekte lokale myndigheten har flere ganger forsøkt å konfiskere dette vannet og distribuere det til de store svømmebassengene utenfor all-inclusive hotellene, men så stor makt har de tross alt ikke. Cisterna tilhører landsbyen.

Bandet startet å spille klokka elleve på kvelden, og de holdt fortsatt på siste jeg hørte noe, cirka halv fem på natta.

Den lokale fotballbanen, en av de største på øya, er bygget på dugnad. I likhet med gymsenteret ved siden av, som er gratis for alle å bruke. Og basketbanen. «Regjeringen» i landsbyen tar ikke bare initiativ til pengeinnsamlinger og administrerer nye prosjekter, som fortau og gatebelysning og oppussing av skolen, de har også til enhver tid tilgang til grupper av frivillige håndverkere som kan innkalles til å ferdigstille nye prosjekter. Nå er de i gang med å restaurere to hus gitt til landsbyen i gave. Det ene skal huse et legekontor, et helsetilbud som vil være gratis for lokalbefolkningen.

I sommer ble den nye, store kulturarenaen ferdig. Den har plass til et par tusen mennesker utendørs. En kveld nylig var det dekket med langbord til langt utpå veien. Det var opplagt at noe spesielt var på gang. Disse festene med mat og musikk, som brukes til å samle inn penger til fellesskapsprosjektene, er ekstra populære hvis artistene er et stort navn. Det var tilfellet denne kvelden. Artisten slapp ut av fengsel for et par år siden, dømt til åtte år bak lås og slå for å ha stjålet penger fra en bank. Bandet startet å spille klokka elleve på kvelden, og de holdt fortsatt på siste jeg hørte noe, cirka halv fem på natta.

Når du hører folk på kafenion rakke ned på Athen, er det med sorg i stemmen.

Den balkaninspirerte lyre-musikken er fengende og forførende, men ingen her legger skjul på at den en gang så fattige musikeren er en Robin Hood-aktig helt fordi han stjal fra en bransje mange mener driver med skurkeri.

Dette er det dystre bakteppet til hvorfor lokalbefolkningen har etablert sitt eget, permanente borgerråd: De stoler null prosent på valgte politikere, finansielle institusjoner og offentlige myndigheter. Det er bedre å fikse asfalten sjøl enn å måtte vente fem år på at en søknad skal behandles, er tankegangen. Skattepengene går uansett alltid til områder der turistene er, fordi de genererer mer penger til Athen.

Grekernes tillit til offentlige instanser er blant de laveste i Europa, og den ble betydelig forverret under finanskrisen på 2010-tallet. Spiralen er nedadgående og den har bunnen som siktemål: Folket stoler ikke på myndighetene og forsøker å sno seg unna skatt og andre fellesskapsoppgaver, mens myndighetene på svarer med å innføre nye lover og regler tuftet på mistillit til egne velgere. Tillit skaper tillit, mistillit skaper mistillit. Hva som kom først av høna og egget, er egentlig underordnet. Bare de folkevalgte politikerne, og deres byråkratiske styringsinstrumenter, kan gjenopprette tilliten. Skjønt her er det ingen som har trua. De ler av tanken, hele veien til bankranerens konsert.

Sett fra nord er det et tankekors at slike private initiativ framstår som en større suksess enn offentlige organer. Men systemet er skjørt, ressurskrevende og basert på stammelojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Når du hører folk på kafenion rakke ned på Athen, er det med sorg i stemmen. Som om de er blitt sveket av dem som er satt til å ivareta alle. Som om de er blitt ranet.

Norske politikere kan tidvis stirre seg blinde på økonomi og vekst som målestokk på velstand.

Tilliten til myndighetene i Norge er blant de høyeste i Europa, men også den er på vei ned, og den eroderer hver gang politikere snakker ned velferdsstatens svakeste, som det er blitt gjort gjentatte ganger i sommer i diskusjonene om sykefravær og uførhet. Den eroderer hver gang en politiker blir tatt for å tilegne seg mer enn de har krav på, når store statlige byggeprosjekter overskrider med milliarder, eller valgløfter blir brutt. Erosjon er per definisjon en saktegående, nærmest usynlig prosess – inntil det er for seint å reversere utviklingen. Fjellet raser, isbreen forsvinner, tilliten fordufter.

Norske politikere kan tidvis stirre seg blinde på økonomi og vekst som målestokk på velstand, når det egentlig er helt andre ting som beriker livene våre og som er fundamentet for rikdommen. Oljen, arbeidslinja og likestillingen er viktige bestanddeler, men størst blant de ikke nevnte, er tilliten. Så her er forslag til et valgløfte det ikke koster så mye å gjennomføre: I stedet for å være så fokusert på økt økonomisk vekst, burde politikerne i stedet jobbe for å øke landets brutto nasjonale tillit. Det vil lønne seg i lengden. Stol på meg.