Det store sviket

Det hadde selvsagt ikke endret livet til en eneste palestiner om jeg hadde skrevet om Gaza den gangen, men at jeg heller valgte noe annet, er et av millioner eksempler på sviktende dømmekraft, mangel på innsikt og seig solidaritet fra altfor mange av oss, over altfor lang tid.

Å gå botsgang betyr å erkjenne skyld, angre og forsøke å gjøre opp for seg. De mange politiske lederne som støttet det israelske regimet med håndtrykk og våpen i årevis etter Hamas-angrepet, mens alle kunne se hva konsekvensene ble, kan godt begynne. Vi andre kan følge på i flokk.

En som så vidt har begynt, er den britiske Labour-ledelsen. Statsminister Andy Burnham beklager, mens utenriksminister Ed Miliband har flere ganger erkjent at kritikere og aktivister hadde rett.

Selv om det vi ser nå, i 2026, er det aktivister alltid har sagt: Det er beviselig motsatt.

I et intervju med The Guardian i juli sa Burnham at «my party didn’t get it right and I am sorry about that», og la til at Storbritannia hadde vært «too slow to call for a ceasefire» og at Labour måtte «do better».

Nylig gikk Miliband enda lenger, fra talerstolen på Labours landsmøte i Liverpool i september. Direkte henvendt til de som hadde protestert til støtte for palestinerne sa han «We hear you. You were right».

Deretter sa han at regjeringen nå ville «call out» etnisk rensing utført av bosettere på Vestbredden, «the evidence of war crimes in Gaza» og Israels «illegal occupation of Palestine». I samme tale beskrev han lidelsene Netanyahu-regjeringen hadde påført Gaza og Vestbredden som «a stain on the conscience of the world».

Nå synes sikkert mange jeg er altfor grei, som løfter dette fram, all den tid aktivister, palestinere, andre politiske aktører og menneskerettighetsmiljøer skrek seg hese og dokumenterte seg blå mens statsterroren faktisk pågikk. Det gjør det heller ikke bedre at hundrevis av støttespillere til Palestine Action arresteres samtidig som Labour beklager at de hørte aktivistene for sent.

Men situasjonen for palestinerne er i dag så grotesk og ulevelig, at det at noen med makt begynner å snu på flisa, må vi håpe er starten på en større politisk snuoperasjon, der noen blir stilt til ansvar og andre får landet sitt bygget opp og fritt.

FNs spesialrapportør for de palestinske områdene, Francesca Albanese, skriver i sin nye bok med den talende tittelen «Når verden sover» at straffefriheten Israel nyter godt av, etter mange tiår med okkupasjon, apartheidpolitikk, bosettinger og blokade, handler om like mange «tiår med diskursiv manipulasjon som har fordreid oppfatningen av maktforholdet mellom israelere og palestinere».

Det var for Albanese nesten lettere å møte barna i et Gaza under blokade enn barna på Vestbredden.

Dette har fått mange til å tro at palestinere er ansvarlige for sin egen situasjon, skriver hun, og at de – inkludert barna – er en eksistensiell trussel for Israel.

Selv om det vi ser nå, i 2026, er det aktivister alltid har sagt: Det er beviselig motsatt.

I 2023, før Hamas-terroren skjedde, jobbet Albanese med en rapport om barndom i Gaza, rettere sagt, om det å bli fratatt barndommen. Rapporten ble lagt fram to uker etter 7. oktober. Det sier seg selv at den ble like usynlig som barna hadde vært i årene før rapporten.

Fra 2008 til september 2023 ble mer enn 1400 drept i Gaza. «Hver og en av dem, et lite univers som ble utslettet for alltid», som Albanese skriver i boken. De neste fem månedene var dette tallet tidoblet. I dag er det 21.700 dokumenterte drepte barn, mens det reelle tallet nok er høyere.

I arbeidet med rapporten brukte Albanese juss og statistikk, men gjorde også intervjuer med en rekke palestinske barn, barn hun oppfattet som nesten voksne i små barnekropper. Små advokater for seg selv, som visste hva de måtte vite og kunne for å overleve i et okkupert område.

Albanese skriver at det krever et nesten umenneskelig mot av et barn å leve i undertrykkelse, i vedvarende krig, å være atskilt fra andre palestinere i verden, uten mulighet til å reise, uten engang å kunne drømme om de mest grunnleggende tingene i livet.

Jorda er forurenset etter bomber, og rester av våpen ligger udetonert.

Det var for Albanese nesten lettere å møte barna i et Gaza under blokade enn barna på Vestbredden, som måtte slite seg gjennom faste og mobile kontrollposter satt opp av den israelske hæren.

«Er det noe dere er redde for», spurte Albanese. På førsteplass var frykten for å dø, eller at foreldre skulle dø. På andreplass å bli arrestert, og på tredje: «at de river huset vårt». Barna fortalte om å ha sett foreldre bli slått og banket opp, miste jobbene sine, bli kledd nakne offentlig, bli arrestert, og at de selv måtte vokse opp hos slekt «som ikke er mamma og pappa».

Familier ble nektet nok vann og strøm av okkupasjonsmakten, barn ble nektet adekvat utdanning og helsehjelp, familier ble tvangsevakuert, hjem revet til grus. Gaza med blokade i 16 år var et fengsel under åpen himmel med vakttårn og mur og bevæpnede vakter.

Verdighet ble knust gjennom å se hverandre ydmyket igjen og igjen. Når palestinske barn måtte leve hele livet under okkupasjon, slik foreldrene gjorde før dem, så er volden også psykologisk, fordi okkupasjon i seg selv er å leve i vold.

Fra 2000 til 2023 ble 13.000 palestinske barn arrestert, under de mest vilkårlige påskudd, som å nekte å kle av seg når blir ransaket bare for å gå langs en vei.

De pleier få rett etter 100 år.

Jorda er forurenset etter bomber, og rester av våpen ligger udetonert. Antallet palestinere, inkludert barn, med kreft er svært høyt. Noen av disse barna, helt ned til fire år, måtte reise alene fra Gaza til Vestbredden for behandling, fordi foreldrene ikke fikk tillatelse til å være med dem. For at noen «skal gi tillatelse» må de ha makt over de andre. Det er dette som er apartheid.

Albanese skriver også om det jeg valgte bort i 2023: At 2023 hadde vært et ekstremt voldelig år. Det hadde vært minst 17 angrep på palestinske landsbyer på Vestbredden utført av bosettere, der flere palestinere hadde blitt drept.

Volden i Gaza var systematisk i flere tiår før terrorangrepet, og like systematisk var straffefriheten til Israel og maktpolitikeres manglende interesse for å løse denne politiske katastrofen. Botsgangen til britiske politikere bør være starten på å løse Gaza og å begynne å høre på aktivister og ta dem på alvor.

De pleier få rett etter 100 år.