Det store vi

Den amerikanske statsviteren Robert D. Putnam gjestet nylig Oslo, og fortalte historien om et stadig mer segregert USA med nedadgående spiraler for de fattige og oppadgående for de rike. Et land der klassereiser og den amerikanske drømmen framstår som stadig mer utopiske.

Kanskje den dystreste del av dette budskapet var konsekvensene innenfor utdanning. Basert på tester og en tredelt skala for evner, viste Putnam at det nå er sosial klasse mer enn talent og evner som bestemmer sannsynligheten for å gjennomføre college. Faktisk har de minst begavede i høyinntektsgruppen større suksess enn de mest begavede i lavinnteksgruppen med tanke på gjennomføring. En annen side av dette er at mange av de fritidsaktiviteter som tidligere var gratis, barn og unge fra alle lag kunne delta sammen, i økende grad blir betalingstjenester.

Barn fra lavinntektsgruppene ekskluderes

Barn fra lavinntektsgruppene ekskluderes, det sosiale nettverket krymper, og med det den sosiale tilliten. En tidsserie påbegynt i 1976 viser at sosial tillitt har forvitret i alle klasser, men at den ligger vesentlig lavere hos barn fra familier der foreldrene har lav utdannelse og lav inntekt. Mens 37 prosent av de begunstigede barna var enige i påstanden om at “de fleste mennesker er til å stole på” i 1976, var dette 30 prosent for barna fra lavere klasser. I 2011 var dette sunket til henholdsvis 26 og  16 prosent. Forskjellene er påfallende. Fra et norsk perspektiv er alle tall påfallende lave.

Så kan man innvende at USA ikke er Norge og at disse tallene ser ganske annerledes ut hos. Så har vi da også prisverdig nok holdt fast ved gratis utdanning, mens fritidsaktiviteter i økende grad blir så kostbare at de reelt selekterer for de med relativt god familieøkonomi. Som gjentatt til det kjedsommelige, ligger Norge på tillitstoppen i verden, og trenden for enighet på spørsmålet om de fleste er til å stole på, viser sågar en økende tendens. Det betyr ikke at Putnams funn er irrelevante i Norge, eller at vi er immune mot den tillitsforvitring som har skjedd i hans hjemland.

Sosial tillit tar lang tid å bygge opp.

Jerry Lieberman, som arbeider med The Norway Project i tenketanken The Evolution Institute, tar opp dette i første utgave av Agenda Magasin tidligere denne måneden. At tilliten har holdt stand eller økt svakt tross økende ulikhet også hos oss, må ikke tas til inntekt (!) for en kausalitet av typen økte inntekts- eller sosiale forskjeller fremmer tillit, og heller ikke den mer moderate fortolkningen at sosial ulikhet er irrelevant for tillit. Korrelasjon og kausalitet er alltid risikabelt å forveksle (nedgang i barnefødsler i Danmark var lenge tett korrelert med nedgang i storkebestanden…). Sosial tillit tar lang tid å bygge opp, og lang tid å rive ned, slik at vi bærer i oss småsamfunnets og likhetssamfunnets tillit et godt stykke inn i ulikhetssamfunnet.

Mennesker reagerer grunnleggende likt på mange sosiale relasjoner, men sosial tillit er ikke noen absolutt størrelse. Det er også slik at lav eller høy tillit viser påfallende variasjon mellom ulike nasjoner, og at dette er noe immigranter tar med seg på tvers av landegrenser (se for eksempel Algan og Cahucs artikkel Inherited Trust and Growth fra American Economic Review, 2010).

Både tillit og gjensidighet har hatt gode kår.

Dette bringer oss over på Putnams andre, og mindre offisielle, foredrag under hans besøk 12. november. Under mottakelsen i den amerikanske ambassaden på kvelden, reiste han spørsmålet om hvordan, eller om, tillit kan bevares under det innvandringsmønsteret vi nå opplever. Spørsmålet er i særdeleshet relevant dersom vi anser sosial likhet, tilhørighet og nasjonal identitet som viktige premisser for tillit.

Den menneskelige sosialitet er utviklet under familie-, klan- eller stammesamfunnet, hvor landsbyen har vært største enhet i det meste av vår kulturelle forhistorie. Så lenge vi har holdt oss under Dunbars nummer (cirka 150 individer), har de sosiale relasjoner vært relativt uproblematiske og både tillit og gjensidighet har hatt gode kår. Samtidig ser vi at disse sosiale ferdighetene og godene ligger så dypt forankret i oss at de godt kan transformeres til regionalt og nasjonalt nivå – under visse forutsetninger.

Spørsmålet er om et fluktuerende, multikulturelt og mer lagdelt samfunn fortsatt kan bevare disse godene, eller om de økende sosiale ulikheter vi ser vil katalyseres av at vi får subkulturer med identitet knyttet til gruppen eller hjemlandet, og at vi så å si reverserer til klansamfunnet. Det er ikke nok om tilliten fortsatt er høy innen nabolaget eller golfklubben på Røa dersom den er tilsvarende lav til de på Tøyen noen t-banestopp unna, eller lav til nasjonen som helhet.

Her kan vi faktisk ha noe å lære av USA.

Putnam hevder at høy immigrasjon over kort tid nødvendigvis vil tære på disse samfunnsgodene, men at det kan bli en overgangssituasjon dersom vi lykkes å skape en følelse av det store “vi”, en nasjonalfølelse alle kan ta del i. Her kan vi faktisk ha noe å lære av USA, hevder Putnam, gjennom troskapseden til flagget, denne for oss noe pompøse og lett komiske besvergelsen til nasjonal stolthet og troskap til fedrelandet.

Tross sine enorme klasseforskjeller og multietnisitet, har USA hatt en viss suksess med å skape et nasjonalt “vi”. Interessant nok relaterer noen også den dårlige integrasjonen av muslimer i Belgia, med bydelen Molenbeek i Brussel som skrekkeksempelet, til den svake nasjonale identiteten i Belgia.

Balansen mellom nasjonal identitet og nasjonalisme kan stundom være hårfin, men nasjonal identitet som integreringsredskap er verdt å etterstrebe. Gjentatte troskapsløfter til flagg og nasjon fra barnehage til militæret blir neppe vår medisin, men vi har 17. mai…