Det var et dårlig år for despotene

Året 2022 vil for alltid stå i menneskets annaler som et merkeår. Hva det var starten på og hvor det vil ende, vet vi lite om. Like lite som Europa forsto hva de sto på terskelen til i 1939. Det vil ta mange år før vi vet utfallet av overgrepet på Ukraina og følgene det fikk. Sikkert er det at menneskeheten er midt i en turbulens den ikke har opplevd nettopp siden andre verdenskrig.

Ved begynnelsen av et nytt år velger jeg likevel å være optimistisk. Til tross for at vi har fått krig i Europa, med påfølgende flyktningstrømmer, dyrtid og utrygghet, finner jeg trøst i mange av våre gode reflekser i året som er gått. Tommel opp for måten vi har tatt imot mennesker i nød på. For et Europa som har kommet sammen i krise. Og for noen svært avgjørende valgseiere.

Demokratiet er igjen på offensiven.

Først tilbake til jula 2021, før vi skal til jula i 1942. Lille julaften 2021 skrev jeg i en kommentar at «sola har snudd, men mørket truer». Innholdet var svært dystert. Mange, også svært oppegående folk, avviste kategorisk muligheten for at Russland skulle angripe Ukraina. Amerikansk propaganda, ble det hevdet. Jeg lyttet heller til Karsten Friis, seniorforsker ved Nupi, som mente det var mer enn 50 prosents sjanse for at Russland ville angripe.

Stemningen jeg formidlet for ett år siden, var slik: «Demokratiet globalt er på defensiven. Diktaturer og rå økonomisk makt vinner fram. En åpen global økonomi er eksponert for påvirkning. Råvarer er makt. Se bare hvilket potensial for sosial uro økte priser på strøm i Europa har. Og Russland leverer halvparten av Europas gass. Den er et strategisk våpen.

I USA er inflasjonen nå blitt et stort politisk problem, og økte renter vil skape ytterligere strid og uro. Brødprisene har velta regimer før». Dette ønsket jeg leserne god jul med. Det er ikke alltid godt å få rett.

Sikkert er det at menneskeheten er midt i en turbulens den ikke har opplevd nettopp siden andre verdenskrig.

Russernes degenerering er en tragedie i tragedien. I disse dager burde verden hyllet russerne for innsatsen ved Stalingrad som fikk sitt symbolske høydepunkt nettopp jula for 80 år siden. Det er jo ironisk hvordan Russlands rolle er snudd, hvordan landets stolte krigshistorie er misbrukt og utnyttet, og nå visket ut, overskrevet av Putins nyfascisme.

Hva slags nasjonal identitet og fortelling russerne nå kan falle tilbake på, kan man bare undres over. Den store krigshistorikeren Antony Beevor omtaler slaget om Stalingrad som det avgjørende psykologiske skillet under krigen. Det var der den snudde, kampen mot nazistene, mot fascismen, mot diktaturet.

Vestlige aviser var høsten 1942 og vinteren 1943 fulle av meldinger fra dypt der inne i Russland, fra byen som bar Stalins navn. Hundrevis av millioner fulgte med på duellen i kulda, på om nazistene kunne stoppes. Istedenfor takksigelser og minneord om russernes makeløse offer og innsats ved Stalingrad, samler verden seg nå rundt meldinger fra Kyiv og Mariupol, fra Bakhmut og Kherson.

Vi samles rundt ukrainske seiere, som de den gang samlet seg rundt russiske seiere. Kanskje var det tyske nederlaget utenfor Moskva ett år før viktigere militært. Men Stalingrad ble vendepunktet.

Akkurat som det nå er grunn til å kjenne at verden har nådd et nytt psykologisk vendepunkt.

Vi har sluttet rekkene. Det gir trygghet.

Selv om vi har markert en krigsjul i Europa, og tross for at situasjonen er skarp og mer dramatisk nå enn i desember 2021, føles det paradoksalt nok likevel mindre usikkert. Vi vet hva vi står overfor, og vi har funnet et nytt fellesskap der vi har mobilisert kraftfullt for ukrenkelighet av menneskeverd, menneskerettigheter og demokrati. Vi har sluttet rekkene. Det gir trygghet.

President Zelenskyjs besøk i USA rett før jul, var en symbolsk stadfestelse av at vi i vesten, med USA i front, står sammen med Ukraina i deres kamp. Det var en verdig, ladet og håpefull avslutning på et vondt år. Møtet mellom Zelenskyj og USAs president Joe Biden markerte frihetens seier over de mørkeste kreftene og at en liberal, åpen og demokratisk verden har funnet sammen.

Møtet minnet oss også på hvor nære på vi var en annen utgang på året. Begge presidentene skulle gått på store nederlag. Et forventet tap for Bidens demokrater i mellomvalget i november, ville rammet inn verden på en helt annen måte. De mest ytterliggående høyrekreftene i USA har fått tydelig beskjed, og Donald Trumps destruktive, farlige innflytelse på verdens eneste garantist for demokratiet er betydelig svekket. Det er ikke mulig å understreke sterkt nok viktigheten av et stabilt og demokratisk Amerika.

Det er lys langt der framme.

I Brasil gikk den reaksjonære presidenten Jair Bolsonaro − «Tropenes Trump» − på et nederlag mot sentrum-venstres Luiz Inacio «Lula» da Silva. En knepen seier, men allikevel et uttrykk for motstand mot høyrekreftenes agenda. I Kina er leder Xi Jinping riktignok valgt til nye fem år, i praksis til diktator som selv bestemmer hvor lenge han vil styre, men den sosiale uroen i høst mer enn antyder misnøye med regimet og folks livsvilkår.

Det har vært et dårlig år for de autoritære kreftene. Demokratiet er igjen på offensiven.

Til slutt må vi alle bøye oss i støvet for heltene og heltinnene i Iran. Ungdomsopprøret mot prestestyret har rystet regimet. Det er vanskelig ikke å se utviklingen i Iran, og det ufattelige motet som er utvist, i sammenheng med at det globale fellesskapet så tydelig har gjort motstand mot Russlands voldsideologi og sendt et kraftfullt signal om hvilket menneskesyn og hvilke verdier som skal lede verden framover. Det har inspirert.

Det var ikke et møtende tog i tunnelen. Det er lys langt der framme. Men ute i lyset venter tøffe tider, prøvelser og overraskelser.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 29. desember 2022 og er lettere oppdatert.