FOTO: Robin Benzrihem/Unsplash

Det vi eier sammen

Hva har Notre Dame med et bystyrevedtak i Oslo å gjøre?

«Notre Dame brenner!»

NRK la om sitt sendeskjema og viet kvelden til brannen – med kommentarer fra Paris og Oslo. Kondolansene til myndighetene i Paris ble til en fortelling om at katedralen er et europeisk felleseie. Det var ikke bare er en lokal, fransk kirke som sto i fare for å gå tapt.

Kondolansene kom fra alle kanter, uavhengig av tro og livssyn. De kom på tross av at Frankrike er et erklært sekularisert land. De kom på tross av polariserte politiske debatter på begge sider av Atlanteren. De kom på tross av Europa er blitt et stadig mer flerreligøst og sekularisert kontinent. De uttrykte en felles fortvilelse over at katedralen brant.

Tenåringens oppgjør med sine foreldre, avskaffer ikke foreldrene.

Men hva eier vi sammen? Og har det noen verdi at vi eier noe sammen? Når katedralen i Paris er blitt et symbol på hva vi europeere har til felles, er det fordi mange hendelser og tradisjoner møtes i det samme bygget. Det handler om bygningshistorie, kunsthistorie, kirkehistorie og politisk historie.

På tross av splittelser, kriger og fredsavtaler, er vi europeere vokst ut av en historie vi kjenner og eier sammen. Vi ser nedslag av den samme bygningshistorie, kunsthistorie, kirkehistorie og politiske historie i våre egne land. Både når vi ser Notre Dame og når vi går inn i den, har vi gjenkjennelse. Men, katedralen gir oss også opplevelsen av noe annet – som likevel er vokst ut av det kjente.

Notre Dame bekrefter vår tilhørighet til en felles, europeisk historie. Samtidig kommer vi dit med hver vår historie – både den nasjonale og den personlige. Begge deler kunne være en fortsettelse, eller den kunne være et brudd, enten det handlet om bygnings-, kunst, kirke-, politisk historie – eller den personlige troshistorien.

Renessansen hadde middelalderen både som motsetning og forutsetning.

Men et brudd er alltid et brudd med det vi likevel må forholde oss til. Tenåringens oppgjør med sine foreldre, avskaffer ikke foreldrene. Vanligvis fortsetter både kranglene og kjærligheten. Reformasjonen var både et brudd og en fortsatt samtale med Den katolske kirke. Gotikken hadde de romanske buene som sin forutsetning og bygningshistoriske dialogpartner. Renessansen hadde middelalderen både som motsetning og forutsetning.

Den franske revolusjon var et brudd som også bygget på ideer og tanker som var vokst frem i europeisk filosofi og teologi. På det personlige plan, kan vi bære med oss en kristen tro eller ha tatt avstand fra den, katedralen er likevel en fortelling om sammenheng vi som europeere hører hjemme i.

Når historiske oppbrudd skjer samtidig som samfunnet blir mer og mer flerkulturelt og flerreligiøst, er det nødvendig at vi drøfter hvordan vi kan ivareta historisk arv. Samtidig må vi bygge fellesarenaer hvor det er plass for det nye og det gamle. Sammen skal vi bygge samfunn hvor det er godt å vokse og bo – hvor det er plass for mangfold.

På et politikkområde skjer dette på svært lokalt nivå, da bystyret i Oslo vedtok at de ønsket en gjennomgang av Oslo kommunes tros- og livssynspolitikk for å kunne skape en mer helhetlig politikk på feltet. Byrådet tok stafettpinnen, oppnevnte et utvalg og ga det et mandat som handler om kommunens politikk i egne institusjoner (for eksempel barnehager, skoler, helseinstitusjoner), og om hvordan tros- og livssynssamfunn kan bidra til å bygge tillit og gode lokalsamfunn i Oslo.

Vi trenger idrettsarenaene hvor foreldrene småprater på sidelinja, mens ungene trener eller spiller kamper.

Norge hadde en statsreligion som la føringer for kommunens politikk overfor sine innbyggere. Det hadde også betydning for hvordan lokalsamfunnene skulle innrette skolehverdager og høytidsdager. Slik er det ikke lenger. Kommunen har ikke et livssyn eller en religion.

Kommunens innbyggere har imidlertid en religion eller et livssyn som ikke legges igjen utenfor barnehage- eller skoleporten. Den eller det forsvinner ikke om vi blir innlagt på et sykehjem. Noen samfunn løser utfordringen ved at enhver religion eller ethvert livssynssamfunn har sine egne barnehager, skoler eller sykehjem.

Men da forsvinner fellesarenaene hvor vi møtes, ser hverandre i øynene, hører hverandres argumenter, men likevel utfordres til å gå sammen om å bygge gode lokalsamfunn og gode samfunn.

nyhetsbrevet

Vi bygger de beste samfunn når foreldre og barn med ulik tro, politisk oppfatning og ulik livsform, kan møtes, føre de gode samtaler, dele engasjement for barn og det lokale fellesskap vi alle er del av. Vi trenger å feire felles høytidsdager for å løfte blikket, se sammenhenger, vite at vi er del av en historie.

Når vi har alle de samme mulighetene, tjener det hele samfunnet.

Vi trenger idrettsarenaene hvor foreldrene småprater på sidelinja, mens ungene trener eller spiller kamper. Vi trenger skoleavslutningene hvor barna opptrer, foreldrene klapper og er stolte, og grillene tennes. Og vi trenger sykehjemmene hvor alle kan få en verdig avslutning av livet, der pleiere og pårørende med ulik kultur og religiøs bakgrunn kan møtes i et felles engasjement.

Ved Arbeiderpartiets valgkampåpning i Oslo tidligere i år, uttalte byrådsleder Raymond Johansen: «Vårt mål er ikke at alle skal være like, men at alle skal ha like muligheter til å leve forskjellige liv.» Vi må med andre ord bygge samfunnet slik at alle i utgangspunktet har like muligheter til utdannelse, til deltagelse i fritidsaktiviteter, til arbeid, til deltagelse i styre og stell, og til en god alderdom.

Når vi har alle de samme mulighetene, tjener det hele samfunnet. Vi er ulike, vi trenger de mange forskjellige farveklattene. Et forsonet mangfold er en styrke for ethvert samfunn. Det er bare når vi bygger solide fellesarenaer at ulikhet får gode vilkår.

Rådhus, kirker og andre bygg er uansett fortellinger om felles innsats, felles opplevelser ved viktige begivenheter i våre og slektenes liv.

Men, er det noen sammenheng mellom bystyrevedtaket i Oslo og brannen i Notre Dame? Sammenhengen er historien. Intet samfunn begynner på et nullpunkt. Ethvert samfunn har en historie. Ethvert menneske bærer noe av historien i seg og bærer den videre. Min slektshistorie bidrar til å gjøre meg til den jeg er.

Jeg er mer og også noe annet enn min slekt, men likevel del av den. Et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn har flere og mer ulike personlige historier og slektshistorier. Vårt samfunns historie er blitt sammensatt fordi Norge og norske lokalsamfunn er blitt mer mangfoldige. Likevel er vi aldri løsrevet fra stedet vi bor eller byggene som omgir oss. Steder og bygg bærer historien i seg. Den vil alltid fortelle oss noe.

Notre Dame er et bygg som vil fortelle oss noe. For den ateistiske lederen av det franske venstrepartiet Jean-Luc Melanchon, er det et bygg som forteller kulturhistorie og politisk historie. For kardinal i Paris, André Vingt-Trois, bærer bygget både denne historie, men også en kirkehistorie og troen på at det finnes en høyere himmel over våre liv.

I Norge har kirkebranner mobilisert lokalsamfunn til felles innsats for gjenoppbygging, ofte fordi kirkegårdene omgir kirkene, men like mye fordi kirkene på sin måte forteller historien om et lokalsamfunn. Stiklestad og Nidarosdomen er deler av fortellingen om hva det er å være norsk.

Uavhengig av tro og livssyn bør vi kunne glede oss over bygg som bærer historien i seg.

Vi er et blitt flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. Kanskje vil ikke nye kirkebygg på samme måte som tidligere, oppleves som samfunnsmessige fellesarenaer. I Oslo er Rådhuset, med sin arkitektur og sin kunstneriske utsmykking, et bygg som nettopp derfor gir oss historien og opplevelsen av at vi har løftet sammen.

Kanskje er det derfor det er blitt et svært populært sted å gifte seg. Rådhus, kirker og andre bygg er uansett fortellinger om felles innsats, felles opplevelser ved viktige begivenheter i våre og slektenes liv. Uavhengig av tro og livssyn bør vi kunne glede oss over bygg som bærer historien i seg.

Fordi de er bygget og bevart ved felles innsats, blir de også fortellinger om betydning av å bevare og bygge arenaer hvor alle kan møtes, få muligheter til å utvikle sine ulike liv – til glede for fellesskapet. Byggene gjenspeiler en felles historie og gir oss et videre perspektiv på, og kanskje en høyere himmel over, våre ulike liv.

nyhetsbrevet