Det virkelige Europa

“Hva vet de om England som bare England kjenner? skrev den britiske forfatteren Rudyard Kipling, som selv ble født i den britiske kolonien India i 1865.

Det han mente, var at hvis du virkelig ville forstå strukturene i hjemlandet England, skulle du ikke se på England i det hele tatt, men heller på India, Jamaica eller Nigeria. For det var her, i koloniene utenfor moderlandet, at grunnlaget for levekårene hjemme ble lagt.

Hva skal vi fortelle våre barn om dette?

I vår egen tid, når europeiske land og EU, skyver ansvaret for folk på flukt vekk fra eget territorium, og leker en storpolitisk utgave at «ute av syne, ute av sinn», så kan også vi spørre oss: Hvor mye av våre egne levekår hviler på at vi overlater til andre land ansvar vi ikke gidder ta selv?

Nå, som demokratiet har fått fornyet, viktig status, kan vi ikke tillate oss å være hyklerske og løgnaktige. Hvis vi vil at den neste generasjon skal forsvare «europeiske verdier», kan vi ikke kjøpe oss vekk fra moralske forpliktelser og internasjonale avtaler som er grunnsteinene i det samme demokratiet. Men når det gjelder medmennesker på flukt, så gjør vi nettopp det, her og nå.

Hva skal vi fortelle våre barn om dette?

Ser vi ikke hva dette egentlig er? Det er ny-kolonialisme.

EU har i mange år har unngått internasjonale og forpliktende avtaler rundt folk på flukt og asyl gjennom høyst tvilsomme og svært spekulative avtaler med land som Libya, Tyrkia, Syria, Marokko, og på Balkan. Australia satte alle andre på ideen om outsourcing av asyl, da de i 2001 opprettet interneringsleire for flyktninger på øyene Papua New Guinea og Nauru, så folk ikke skulle klare å komme seg inn på australsk jord og søke om opphold. Disse leirene har siden fått massiv internasjonal kritikk, ikke minst på grunn av de grusomme forholdene folk har levd under – i årevis – både fysisk og mentalt.

Storbritannias splitter nye og skandaløse avtale med Rwanda om å sende asylsøkere – og det de kaller «ulovlige migranter» – til asylsentre i et av Afrikas aller minste land, burde skape internasjonalt opprør. Danmarks sosialdemokrater er lystne på det samme. Israel har hatt en liknende avtale siden 2013. I Norge har Frp foreslått de samme, så langt uten særlig gehør. Men, det pågår en global slippery slope, der mennesker på flukt er så uønskede i vår del av verden at EU og vi betaler andre land blodpenger for å holde dem unna.

I Storbritannia protesterer nå alt fra menneskerettighetsorganisasjoner, opposisjonelle politikere og biskoper. Under sin påskepreken sa erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby, at denne avtalen var «det motsatte av guds natur», intet mindre.

Ville noen foreslått å sende ukrainske flyktninger til et lukket senter i Rwanda?

Sosialdemokratene i Danmark foreslo allerede i 2018 å opprette mottakssentre for asylsøkere i andre land. Regjeringen forhandlet først med Etiopia om å opprette asylmottak der, men den planen ble forkastet da det brøt ut krig i Tigray-regionen. Magasinet Bistandsaktuelt forklarer hvordan det deretter ble innledet samtaler med Rwanda, men noen avtale er ennå ikke inngått med det lille sentralafrikanske landet.

– Det er så mye som er galt med dette at jeg vet ikke hvor jeg skal starte, sa Rosa Lund i Enhedslisten om dette, men Danmark er fremdeles på saken, sterkt inspirert av Storbritannia.

Ser vi ikke hva dette egentlig er? Det er ny-kolonialisme. Menneskehandel. Rasisme.

Ta testen: Ville noen foreslått å sende ukrainske flyktninger til et lukket senter i Rwanda? Der ingen visste hva som var plan B hvis de faktisk fikk avslag. Der de måtte bli i Rwanda i mange år om de fikk tilslag.

Neppe.

Prøv finne svaret på hvorfor ikke.

Når folk som søker asyl fratas retten til å søke sikkerhet i et land de selv har valgt, fratas de kontroll over eget liv.

Denne løsningen med å outsource uønskede folk har vært en trend i et par tiår, og ikke bare når det gjelder asylsøkere og flykninger. Også kriminelle har man ønsket å sende vekk. I 2015 ville Storbritannia bygge et fengsel på Jamaica, for utenlandsfødte fanger. Men Jamaica sa til slutt nei, og jobber heller for å kvitte seg med dronningen som statsoverhode og britisk sen-kolonialistisk innblanding. Og denne avstanden, mellom britene på øya, og alle de andre der borte i koloniene, er et høyst levende ekko fra imperialistiske dager, inn i dagsaktuell britisk debatt.

Der Enoch Powell var bekymret for “River of Blood”, brukte Margaret Thatcher 10 år senere “swamped by people with a different culture” mens hennes protégé William Hague uttalte at Storbritannia ble “flooded” with fake asylum, til dagens Boris Johnson som påstår han er bekymret for vanlige folks velferd når alle disse «ulovlige migrantene» kommer i båt over til Dover.

Det er ikke tilfeldig at han girer opp angrepet på innvandrere samtidig som britene i dag går til lokalvalg. Johnsen kan gå på en real smell på grunn av skandalen rundt det såkalte «partygate»; der han festet med ansatte under korona, mens andre borgere ble gitt kraftige bøter for å bryte med de strenge reglene for sosial avstand. Det konservative regjeringspartiet ligger an til å tape over 800 kommunestyreseter hvis prognosene før valget slår til. Partygate får skylden. Da er det praktisk for Johnsen å finne andre å peke på helt samtidig.

Når folk som søker asyl fratas retten til å søke sikkerhet i et land de selv har valgt, fratas de kontroll over eget liv. Det dobler fortvilelsen i å være uten hjemland. Det forsterker den allerede intense følelsen av usikkerhet og uro.

I en endeløs taleflom av orwellsk nytale har Boris Johnsen sagt at avtalen skal stanse businessen til smuglerne, og stanse den farlige ferden over havet.

New York Times besøkte forrige uke det lille stedet Folkstone i England, der noen av båtflyktningene kommer i land. Der møtte journalisten irakiske Kamal Mohamad som bor i noen ombygde militærbrakker mens hans venter på at asylsøknaden skal avgjøres. Han forteller at hans foreldre i Irak er livredde for og utrøstelige ved tanken på at han skal havne i Rwanda. Både Mohamad, og andre New York Times snakker med, sier at trusselen om å bli sendt til Rwanda er en ekstra tung bør oppå alt annet. Mange asylsøkere som velger et land, velger et sted der de kjenner noen, eller språket, hvis de kan. Det hadde vi alle gjort.

Katie Sweetingham som jobber for hjelpeorganisasjonen Care4Calais, forteller om paniske meldinger fra folk på flukt, siden denne nyheten kom i april.

De fleste som kommer fra Frankrike vannveien til England, er fra Eritrea, Irak, Sudan eller Syria. Noen av dem er ofre for våre egne angrepskriger, som den kurdiske engelsklæreren Zana, som hadde jobbet som oversetter for vestens styrker i kampen mot IS i Irak. Han fikk ikke hjelp etterpå, men måtte betale smuglere for å reise gjennom Europa bak i en trailer. Nå føler han seg helt forlatt av de samme landene han bisto for få år siden.

UNHCR mener at denne Rwanda-avtalen er mot alt flykningekonvensjonen står for.

I en endeløs taleflom av orwellsk nytale har Boris Johnsen sagt at avtalen skal stanse businessen til smuglerne, og stanse den farlige ferden over havet. Lite sies om det faktum at folk må over havet for å søke asyl før de sendes til Rwanda. Tanken er muligens at dette på sikt skal virke avskrekkende. Men der har vi mye empiri og hele Middelhavet fullt av døde mennesker som bevis på at dette ikke fungerer. Desperate mennesker flykter uansett hva slags kampanjer mottakerland setter i gang.

Det er viljen det kommer an på.

Likevel er det akkurat Middelhavet de danske sosialdemokratene, ved justisminister Mattias Tesfaye, bruker i sine argumenter for en dansk Rwanda-deal. «Et godt skritt i riktig retning» har han sagt om Storbritannias massivt kritiserte avtale. Hva tenker norske søsken i Arbeiderpartiet om dette?

28 500 mennesker ankom Storbritannia med båt i 2021. Boris Johnsen har sagt at et ubegrenset antall kan bli sendt til Rwanda, som visstnok har enorm kapasitet. Problemet er at de som sendes ut, sendes ut før søknaden er vurdert. Ifølge britiske myndigheter var to tredjedeler av alle asylsøknader i 2021 reelle, og kvalifiserte for opphold.

I avtalen skal asylsøkere i Rwanda få søknaden behandlet der, og hvis den godkjennes, får de i utgangspunktet opphold i: Rwanda.

Vi vet ikke mye om hva rwandere selv synes om denne avtalen. Landet skårer svært svakt på både pressefrihet og menneskerettigheter, og har heller ikke gjort meningsmålinger på dette. De 13 millionene menneskene har fått god infrastruktur under president Paul Kagame, som har ledet landet siden massakrene i 1994, og som hele veien har vært opptatt av å være en venn av vesten.

Habineza er også redd for at denne nye mengden flyktninger kan skape intern uro i landet, som har få ressurser å fordele.

Mens Boris Johnsen har skrytt ar Rwanda og kalt landet «et av de tryggeste landene i verden» som «varmt tar imot flykninger», så har Human Rights Watch’ afrikanske leder Lewis Mudge understreket at Rwanda rutinemessig ikke opprettholder forpliktelser mot folk på flukt. I tillegg jakter landet på egne flykninger i andre land over hele verden, der noen endog er blitt henrettet, sier han.

Human Rights Watch har også dokumentert omfattende brudd på menneskerettighetene og anklager sikkerhetsstyrkene for å fengsle folk vilkårlig og torturerer dem systematisk på det groveste.

Et av de tryggeste landene i verden for folk på flukt?

Britene betaler 144 millioner euro for denne avtalen.

En av de få i Rwanda som kritiserer avtalen, er Frank Habineza, en opposisjonspolitiker fra det demokratiske grønne partiet. Han kaller avtalen inhuman og sier at: Vi er helt mot slike avtaler, enten de handler om Israel, Danmark eller Storbritannia. Hvis folk kommer til deg. Hjelp dem. Vi har alle skrevet under FN-traktaten. Folk har rett til å reise dit de vil. Å tvinge dem til noe annet er imot menneskerettighetene.

Habineza er også redd for at denne nye mengden flyktninger kan skape intern uro i landet, som har få ressurser å fordele.

Og kom aldri å si at vi ikke har råd. Både pandemien og Ukraina har vist oss at vi kan hvis vi vil.

Hva er det neste? Fengsler i utlandet? Fangeøyer? Danmark har, til kritikk fra EU, fått en soningsavtale med Kosovo, og Frps Erlend Wiborg mener Norge må kunne ta etter dette:

– Danmark er på mange måter et foregangsland når det kommer til å stramme opp innvandrings- og integreringspolitikken, sa han forrige uke, på partiets hjemmeside.

Verdens kriser kommer i global form: flukt, kriger, korona eller klima. Å kjøpe seg ut av dette, eller å feie det under teppet, gjennom bilaterale og etisk tvilsomme avtaler, er kortsiktig og destruktivt.

Og kom aldri å si at vi ikke har råd. Både pandemien og Ukraina har vist oss at vi kan hvis vi vil. Det er viljen det kommer an på, og den er, som Kipling sa i sitt sitat: Ikke til stede når det gjelder virkelig interesse for å forstå hvordan vår komfort er knyttet til andres byrder.