En solidaritetskrise

“Flyktningkrisen” preger ikke lenger avisenes forsidebilder, men den er langt fra over. Mer enn 65 millioner mennesker er i dag på flukt, et tall som er tre ganger større enn befolkningen i Skandinavia.

Noen flykter fra krig eller forfølgelse, andre fra fattigdom og nød. Et mindretall kommer til Europa der de aller fleste blir sittende fast i overbefolkede flyktningleirer i Italia, Ungarn og Hellas. Mange flyktningers møte med Europa har vært preget av skuffelse og vantro. Som Ahmad (27) fortalte meg da jeg møtte han i Souda flyktningleir på den greske øya Chios:

– Jeg er fanget i et mareritt. Jeg kom til Europa for å unnslippe krig og diskriminering, men her blir jeg ikke en gang behandlet som et menneske.

Ahmad er ikke alene. Tusenvis av flyktninger sitter i en tilsynelatende endeløs limbo på Europas dørstokk etter å ha blitt nektet å reise videre innover i Europa. Som Amnesty International skriver er Europa nesten ikke til å kjenne igjen. Ifølge Amnesty ”bygges det murer, grenser stenges og lover endres for å hindre at mennesker på flukt kan søke om beskyttelse”. Det er grunn til å spørre seg: Er dette en flyktningkrise eller en solidaritetskrise?

Hvorfor tillater vi at retten til å søke asyl blir satt til side for å hindre at flere mennesker kommer hit?

I en verden karakterisert av fri flyt av informasjon, bilder og videoer kan verken norske politikere eller vanlige borgere påstå at vi ikke er klar over Ahmads og de andre flyktningenes situasjon. Vi har lest rapporter og sett bilder som bekrefter at forholdene i flyktningeleirene er umenneskelige og uverdige. De fleste av oss er enige at det er uakseptabelt.

Hvorfor gjør vi likevel så lite? Hvorfor aksepterer vi at mennesker med behov og rett for beskyttelse dør i forsøket på å nå Europa fordi det ikke finnes trygge og lovlige veier for å søke asyl?

Hvorfor tillater vi at retten til å søke asyl – en rettighet som er nedfelt i artikkel 14 i menneskerettighetskonvensjonen – blir satt til side for å hindre at flere mennesker kommer hit? Til Norge. Vårt lille land. Til oss som vanligvis er så opptatte av og bekymret over verdens fattige og sårbare.

Norge beskrives gjerne som en humanitær nasjon. Selv bruker vi til og med uttrykket “humanitær stormakt”. Men dette selvbilde slår nå sprekker. Politikere på venstresiden av norsk politikk beskriver ofte dagens flyktningpolitikk som et klart brudd med våre humanitære tradisjoner. Og til en viss grad er dette sant.

Norge har vært best i klassen på humanitær bistand, men bistanden har omhandlet å gi av vår overflod til mennesker i nød et sted langt utenfor Norges grenser.

Jeg leser imidlertid situasjonen litt annerledes. I mange år har Norge vært best i klassen på humanitær bistand. Men denne bistanden har nærmest utelukkende omhandlet å gi av vår overflod til mennesker i nød et sted langt utenfor Norges grenser. Jeg vil ikke å påstå at norsk bistand til utviklingsland ikke har vært viktig eller ikke har utrettet mye, men den har kostet oss relativt lite.

Den har heller ikke utfordret oss nevneverdig. Det samme kan sies om nordmenns solidaritet med sårbare eller marginaliserte grupper. Norge er for eksempel stolte over å ha støttet den svarte frigjøringsbevegelsen i Sør Afrika under apartheid. Mange nordmenn er også stolte av sin solidaritet med Palestina, men vi har langt mindre å være stolte av når det gjelder marginaliserte grupper innenfor vårt eget land.

Som statsminister Erna Solberg nylig erkjente er fornorskingspolitikken av samene et svart kapittel i norsk historie. Selv om mange nordmenn kjempet heltemodig mot tyskerne under andre verdenskrig, har Marte Michelets bok om norsk jødeforfølgelse bidratt til å nyansere det norske heltebilde ved å beskrive hvordan mange nordmenn trakasserte og bidro til å deportere norske jøder, også på eget initiativ.

I nyere tid er kanskje Norges behandling av romfolket det mest nærliggende eksempelet. I løpet av de siste tre årene har både FN og Europarådet rettet krass kritikk mot Norges behandling av norske rom.

Norges toleranse og humanitet stopper ved vår egen landegrense.

Og så kom Listhaug. For mange nordmenn symboliserer Listhaug et skifte i norsk politikk fra humanitet til kynisme og fra åpenhet til intoleranse. Men selv om Listhaug, med rette, blir kritisert for sin problematiske retorikk, har hun rett i en ting: Frp bærer ikke hele ansvaret for Norges restriktive flyktningpolitikk. Til tross for at det er klare og ikke betydningsløse forskjeller i norske partiers retorikk, viste asylforliket fra desember 2015 og de ytterligere innstramningene vedtatt i juni 2016 at det er bred politisk enighet på Stortinget om grunnlinjene i Norges asyl og flyktningpolitikk.

I tillegg mener alle norske partier – Frp inkludert – at Norge er moralsk forpliktet til å hjelpe mennesker på flukt. Men de fleste norske politikere vil gjerne hjelpe slik Norge har tradisjon for når det gjelder å bistå land og mennesker i nød: Ved å gi litt av vår overflod eller kompetanse. Ikke ved å åpne våre grenser eller våre hjem.

Hvis vi legger disse observasjonene til grunn, er det ikke først og fremst Norges humanitære profil som har endret seg. Det er heller at vi står overfor en annen og mer utfordrende situasjon. Vi har ingenting imot å hjelpe ikke-vestlige og fremmedgjorte mennesker i nød så lenge de er langt utenfor våre egne grenser. Men nå som de kommer og banker på døra vår, er situasjonen ganske annerledes. Her i landet vil vi ikke bære flyktninger på gullstol innover grensene våre. Nei, Norges toleranse og humanitet stopper ved vår egen landegrense.

Historien til 27-årige Ahmad fra Syria utfordrer den tradisjonelle norske bistandsmodellen. Ahmad var født i Kuwait i 1989, men måtte flykte til Syria med familien som spedbarn da Irak invaderte Kuwait i kjølevannet av Golfkrigen i 1991. Etter å ha vokst opp i Syria, flyttet han tilbake til Kuwait der han i flere år jobbet som visual merchandiser for et internasjonalt klesmerke. Men da passet hans gikk ut på dato, nektet den syriske ambassaden å fornye det fordi Ahmad ikke hadde oppfylt sin verneplikt.

– De truet meg med å si at når passet mitt gikk ut på dato, ville politiet sende meg tilbake til Syria og tvinge meg til å kjempe i den Syriske hær. Dette skjedde med mange syrere i Kuwait. Men jeg er ikke en soldat. Jeg ville ikke være i en krigssone og kjempe for regimet. Jeg ville ikke risikere mitt liv. Og jeg ville ikke drepe noen.

For å unngå å bli sendt tilbake til Syria, flyktet Ahmad til Tyrkia der han prøvde å få jobb hos den samme klesprodusenten. Men han fikk ikke noe jobb. Han ble fortalt at dette var et luksusbutikk som bare tyrkere kunne jobbe for, ikke syriske flyktninger som Ahmad. Han prøvde å finne jobb hos andre klesprodusenter, men ingen ville ansatte han til tross for hans brede erfaring.

Ahmad er en ressurs, men han blir ikke behandlet slik. Han blir behandlet som en byrde,  trussel, og en potensiell lovbryter.

Ahmad bestemte seg for å dra til Europa der han håpet unngå denne diskrimineringen. Han kom til Chios med båt over Egeerhavet for over et halvt år siden. Som et resultat av EU-Tyrkia-avtalen har han fått avslag på sin asylsøknad. Nå venter han bare på å bli deportert til Tyrkia, til tross for at Amnesty International og andre organisasjoner har advart mot dette, og påpekt at Tyrkia så langt har ikke evnet å garantere flyktninger sikkerhet, noe som er krevet av internasjonal lov.

– Jeg kan ikke dra noen steder. Det eneste jeg venter på er å bli sendt tilbake til Tyrkia der jeg vet jeg ikke har noen muligheter. Jeg føler meg fanget. Jeg har ingen fremtid, ingen muligheter. Alt jeg ber om er et trygt hjem så jeg kan begynne å leve et normalt liv igjen.

Som mange andre flyktninger på øya Chios er Ahmad han fortvilet over å være avhengig av andres hjelp og støtte. Første gang jeg møtte Ahmad inviterte han meg og noen av de andre frivillige på te i teltet sitt. Rykende fersk te, frukt og snacks ble servert.

– Jeg skulle tatt med noe jeg også, sa jeg.

– Nei, sa Ahmad.

Han var lei av å være den som alltid tok imot. Den lille timen vi drakk te og snakket var rollene reversert. Jeg var gjest, og Ahmad var min vert. Han var en strålende vert. Når jeg tenker på han og de andre flyktningene og gjestfriheten deres, blir jeg flau over Norges manglende evne til å ønske flyktninger velkommen.

Ahmad ønsker ikke mer bistand. Han ønsker å få opphold i et trygt land slik at han så fort som mulig kan starte å jobbe igjen, så han kan få brukt og utviklet sine ferdigheter og igjen føle seg som et menneske. Han vet at han er en ressurs. Men han blir ikke behandlet slik. Han blir behandlet som en byrde, en mulig trussel, en potensiell lovbryter. Og ikke tro at han ikke er klar over det. Som mange andre flyktninger er Ahmad dypt sjokkert over europeiske lands ansvarsfraskrivelse og europeiske lederes dehumaniserende retorikk. For Ahmad er ikke dette først og fremst en flyktningkrise, men er solidaritetskrise. Og det er vi som svikter.

Jeg blir flau over Norges manglende evne til å ønske flyktninger velkommen.

Mens Ahmad har vært på Chios, har han uttrykt sine tanker, bekymringer, og ikke minst skuffelser, ved å skrive dikt. Jeg ba Ahmad om tillatelse til publisere et av diktene han hadde skrevet, og ba min videregåendeskolelærer Jarl Wåge om hjelp til å oversette det.

Ahmad skriver «du». Han snakker til meg og deg, og han holder oss ansvarlige. Som Jarl sa etter å ha lest gjennom diktet sender Ahmad “sviande piler rett inn i den helsikes hjelpeløysa der vi sit som handlingslamma tilskodarar og lurer på korleis vi kan klare å skaffe verda nye hengsler”. Dette er Ahmads stemme.

 

DETTE ER TIL DEG

Menneskeverd
er det for mykje forlangt
tykkjer du

Sju månader som flyktning
Tru meg
Eg har stilt massevis av spørsmål
Korleis bør menneske vere mot menneske
Men øyra
dine dekte av hørslevern
kasta spørsmåla attende
Svara eg fekk
var mine eigne
Korleis skal menneske føle
Som menneske, så klart
svara eg

Du har frårøva meg
rettane mine
tida mi
kjenslene mine
Verst er det

at du har tatt frå meg
menneskeverdet

Eg klandrar deg
Sju månader av livet mitt
flyt som søppel omkring i fangeleiren
iblanda desperasjon og håpløyse
Du har lært meg at alt
som er viktig og heilag kan stelast
at fakta kan manipulerast
at ondskap forgiftar det menneskelege
Men det verste du har vist meg
ei verd ribba for humanisme

Kanskje har du redda livet mitt
fått meg på land
Men kva hjelper det
når prisen eg betaler
er å bli av med kjenslene
eg blei fødd inn i denne verda med

Fattar du ikkje
uten dei
blir eg eit monster

Det er det eg klandrar deg for
at du er passiv tilskodar til mi
avhumanisering
Det einaste eg ber om
er at eg får menneskeverdet att

Eg flykta frå krig og død
med eit håp
om fred
ei trygg hamn
vern mot farer

Eg leitar
men finn ikkje
famlar i blinde
Og eg tenker
er det verdt det
skal eg gje opp
bukke under

Eg ber deg på nytt
Hjelp meg
bli med og leit
etter det
som gjer meg
og deg
til menneske
ikkje dyr

Eg gløymde visst
at eg ropar i skogen
og ikkje får svar
er det absolutt ingen som høyrer

Ikkje kom med almisser
gjer meg heil
så eg får bruke meg sjølv
til å gje attende
vere menneske
i fullverdig samspel med andre

Det er det einaste eg vil ha frå deg
meg sjølv
heile meg
ikkje restane av ein som var

Dette er til deg
men høyrer du

(Oversatt av Jarl Wåge)