Dominans over damene

Skamløsheten som finnes i høyrepopulistiske miljøer, særlig i MAGA-land, når det gjelder omtalen av kvinner, fattige, innvandrere, flyktninger, andre nasjoner, kulturer, religioner og skeive, er nesten ikke til å holde ut.

Skamløsheten åpenbarer seg ikke bare i retorikk, men også i faktisk politikk, når abortrettigheter trues, folk sendes i leire og kastes ut, og noen land mener de har rett til å bombe, drepe eller kidnappe ledere, og ødelegge andres land.

Fordi de kan. Fordi de vil ha noe det andre landet har og anser seg berettiget til å ta for seg.

Skamløshet kommer når folk føler de ikke har noe å skamme seg over. Hvis vi forstår hvordan den nye nyliberalismen har slått seg sammen med krefter som propaganderer «naturlige» hierarkier, blir det for eksempel sånn at – i deres syn – feminisme undrgraver naturens orden.

Det som skulle beskyttes var ikke lenger kun markedet, men selve sivilisasjonen.

Det samme gjør skeives rettigheter, kamper mot kolonimakter, kamper for økonomisk likhet, ja, alle kamper for svakere gruppers plasser ved det store bordet der makt burde fordeles. For i hierarkier skal ikke makt fordeles, den skal foredles, forsterkes og utføres av de som anser seg satt på toppen.

Hvis vi forstår dette, forstår vi også hvordan begreper som «politisk korrekt» og «woke» ikke bare dukket opp av seg selv, men ble et våpen for de nye nyliberalistene, skriver historieprofessor Quinn Slobodian i boken Hayek’s Bastards. The neoliberal roots of the populist right. Og dermed er det mye som faller på plass når man prøver forstå sammenhenger i denne verden.

Slobodian dokumenterer at nyliberale markedsentusiaster tidlig søkte til miljøer som slo et slag for «naturlige» ulikheter mellom kjønn, etniske grupper eller klasser, men at dette særlig ble nyttig parallelt med Berlinmurens fall, da en ny motstander trengtes der kommunisme ikke lenger var en realitet.

Dermed, mener Slobodian, er det ikke bare sånn at nasjonalisme og høyreekstremisme vokste frem som en slags folkelig motstand mot globalisme og marked. Tvert om kom tankegodset nettopp fra miljøer i det globale markedet, med fortellingen om at markedet trenger et slags orden, både kulturell og moralsk.

Dagens høyrepopulisme opererer dermed med to ulike kvinneskikkelser.

Det som skulle beskyttes var ikke lenger kun markedet, men selve sivilisasjonen. Frihet for kapital ble satt i kombinasjon med hierarki i samfunn og kjønn.

Dette angår oss feminister, for hvis denne ideologien vinner ytterligere frem, vinner også fortellingen deres frem om at sosiale bevegelsers politiske kamper mot urettferdighet og diskriminering fra slutten av 1960-tallet, kun var et kort historisk avvik fra naturens gang.

Diskriminering av kvinner går dermed inn i et større «naturlig» narrativ, der hierarkier og dominans feires og forsterkes, og ikke skal kjempes i mot med «kunstige» virkemidler som likestilling for eksempel.

Apropos natur. Drill baby drill. For også naturen er noen som skal domineres, ødelegges og brukes. Akkurat som kvinner, akkurat som innvandrere, akkurat som andres land som kan bombes i fillebiter.

Der nyliberalismen før (Hayek, Friedman) så staten, kommunismen, sosialismen og en stor velferdsstat som hovedtrusselen mot (markeds-)frihet, er den nye trusselen nå universiteter, aktivister, feminister, antirasister og LGBTQIA+ -miljøer.

Slobodian mener dette ikke bare er kulturkrig – det er en strategisk omdefinering av hva som truer frihet og markedet. Eller for å si det enkelt; hvilke krefter som må feies av banen for at de rikeste skal bli enda rikere.

“Woke” blir da et samlebegrep man kan bruke som anklage mot alle som utfordrer hierarker, nasjoner, tradisjoner og påstått «orden». Renhet- som man også kan kalle det, og da skjønner man hvor tankegodset kan plasseres, både historisk og i en potensiell fremtid, hvis det får utvikle seg.

Hvis man tror på hierakier som gudegitt eller naturgitt, kan den hvite mann rakrygget dominere og herje uten skam.

Dagens høyrepopulisme opererer dermed med to ulike kvinneskikkelser, som likevel har til felles med hverandre at de er objekter, som enten skal reddes eller latterliggjøres. Majoritetskvinner skal reddes fra minoritetsmenn som kan kommer over våre landegrenser (innvandring), mens minoritetskvinner skal reddes fra deres menn ved at våre menn kommer over deres landegrenser (krig).

I tillegg skal feministen latterliggjøres med humor (sosiale medier) eller utnyttes seksuelt (porno, Epstein), som et slags sosialt lim mellom menn.

Dette sosiale limet prøver vi andre å finne i solidaritet, men solidaritet er i direkte kontrast til hierarkier. Dermed står vi i reell ideologisk og politisk kamp.

Beskyttelse av kvinnen, og dominans over henne, er ikke motsetninger, men to sider av samme hierarkiske verdensbilde.

Minoritetskvinner blir spesielt sårbare.

I denne logikken er ulikhet mellom kjønn et resultat av natur og konkurranse, og ikke diskriminering som bør bekjempes. Hvis vi forstår dette, forstår vi den slående skamløsheten som ved første øyekast kan virke forvirrende.

Men, hvis man ikke føler man har noe å skamme seg over, er det jo bare å kjøre på. Hvis man tror på hierakier som gudegitt eller naturgitt, kan den hvite mann rakrygget dominere og herje uten skam.

Hvis noen mennesker anses som naturlig mindre verdt, hvis ulikhet anses som naturlig, ikke som resultat av strukturelle problemer, har ikke lenger staten eller samfunnet ansvar for å utjevne forskjeller.

Slobodian understreker at ytre høyres retorikk ikke bare er uttrykk for uvitenhet, men del av et gjennomtenkt ideologisk prosjekt. I dette prosjektet kan vold og ekskludering hele tiden utvides til nye grupper.

Minoritetskvinner blir spesielt sårbare, fordi diskriminering alltid skjer interseksjonelt, som igjen betyr at kvinnekampen alltid må være en antirasistisk klassekamp. Hvis høyreekstreme jobber frem en helhetlig hierarkisk modell, må vår motstad være like tydelig og klar.