Dystopiens politiske kraft

Sesong 1 av A Handmaid’s Tale illustrerte på grufullt vis hvordan kvinner fra alle samfunnsklasser i den totalitære staten Gilead, er ofre for patriarkatet, også dem som kaller seg frie og forsvarer det misogyne styresettet. Ja, også mennene. Men avslutningsvis så vi endelig tegn til et styrka felleskap blant de voldtektsutsatte surrogat-slavene, de såkalte «handmaids» – hvis fruktbare underliv blir konfiskert av staten for å være rugekasser i en ellers steril verden. I forrige uke startet andre sesong av serien.

Å knuse alt det bestående

A Handmaids Tale er ikke den eneste påkostede fortellingen om dystopi som er aktuell om dagen. En av de største filmhøydepunktene i fjor var Blade Runner 2049. Altered Carbon kom tidligere i år, og denne uka står også den danske Netflix-serien The Rain for tur. Mens bare de siste ukene har har Isle of Dogs, Ready Player One og Jurassic World: Fallen Kingdom hatt kinopremierer, i tillegg til andre sesong av A Handmaid’s Tale – som går så bra, at de hele ti sesongene som showrunner Bruce Miller opprinnelig planla, faktisk kan bli noe av. Idéhistoriker Kjetil Jakobsen forklarer dystopi-feberen i Vårt Land 26. april, med at undergang eller dystopi som fiksjon får oss til å ville handle. Tanken på undergangen blir mer dramatisk for oss, fordi man rett og slett tror at verden går under, i motsetning til å innta en mer syklisk forståelse av samfunnet. Jacobsen viser til arven fra den franske revolusjon, den som handler om «å knuse alt det bestående, slik at det kan fremstå et nytt samfunn».

Han trekker også frem Oswald Spengers pseudofilosofiske bestselger av den tyske kulturs undergang, Untergang des Abendlandes, som skulle bli en viktig premissleverandør for mellomkrigstidens fascisme og nazisme. 1.verdenskrig opplevdes i Tyskland som en undergang.

Det som er ekkelt, er at vi i opptakten frem mot statskuppet, ser scener som er nesten identiske med scener i vår verden i dag

Vi ser også behovet for dystopisk fiksjon i dag, der demokratiet opplever mange utfordringer i global skala. I motsetning til Spengers bestselger som er 100 år i år, er Margareth Atwoods A Handmaid’s Tale fra 1985. Men i TV-fiksjonsformen har boka en dramaturgi tilpassa vår samtid. Vi ser tilbakeblikkene fra før dystopien, fra et vestlig, demokratisk og moderne samfunn. Men det er først nå, med sesong 2, at serien kan skape ytterligere og mer åpenbare paralleller til samtidens USA og andre samfunn der demokratiet stadig møter skuffelser. Nå som serien fortsetter der romanen sluttet. Jessica Valenti i The Guardian påpeker at det er det som gjør serien god spesielt nå, under Trump-administrasjonen, at den faktisk viser at den sjokkerende dystopien er sannsynlig. Derfor er sesong to enda mer relevant. Den gjør seg gjeldende i de små spirene vi ser av en stadig mer misogynisk lov i Gilead, før vi er inne i det totale diktaturet.

Likhet med virkeligheten

I et flashback fra den nye sesongen, får vi eksempelvis se at June Osborne (Elisabeth Moss) får en telefon fra skolen om at datteren har feber, og når hun sier hun er på vei, får hun til svar at datteren er sendt på sykehus; «Vi kan ikke ta noen sjanser». Allerede på sykehuset møtes hun av mistenkeliggjøring for å ha prioritert jobben. Hvorfor jobber hun så mye? Og hjemme må mannen hennes må signere papirer på at hun skal hente ut prevensjon. Mens Emily (Alexis Bledel) møter problemer på sin side, når hun forsøker å flykte fra USA med familien og brått finner ut at papirene på at hun er gift med kona si ikke lenger er gyldige for å komme seg til Canada: Ekteskap mellom to av samme kjønn er ulovlig, lyder beskjeden fra politimannen på flyplassen. Emily får aldri reist. Det som er ekkelt, er at vi i opptakten frem mot statskuppet, ser scener som er nesten identiske med scener i vår verden i dag. Som rammer kvinner. Som rammer homofile. I påståtte demokratiske samfunn.

I en tredjedel av de offentlige masseskytingene i løpet av denne tidsperioden hadde våpenmannen en historie med vold mot kvinner

I USA er demokratiet i ferd med å gå i revers. Misogynien får grobunn. Slik er det i dag. Kvinnehatende menn i ulike fora – , men også såkalt «incel»-kultur (menn som er sinte over å være i ufrivillig sølibat) – har mer politisk rom i dag enn det de brukte å ha. Og deres retorikk legitimeres av det amerikanske «harde» høyre, hvis rollemodell er selveste presidenten i Det Hvite Hus. Presidentens mest kjente sitat er «grab them by the pussy». Det gjør selvsagt kvinnehat legitimt. Og han er ikke den eneste med makt som mener at noen andre skal bestemme over underlivet ditt.

Det finnes politikere i kongressen som mener sjefen skal bestemme hvorvidt prevensjon skal inngå i helseforsikringa til den enkelte eller ikke. Det finnes folk med makt som mener at kvinner som tar abort bør henges, noe journalist Kevin Williamson i The Atlantic har uttalt både i sin podcast og på twitter for bare to snaue måneder siden. På spørsmål om han også mener leger, sykepleiere og andre ansatte på sykehus som medvirker til aborten også bør henges og straffes, svarte han: «Yes. If I had my way, thee [sic] law would address the entire criminal architecture.» Han får støtte av mange.

Hvor og når ble vi immune?

Samtidig ser man en sammenheng mellom misogyni og at flere menn begår massakrer. Siste eksempelet er Alek Minassian som kjørte inn i og drepte 10 og skadet 14 i Toronto i april, han skal ha vært motivert at såkalt «incel rebellion». Mer enn halvparten av masseskytingene i USA mellom 2009 og 2016 var relatert til vold i hjemmet eller i familien. I en tredjedel av de offentlige masseskytingene i løpet av denne tidsperioden hadde våpenmannen en historie med vold mot kvinner. Det kommer frem i en nylig forskningsrapport at vold i hjemmet og kvinnehat er et langt mer vanlig trekk blant massemordene, enn det psykiske lidelser er.

Det er kanskje derfor A Handmaid’s Tale oppleves som så ekkel. Det er ekkelt fordi flere av scenene vi ser skjer nå. «Vi trenger ikke være i «full-Gilead» for å forstå at vi allerede lever i et misogynisk mareritt», skriver Valenti. «Vi trenger ikke forestille oss det verste, fordi kvinner allerede er i seriøst trøbbel». TV-serien er en suksess fordi den speiler det skrekkelige vi allerede har blitt så immune mot, mener hun. Og det er det som er viktig å spørre seg om: Hvor og når ble vi immune?

Gjennom å spille på folks usikkerhet og uvitenhet, bidrar frykt- og skremselsretorikken til at hatet gror

Hatretorikk blir stadig mer normalisert og akseptert i USA. Mye av den samme formen for manipulasjon gjennom frykt og overdrivelser i The Handmaids Tale, framstår som speil på metoden som dagens særlig høyrevridde medier i USA, men også i Europa, preges av. Og som vi ser stadig oftere i det offentlige ordskiftet – ikke minst fra presidenten selv. Vi ser det også her hjemme, i form av stadig mer utbredt aksept for, og til og med hyllest av måten tidligere statsråd Listhaug ordla og ordlegger seg på. Folk gir henne kred for å være «så ærlig». Bruk av konspirasjonsteorier og falske påstander i argumentasjon, som eksempelvis Eurabia-teorien, blir det stadig større aksept for.

Politisk fiksjon

Retorikken som skaper frykt, hysteri og mistanke som har gjort seg gjeldene i flere kringkastingskanaler og nettforum i USA, er en del av samme kultur som dyrker og fores av kvinnefiendtlighet og rasisme. Retorikken fungerer som et middel for å fremmedgjøre og eliminere tillit til andre mennesker. Gjennom å spille på folks usikkerhet og uvitenhet, bidrar frykt- og skremselsretorikken til at hatet gror. Klassisk splitt og hersk, signert Fox News og Reddit. Det motsatte av å skape følelse av felleskap.

Slik er fiksjon også politikk

Men tilbake til Jakobsens poeng. For det er i tider der hatretorikk skaper dårlig stemning i samfunnet, og setter folk opp mot hverandre, at fiksjonen nettopp kan være et godt retorisk botemiddel.
Mens utopisk kontekst kanskje ikke like ofte vil romme så mye politikk, speiler dystopiene ofte politiske utfordringer i samfunnet generelt. Noen ganger er distansen til den virkelige verden som skapes i slike universer, en fordel for å bedre kunne se utfordringer og sammenhenger i vårt eget samfunn. Distanse gjør kanskje at man får sett noe med et annet blikk, med nye øyne og fra en ny vinkel.

Mennesker som avskyr ordet «feminisme», og har negative assosiasjoner til ordet, får med A Handmaid’s Tale muligheten til å dykke inn i et univers som tar opp kvinnesak i en annen kontekst. Kanskje kan de til og med engasjeres i en tematikk de opprinnelig var uinteressert i – uten å selv være helt klar over det.

Det trengs sårt i en verden der stor del av vår dannelse og oppdragelse kommer gjennom passiv mottakelse av det som serveres

Ved å framstille problemstilling på nye måter, noe spesielt dystopiene kan utnytte, kan fiksjon dermed være oppdragende. Slik er fiksjon også politikk. Derfor skal man ikke kimse av fiksjonens kraft til å engasjere en leser eller tilskuer, selv når historien virker fjernt fra vår samtid. Men A Handmaid’s Tales popularitet handler også nettopp om at handlingen føles så nær. I likhet med eksempelvis Hunger Games-universet, er A Handmaid’s Tale plassert geografisk og tidsmessig nært oss. Og det skjer i et land som har vært prega av vestlig demokrati. Og det er kanskje den gjenkjennelsen som gjør at man ser det som utspilles som mer virkelighetsnært, som en ekte trussel.

Fellesskap som løsning

En annet politisk effekt i den mainstreame dystopien, er seriens populariteten i seg selv.

I land der man sliter med bakstreversk kvinnesyn, som USA sliter med spesielt etter Trump-innsettelsen, er dystopisk fiksjon virkningsfull ved at den også bidrar til en oppslutning omkring hva som bør være normalt kvinnesyn og ikke. Spesielt når den når bredt ut. Det trengs sårt i en verden der stor del av vår dannelse og oppdragelse kommer gjennom passiv mottakelse av det som serveres gjennom mainstream media, TV-serier, spill, filmer, sosiale medier. På samme måte som at hatretorikk og konspirasjonsteorier blir stadig mer normalisert når det repeteres og når bredt ut i det offentlige ordskiftet, ser vi samtidig at feministisk tematikk har blitt stadig mer mainstream, og dermed er det på vei til å bli mer normalisert. Det så vi allerede da Hunger Games-trilogien toppet kinostatistikken.

Ser man den samme løsningen presentert som idé mange nok ganger, vil man kanskje til slutt tro på at det også kan fungere i den virkelige verden

På den måten vi opplever fiksjon som noe som kan «spå» dystopier, og dermed også skape ideer om opprør i oss, kan den samtidig også være optimistisk. Den kan vise muligheter og den kan vise veier ut. I tillegg til å være oppdragende om kjønnsproblematikk, politiserer også A Handmaid’s Tale i likhet med andre dystopier som Mad Max: Fury Road, Snowpiercer, Hunger Games-, og Ready Player One, fellesskapet som mulig løsning.

Med åtte ytterligere sesonger planlagt foran seg kan den skildre fellesskap som løsning på flere måter. Ser man den samme løsningen presentert som idé mange nok ganger, vil man kanskje til slutt tro på at det også kan fungere i den virkelige verden.