FOTO: Stian Bromark

De som egentlig misbruker 22. juli

Når noen beskylder AUF og Ap for å misbruke 22. juli, har de for lengst sluppet opp for politiske argumenter.

For noen dager siden ble jeg intervjuet av en journalist i forbindelse med en bok jeg har skrevet om 22. juli gjennom ti år, kalt «Ingen fred å finne». Da snakket jeg blant annet om hvor ødeleggende beskyldninger om at AUF og Arbeiderpartiet har brukt «22. juli-kortet» i politiske sammenhenger har vært for debatten om høyreekstremisme, hatprat og rasisme.

Journalisten, som også har fulgt tematikken tett de siste ti årene, svarte at slike anklager nok var et tilbakelagt stadium – at folk på høyresiden hadde innsett a) hvor skadelig det var for debattklimaet eller b) hvor skadelig det var for dem selv å komme med slike beskyldninger, siden det alltid ender opp med at de må gjøre retrett og beklage.

AUF og Arbeiderpartiet har regelmessig siden terrorangrepet blitt beskyldt for å misbruke 22. juli politisk, «dra 22. juli-kortet» eller «å spille offer».

Jeg håpet hun hadde rett. Men hun tok feil. Torsdag 6. mai 2021 var Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for rettsvitenskap, Handelshøyskolen BI, ute med en kronikk i Stavanger Aftenblad under overskriften «Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli politisk». Den inneholder setninger som:

«Stadig oftere uttaler representanter for Arbeiderpartiet og AUF at det må tas et oppgjør med holdningene som gjorde 22. juli mulig. Men hvor er Arbeiderpartiets selvoppgjør med den alvorlige svikten i vernetiltak rundt de unge på 22. juli?»

«Det går en ubehagelig linje fra 9. april 1940, da Norge var altfor lett å okkupere fordi Arbeiderpartiet systematisk hadde nedrustet det norske forsvar, og til Utøya som var så dårlig sikret.»

«Arbeiderpartiet vil bruke Utøya til å fortsette en kjent venstresidestrategi: Å monopolisere det anstendige Norge.»

«Det er galt når norske medier uten kritiske motspørsmål lar overlevende fra Utøya opptre med et fripass til å si nærmest hva som helst om dem som tenker annerledes politisk.»

«Massemorderen har ingen unnskyldning. Men med sine forsøk på å gjøre dem med andre meninger ansvarlig for 22. juli, gjentar Ap noe av det som også bidro til å skape Breivik: En stempling av andre og en ekskludering.»

«Traumet 22. juli samlet Norge. Et nasjonalt fellesskap ødelegges av et narrativ med det politiske mål å legge all skyld og alt ansvar på andre.»

Det er på høy tid, og viktig – for å lege sårene etter terrorangrepet, både for individer og samfunnet.

AUF og Arbeiderpartiet har regelmessig blitt beskyldt for å misbruke 22. juli politisk, «dra 22. juli-kortet» eller «å spille offer» siden terrorangrepet for ti år siden. Det skjedde første gang fra Stortingets talerstol allerede i november 2011. Da Frps Per Sandberg beskyldte Arbeiderpartiet for «å spille offer» etter 22. juli, var det flere Ap-stortingsrepresentanter som stormet ut av salen i gråt. Han ba om unnskyldning i etterkant, men han var ikke mer lei seg enn at han nesten to år senere utga boka «Mot min vilje», der han hevdet at Arbeiderpartiet var ansvarlig for at 22. juli kunne skje.

Noen år senere mente kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner fra Høyre, at Jonas Gahr Støre dro «22. juli-kortet» da Støre kritiserte Listhaugs etter hvert så famøse Facebook-statusoppdatering 9. mars 2018. Den daværende justis-, beredskaps- og innvandringsministeren hadde skrevet på Facebook at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del!», en statusoppdatering som ble koblet til premieren på Utøya-filmen og som etter hvert førte til at Listhaug måtte gå av som minister.

Tonje Brenna, som var generalsekretær i AUF 22. juli, reagerte raskt på Listhaugs påstand og kalte den «motbydelig»: «Tilgi henne ikke, hun veit hva hun gjør.» Ap-politikeren fikk mye motbør i etterkant. Selv under Brennas egen post på sin private Facebook-side var det en som skrev: «Å dra 22. Juli kortet er smakløst. Synes AP burde skjønt det helt selv.»

Jan Tore Sanner beklaget sin formulering. Frps Carl I. Hagen tok imidlertid ingen notis av retretten, og fulgte opp med et nytt utspill om «Utøya-kortet»: «Nå må de slutte å dra Utøya-kortet hver gang en aktuell politisk debatt om flyktninger, asylsøkere og innvandrere dukker opp. De kan ikke kneble Frp-folk ved å dra Utøya-kortet.»

Høyreekstremt tankegods er ikke ufarlig tankelek.

Så sent som høsten 2020 kom det nok en «misforståelse» fra en fremtredende minister fra Høyre. På Politisk kvarter på NRK, i en debatt mellom Oslo-byrådsleder Raymond Johansen og kommunalminister Nikolai Astrup om kostnadsrammene for det nye regjeringskvartalet, glapp det ut av Astrup: «22. juli var en konsekvens av at man ikke hadde tatt sikkerhetslovens formål på alvor. Og her sitter Johansen i studio og er i ferd med å ønske seg den samme feilen en gang til.»  Også Astrup gjorde retrett og modererte seg raskt på Twitter («kom feil ut» ).

I begynnelsen av januar 2021 var det NRK-programleder Fredrik Solvang som var «uheldig». Etter Debatten, der blant andre Resett-redaktør Helge Lurås var invitert til å debattere Trump, ble Solvangs valg av panel kritiserte av den tidligere AUF-eren Tore Sinding Bekkedal, med den begrunnelse at Lurås sprer «høyreekstreme konspirasjonsteorier». Bekkedal føyde til at han hadde «kjent på kroppen» hva slikt tankegods kan føre til. Det ble en opphisset diskusjon på Twitter, som endte med at Solvang skrev privat til Bekkedal: «Det Utøya-kortet er nokså drøyt.» NRK-programlederen beklaget i Dagbladet og på sin Facebook-side, og slettet sin Twitter-konto.

Det politiske er personlig, og omvendt.

På Solvangs Facebook-side oppsto det en debatt om hvorvidt 22. juli-erfaringen i seg selv var tilstrekkelig for å kunne snakke kvalifisert om terror, høyreekstremisme og hatprat. Fredrik Solvang mente ja, og skrev at han skammet seg over at han ikke hadde klart å svare annerledes. «Man kan diskutere når den personlige erfaringen er relevant for diskusjonen, jeg mente i affekt at den var helt irrelevant, men da jeg fikk tenkt meg om, forstår jeg sammenhengen mellom Resett og 22/7 veldig godt slik den fortoner seg for ham og mange.»

Alle unnskyldninger, oppklaringer og korreksjoner til tross: Jevnlige beskyldninger om «å dra 22. juli-kortet» eller «spille offer» har bidratt til at mange overlevende har tiet der de har hatt ønsker om, eller behov for, å lufte frustrasjoner. Det gjelder ikke utelukkende i offentligheten, men også privat.

ABC i traumebehandling er betydningen av å snakke om det som har hendt, gjerne igjen og igjen. Samtaler er et viktig skritt på veien mot å legge noe bak seg og rette blikket framover. Påstander om at du spiller offer for å oppnå noe du ikke egentlig har krav på, skaper ikke trygge miljøer der du kan lette på trykket. Så lenge mange mennesker ikke kan snakke åpent om traumet som rammet dem, uten å bli beskyldt for å ville oppnå en urettmessig fordel, vil vi gå glipp av verdifulle erfaringer og debatter.

Seks av ti oppga at de holdt alt inne fordi de ikke trodde noen kom til å forstå dem.

Utenforstående får vite om de tilfellene der beskyldningene fører til offentlige bruduljer, siden de er uttalt av viktige samfunnsaktører, men AUF-ere og andre overlevende har kjent på slike antydninger og anklager nesten siden starten. Selv elever har opplevd at lærere på skolen har ymtet frampå om at de spiller «Utøya-kortet» når de ber om tilrettelegging og særunntak fordi de sliter i klasserommet, så tidlig som høsten 2011.

Dermed blir det lagt ytterligere sten til byrden, og det fins ingen mulighet for å komme seg ut av dilemmaet. Som en av ungdommene formulerte seg i Utøya-studien, etter at han ikke ønsket å søke videregående skole på særskilt grunnlag – det ville føles som et nederlag: «Fordi jeg aldri har brukt det, da, det at jeg har vært på Utøya. I åttende og niende spurte de om det var på grunn av det at jeg var mye borte og da sa jeg nei, men det var jo ikke sant. Det var jo derfor.»

Undersøkelser som ble gjennomført ett år etter terrorangrepet, viste at mange Utøya-overlevende lot være å fortelle om hva de hadde opplevd. De søkte heller ikke støtte hos venner og familie, siden de antok at også de hadde det vanskelig eller var lei seg. Forskerne oppdaget også at det var en sammenheng mellom de som tiet, og de som sleit med angst, depresjon eller PTSD, men de kunne ikke svare på om tausheten førte til psykiske problemer, eller om det va de psykiske problemene som skapte tausheten. Seks av ti oppga at de holdt alt inne fordi de ikke trodde noen kom til å forstå dem.

Det er rødt kort i politisk debatt. Ole Gjems-Onstad er utvist.

For mange AUF-ere og Arbeiderparti-folk føltes 22. juli-angrepet som et angrep på deres person. Dermed er det i ettertid blitt vanskelig å løsrive den vanlige politiske diskusjonen fra et personlig engasjement. Det politiske er personlig, og omvendt. Høyreekstremt tankegods er ikke ufarlig tankelek, slik en del tenkte i forkant av 22. juli og forhåpentlig færre har tenkt i etterkant, det kan være blodig alvor.

Alle beskyldningene om å misbruke 22. juli, melke kua, spille offer eller dra Utøya-kortet, har i mange år bidratt til at AUF og Arbeiderpartiet nettopp har kviet seg for å snakke om 22. juli i en politisk kontekst. Den tausheten ble brutt først med Listhaugs Facebook-status i 2018, så på nyåret med Halvard Notakers bok om Arbeiderpartiet og 22. juli, etterfulgt av AUF-antologien «Aldri tie, aldri glemme». Det er på høy tid, og viktig – for å lege sårene etter terrorangrepet, både for individer og samfunnet.

Arbeiderpartiet og AUF vil ha en debatt om terroristens ideologi, grumset i folkedypet og eventuelle forgreininger inn i det etablerte, der enkelte på høyresiden har beveget seg på eller over grensen, slik de ser det. Disse «enkelte» på høyresiden, hvori opptatt Gjems-Onstad, jobber like hardnakket for å sno seg unna den diskusjonen.

Ole Gjems-Onstad syns det er et ubehagelig at noen retter vår oppmerksomhet mot trusselen fra ekstremister og rasister, og kontrer med tidenes lavmål ved å trekke en linje mellom 9. april og 22. juli, slik at terrorangrepet blir stående som Arbeiderpartiet og AUFs eget ansvar. Det er rødt kort i politisk debatt. Ole Gjems-Onstad er utvist.