Nytt momentum for eiendomsskatt

For litt over ett år siden bestemte SV, som landets første parti, å gå inn for økt skatt på eiendom. Før det kommende landsmøtet i Venstre har også flere i partiet tatt til orde for en omlegging av skattesystemet der økt skatt på eiendom byttes med lavere skatt på inntekt – deriblant Guri Melby (bildet). Folks bolig er blitt en hellig ku i norsk politikk, som ingen politikere har turt å ta i. Disse politikerne fra SV og Venstre skal derfor ha skryt for å være modige. De er også veldig smarte.

Vi eier bolig for rundt 5.600 milliarder kroner. Det er i dag en svært fordelaktig investering, som subsidieres over statsbudsjettet med titalls milliarder kroner – en indirekte omfordeling fra dem som eier bolig til dem som ikke gjør det. Det deles ut generøse rentefradrag. Samtidig er skatten ved fordelen av å bo i egen bolig avviklet, og man skatter også begrenset på selve boligen. I dag er statens utgifter til boligeiere langt høyere enn inntektene staten har fra skatter på bolig. Det vil si at boligskatten er negativ.

Vi kan bruke gevinsten til å senke skattene på inntekt, spesielt hos dem som tjener minst.

Og selv om mange eier bolig i Norge, er ikke boligformuen jevnt fordelt. En Nova-rapport fra 2013 viser at blant de ti prosentene av befolkningen med lavest inntekt, er det 64 prosent som leier bolig. Det gjelder kun én prosent av tidelen med høyest inntekt.

Totalt skattlegges personlig eiendom i Norge svært lite. Skatt på arv, formue og eiendom som andel av skattetrykket, er bare 2,9 prosent mot 5,6 i OECD-området. Tankesmien Agenda har foreslått gradvis å innføre økt eiendomsbeskatning. Regnestykkene viser at ved å heve eiendomsskatten til OECD-nivå, vil det kunne bety 36,9 milliarder kroner i nye inntekter.

Vi kan bruke gevinsten til å senke skattene på inntekt, spesielt hos dem som tjener minst. Beregninger viser at vi ved å heve eiendomsbeskatningen til OECD-nivå, kan senke inntektsskatten med tre prosentpoeng og heve minstefradraget med 10.000 kroner. Det handler altså om å skatte smartere, ikke mer.

Dagens lave rente gir et svært godt utgangspunkt for å øke skatten på eiendom, som man for eksempel kan se for seg kan skje over en ti-års periode. Det er det svært mange gode grunner til å gjøre.

At det er så fordelaktig å investere bolig bidrar til et hett boligmarked.

1: En globalisert verden gjør penger svært enkelt å flytte rundt. Det øker behovet for ikke-mobile skatteobjekter. Eiendom er et velegnet skatteobjekt fordi det er vanskelig å unndra eller planlegge seg bort fra å betale den, slik vi har sett at er mulig for en del andre skatter. Formuesbeskatningen kan unnslippes ved å flytte formuen til utlandet, for eksempel. Det er ikke mulig å på samme måte flytte boligen ut av landet.

2: Det vil i tillegg harmonisere og bedre effektiviteten i skattesystemet vårt. I dag er det slik at kapital som kunne vært investert i virksomhet som skaper nye arbeidsplasser, i stedet blir syltet ned i eiendom fordi skattesystemet gir skjeve incentiver. Det er ikke bra for økonomien vår, i en tid der vi trenger investeringer i aktiv verdiskaping. Vi har et stort ubrukt potensielt skattegrunnlag, som i tillegg til en rekke gode effekter på fordeling og investeringer vil sikre prinsippet om brede skattegrunnlag med lavere satser.

3: At det er så fordelaktig å investere bolig bidrar til et hett boligmarked. For det første hindrer det dem med færrest ressurser å komme inn på boligmarkedet, og for det andre øker det risikoen for en boligboble som kan sprekke. Dersom verdien av bolig som investeringsobjekt synker, vil prisene også sannsynligvis gjøre det.

De mener videre at boligprisene i Norge er 40 prosent overpriset.

4: Et skifte mellom skatt på eiendom og arbeid er bra for arbeidslinja. Når man kan tjene mer på å eie en leilighet enn vanlige folk gjør på å jobbe, er det ikke spesielt bra for arbeidslinja. Alle skatter kan ha ulemper, men skatt er langt mer skadelig på inntekt enn det er på eiendom. Det blir ikke mindre eiendom om man skatter det, men det kan bli mindre arbeid om skatten er for høy.

5: En eiendomsskatt kan også virke omfordelende. Den kan omfordele inntekt direkte (dersom den gjøres progressiv) og indirekte (gi handlingsrom for å senke inntektsbeskatning for de laveste inntektene).

Det er svært bred enighet i de økonomiske fagmiljøene i Norge og internasjonalt om at dette er en god idé. OECD er blant dem som har påpekt at Norge bør øke skattetrykket på eiendom. De har pekt på at det norske skattesystemet generelt sett er velstrukturert, men at skattleggingen av kapital fremdeles skaper skjevheter når det gjelder sparing. De mener lav boligskatt og forskjellsbehandling av formuesobjekter er problemet.

Kombinasjonen høye boligpriser og stor gjeld hos husholdningene utgjør dessuten en finansiell risiko, mener OECD. Selv om mange har egen bolig i Norge, har de fattigste tjue prosentene i befolkningen nemlig ikke formue, men gjeld.

Også det internasjonale pengefondet (IMF) har pekt på behovet for skattereformer som reduserer favoriseringen av boliginvesteringer. I sin siste rapport om Norge viser fondet til at boligprisene har steget 140 prosent siden 2000, dobbelt så mye som prisveksten. Gjelden i en gjennomsnittlig familie har vokst fra 145 prosent av disponibel inntekt i 2002, til over 220 prosent i fjor – et høyere nivå enn i de fleste sammenlignbare land. De mener videre at boligprisene i Norge er 40 prosent overpriset.

Dessverre feiget politikerne ut da en ny skattereform ble vedtatt i fjor.

Det finnes mange måter å gjøre det på. Vi kan for eksempel gjenninnføre inntektsbeskatning av bolig, sidestille all eiendom med annen formue i formuesbeskatningen og innføre skatt på gevinst ved boligsalg. Alternativt kan man innføre en egen nasjonal eiendomsskatt. De tre første sikrer symmetri og likebehandling i skattesystemet. En egen eiendomsskatt kan i praksis få samme utslag som inntektsbeskatning av bolig, og er kanskje intuitivt lettere å forstå virkningen av. Det er viktig fordi det er nødvendig at husholdningene planlegger for slik økt boligbeskatning.

Til syvende og sist vil de ulike modellene føre til det samme. Hvilken modell som anvendes bør avhenge av hva som vil gi den beste effekten, både for å øke effektiviteten i skattesystemet og for å bidra til bekjempe økende ulikhet.

Det regjeringsnedsatte Scheel-utvalgets hovedanbefaling var nettopp en skatteveksling fra inntekt og over til eiendom og forbruk – i tråd med det både internasjonale og norske fagmiljøer anbefaler for å sikre et mer effektivt skattesystem. Dessverre feiget politikerne ut da en ny skattereform ble vedtatt i fjor. Det henger sammen med den historiske betydningen av å eie sin egen bolig: Å sikre folk en god bolig har i mange tiår vært slått fast som politisk mål.

Det finnes få gode argumenter mot å øke skattetrykket på eiendom.

Professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, beskriver vårt syn på boligen som «(…) noe av det norskeste og mest rotfestede vi har». Som førsteamanuensis Mary Ann Stamsø ved HiOA har påpekt, gjør det emosjonelle aspektet ved eierskap av bolig at viktige diskusjoner om nødvendige endringer i skattesystemet faller i fisk: Debatten om skatt på eiendom avspores med omtalen av bolig som «folks hjem», og ikke også som det investerings- og spekulasjonsobjektet det har blitt. Når 1 av 3 boliger i Oslo er utleieboliger, sier det seg selv at bolig er langt mer enn «folks hjem».

Det finnes få gode argumenter mot å øke skattetrykket på eiendom. Nettopp derfor må partiene finne sammen. Det bør være spesielt naturlig for partiene i sentrum-venstre. De som er de varmeste forsvarerne av et rettferdig, effektivt og omfordelende skattesystem, bør også være dem som tar initiativ til nødvendige reformer. Derfor er de progressive kreftene i SV og Venstre godt nytt.