Elegi fra en furten tåpe

Foran peisen på ei gammal vindskeiv hytte kan man bli tankefull en vinternatt. Nå nærmer den kalde fine tida seg igjen og jeg har bladd litt i dagboknotatene mine fra påskeferien 2021. Deler et lite utdrag her som jeg har kalt:

Elegi fra en furten tåpe.

45 påsker har jeg feiret på samme sted i samme fjell. Enskjønt; Samme? Noe har skjedd. Ikke alt er det samme lenger.

At vi mennesker har endret fjellet over tid, er selvsagt ikke en nyhet. Selv ikke for meg. Helt siden jeg var liten gutt har jeg observert Framskrittet ankomme «fjellet mitt» i form av nye veier, bedre veier, nye skispor, bredere skispor, nye  hytter, flere hytter, større hytter, hus og hoteller. Det har kommet litt etter litt. Men som i historien om frosken i gryta med vann som varmes opp så sakte at frosken ikke forstår at den blir kokt før det er for sent, tror jeg at jeg nådde en umagisk grense i år.

Det er et nærmest makabert syn.

I fjor fikk vi ikke reise på hytta på grunn av koronarestriksjoner. Det gjør at det er to påsker siden jeg var der oppe sist. Er derfor jeg merker forskjellen så godt? Etter ni dager med lange skiturer, og lange kvelder foran peisen, har jeg i hvert fall skjønt dette:

Siden sist jeg var der oppe har de som driver med sånt fått nye, bredere løypemaskiner. Skiløypene som i begynnelsen ble gått opp til fots på ski, deretter med snøscooter, deretter med beltemaskin som lagde dobbeltspor, har nå fått en bred gate mellom dobbeltsporene. Det er selvsagt deilig for de som skøyter med ski på beina, men det har også noen andre konsekvenser.

Trærne på fjellet bruker lang tid på å vokse. De gamle skisporene gikk i meandere mellom og rundt trærne, som fikk lov til å stå. De nye maskinene, som jeg ikke har sett, men som jeg bare har sett sporene etter, er så brede og høye at de som kjører dem har med seg motorsag på tur. Trær med stammer som står i veien for Framskrittet, blir felt. Trær med greiner som vender inn mot skiløypene, får fjernet disse greinene fire meter opp fra bakken. Stammen og de greinene som ikke er i veien for Maskinen, får lov til å stå.

Så der står de da, trærne. På rekke og rad langs kilometer med skiløyper. Som pinnsvin oppreist på bakbeina med den sårbare buken mot oss skigåere og alle piggene pekende rett vekk fra sporet står de der. Det er et nærmest makabert syn.

Trær er som folk, De må stå sammen for å stå oppreist.

Hytta mi ligger et par hundre høydemeter under tregrensa. Når jeg nærmer meg 1000 meter over havet, blir det mindre skog og mer fjell. Her ser jeg plutselig en annen endring langs etter de nye, brede gatene som slanger seg gjennom skogen og opp på fjellet.

Tretopp etter tretopp er knekt tvers av. Høyt der oppe. Dette er helt nytt. Da jeg først ble oppmerksom på det, så jeg på en eneste skitur at det var hundrevis av trær langs med skiløypa som har mistet tretoppen sin. På mange av trærne henger toppen fortsatt der, opp ned og dingler. På resten av de skadde trærne er halshuggingen komplett, og tretoppen ligger og slenger i snøen ved roten til treet som den en gang var kronen på. Hvordan skjedde dette?

På de grove bruddene i stammene forsto jeg at toppene var tatt av vinden. Men jeg forsto ikke hvorfor, og hvorfor akkurat i år? Før jeg med ett innså det selvsagte.

Vinden bruker de nye, brede gatene som løper opp fjellet, som oppmarsjområde. Den samler krefter. Kilometervis med moderne løyper fungerer for vinden som akselerasjonsfelter gjør for biler på motorveiene. Gatenes effekt på vinden er den samme som den som gjør uterommene mellom høyhusene i Bjørvika forblåste, ugjestmilde, kalde og ubrukelige for folk.

Det som skjer på bakken påvirker til og med himmelen over oss.

Trær er som folk, De må stå sammen for å stå oppreist. Flere trær sammen skjermer hverandre for vinden. Et tre som står aleine i høyfjellet, har ikke en sjans. Når vinden har kommet seg opp i fart, og skiløype-avenyen tar en sving slik at vinden endelig treffer et tre som har dristet seg til å bli mer enn fire-fem meter høyt, er den nådeløs. Toppen skal av. En skitur på bare et par mil denne påska førte meg forbi hundrevis av slike skalperte trær. Dette er helt nytt. Jeg har aldri sett det før i løpet av mine 45 vintre på dette fjellet.

Jeg må innrømme at jeg gruer meg til å se hvordan det ser ut i fjellet mitt når sommeren kommer. Der de gamle løypene ble usynlige så snart snøen gikk, er de nye løypene tilpasset vår tids maskiner som veier mange tonn. Gatene i fjellet er sprengt, gruslagt og drenert. Selv på vinteren ser vi hullene i snøen der betongrørene som frakter smeltevannet under grusveiene klukker fram.

Jeg skjønner jo at vi må ha noen nye løyper etter hvert som vi blir flere folk i fjellet. Men var det helt nødvendig å fjerne alle de gamle løypene samtidig?

De gamle løypene gikk der terrenget tillot skiløperen å ta vare på erobrede høydemetere. I sikksakk opp fjellet. Minst mulig opp og ned. Dessverre nøyaktig de samme egenskapene en mann med en maskin ser etter når han skal planlegge en veitrasé. Alle de gamle skiløypene, de som ble tråkket opp av folk som kjente fjellet og deretter gått i av alle oss andre. Løypene som etterhvert ble merket med en malingflekk på et tre, og atter seinere kanskje kjørt opp med snøscooter. De som gikk rundt knauser, store trær og små bekker. De har blitt til veier nå. Veier med grus på.

Nå er stjernene så godt som borte. Du føler deg ikke lenger liten under himmelen på fjellet mitt.

Av og til fristes vi furtne tåper av ei glenne i skogen vi husker var starten på ei skiløype i gamle dager. Det tar aldri lang tid før vi ender opp med å gå øverst på en brøytekant langsmed en grusvei. Av og til er det allerede et enslig skispor der oppe på brøytekanten. En annen furten tåpe som har gått der og mimret? Vet ikke. Ikke kan vi gå særlig langt oppå der heller. Også stikkveiene har fått stikkveier. Etter femti meter må du ta av deg skia, klatre ned og gå på grusen for å komme videre. Alle bekker små fører ut i den store Å. Avenyen med dobbeltskispor og skøytebane i midten.

Naturen langs skiløypene på fjellet etter at de nye maskinene kom, henleder tankene til den gamle vitsen om han som hadde funnet opp en ny, effektiv barbermaskin. Mannfolka skulle bare stikke hodet inn i et hull i veggen, så tok knivene på innsiden alt skjegget på et par sekunder.

– Men, sa en skeptiker. Alle menn har jo ikke samme form på haken sin? Oppfinneren så på ham og svarte:

– Etter at de har vært gjennom min maskin, har det det.

Det som skjer på bakken påvirker til og med himmelen over oss.

Fram til for cirka 20 år siden var stjernehimmelen der vi har hytte et eventyr av lyspunkter mot et kullsvart teppe. Mennesker har kikket opp på de samme bildene i årtusener. Navnene er magiske. Orions belte, lille bjørn, Venus, Kassiopeia. Hvor mange har fortalt historien om Kalisto som ble forvandlet til en bjørn som var så skremmende at hun ble drept av sin egen sønn? Om Zevs som forbarmet seg over dem og gav dem plass på den evige stjernehimmelen. Store Bjørn, Karlsvogna.

En liten gutt som står ute på verandaen og pusser tenner under en slik himmel, får en helt spesiell følelse av å høre til her på jorda. Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor inderlig svart nattehimmelen var, og hvor utrolig klart stjernene trådte fram, for bare 20-30 år siden.

Men er alt galt? Neida. Det er fint å ha mobildekning på hytta.

Nå er stjernene så godt som borte. Du føler deg ikke lenger liten under himmelen på fjellet mitt. Tusenvis av utelamper, gatelys og til og med en flombelyst alpinbakke for kveldskjøring konkurrerer med skriften på himmelen. Er det bare litt skyer er refleksjonen av lysene fra fjellet så sterk at du ikke ser så mye som Nordstjerna.

Utelys, ja. De utelysene har jeg grunna mye på. Det er så rart med de utelysene som står på dag og natt hele året rundt. Hvorfor? Lider hytteeierne av stjerneskrekk? Astrofobi? Det er jo en ekte diagnose det, men de lider vel ikke av det alle sammen? Eller er det ville dyr de er redde for? Kanskje de lar lysene stå på for å forsikre seg om at de ikke våkner til ferske harespor i snøen? Det var faktisk et helt vanlig syn her på fjellet tidligere. Helt inntil hytta, mange ganger hver eneste vinter. Nå er det mange år siden sist vi hadde harespor her vi holder til. Jeg forstår ikke det med tente utelys i tomme hytter.

Men er alt galt? Neida. Det er fint å ha mobildekning på hytta. Det var framskritt da vi plutselig kunne stå på taket og telefonere i 1995 og det var framskritt da vi plutselig fikk dekning innendørs i 1999. De mastene får vi tåle. De gir familien helt nødvendig informasjon på Yr, TikTok og Snapchat. Det er dessuten fint at barna har lekekamerater på fjellet. Noen å gå påskeskirenn og ake med. Det kunne være ensomt å være barn på fjellet før. Vi har blitt kjent med hyggelige voksne også.

Vi deler gjerne fjellet og ønsket aldri å trekke opp stigen etter oss.

Men likevel. Langt der oppe i fjellet, i hyttene sine mellom elger i solnedgang, antropologer og bilder av kongen på do, der bor et lite folk, som fremdeles har for vane å gå sakte på skitur. Rake i ryggen, med appelsin i sekken, blikket rettet oppover og langsomme briller på nesa. Etter turen sitter de der og mimrer i det gule lyset fra ei parafinlampe mens kondensen renner ned langs hytteveggen. Vi er så furtne og tåpelige at vi sitter der og tenker at noe av alt dette fremskrittet kanskje er blitt kjøpt for dyrt? Kanskje kunne vi fått 80 prosent av det vi ønsket oss, uten å miste mer enn halvparten av det som nå er borte?

Hvis vi hadde tenkt annerledes den gangen for 35 år siden. Planlagt det hele litt bedre.

Vi som er vokst opp her oppe ville ikke nekte folk å nyte fjellet. Vi deler gjerne fjellet og ønsket aldri å trekke opp stigen etter oss. Derfor sa vi aldri noe da reguleringsplanene og nabovarslene kom. Ikke i 1990, ikke i 2000, ikke i 2010. De siste ti årene er det bygget 50.000 hytter i Norge. Nå finnes det over en halv million av dem. Er fjellet ødelagt? Det kommer vel an på hvem du spør? Let mening, finn verdi. De minste barna mine kjenner ikke til noe annet. De klager ikke. Alle de nye hytteeierne ser også glade nok ut, de fikk jo akkurat det de kjøpte. Men kunne det tenkes at en del av alle de som har fått seg hytte på fjellet ville ha likt det gamle fjellet enda bedre enn de liker det nye fjellet? Det får vi jo aldri vite. Ikke de heller.

Men hvis det finnes en ordfører der ute, som vurderer å gjøre om kommunen sin til en såkalt «Hyttekommune», og som er så tåpelig at hun spør oss som sitter der i de strømløse hyttene våre om råd, tror jeg vi ville sagt noe slikt:

Vurder om det er lurt å heller bygge hytter og leiligheter nede i dalen og spleise på en gondol opp, i stedet for å spre hyttene over hele fjellet.

Vurder å samle hyttene som bygges der oppe tettere og la større områder være uberørt? Det krever jo at grunneierne samarbeider, da. Og deler inntektene. Ikke lett å forhandle med naboen, jeg skjønner det.

Vurder å la en del av skiløypene kjøres opp med snøscooter istedenfor med kjempemaskiner. En sirkelløype med «motorvei» må dere sikkert ha. Folk skal jo løpe fort på ski. Men det holder kanskje med én?

Og hvem bruker dessuten ord som «Elegi» i dag? Bare tåper bruker slike ord.

Vurder å nekte grunneierne å bygge så mye som en veistump, før de har inngått forpliktende samarbeid om grunnleggende infrastruktur seg imellom. Det bygges mye dobbelt. Parallelle rør og veier. Det er helt unødvendig

Vurder om ikke hyttefolk som bor i samme område kan parkere på samme sted og gå de siste 100 meterne til hytta si? Det vil spare fjellet for kilometervis med stikkveibygging?

Vurder å ta vare på noen av de gamle løypene. De som var usynlige om sommeren.

Vurder om ikke utelys kan reguleres slik at de må blendes ned mot bakken. Og kanskje ha lav effekt?

Det kunne faktisk tenkes at mange ville finne det attraktivt å komme til en slik kommune. Den vil i hvert fall skille seg ut.

Men ingen ordførere vil finne på å be sånne som oss om råd. Det må være grenser for tåpelighet. Framskrittet er «varme senger», arbeidsplasser i anleggsnæringa, hyttemåking, vasketjenester, salg av ved og tilkjøring av varer. Bompenger, eiendomsskatt og oppgradering av infrastruktur som kommer innbyggerne i kommunen til gode. Ingen grunneiere vil vente med å bygge ut til naboen har fått sitt. Tenk om fylkesmannen sier stopp før det blir min tur. En fugl i hånda, du vet. Det er ikke noen penger å tjene på å la trær og steiner bli stående. Det krever jo ingen maskiner.

Og hvem bruker dessuten ord som «Elegi» i dag? Bare tåper bruker slike ord. Furtne tåper som tenker på hvor fint det var og fortsatt kunne vært på fjellet.

Du ser andra halvan av solen när den sjunker I väst

Jag sitter ensam här och undrar var vi hamnar härnäst

Med dig på andra sidan jorden får jag tid till ingenting

Medan natten fäller blå, kalla skuggor häromkring

Lars Winnerbäck, Elegi.

Elegi m1 (fra gresk av elegos ‘klagesang’) lyrisk dikt, komposisjon av lengselsfull, vemodig karakter.