Så lenge nemndene finnes, er vi fortsatt ikke frie.
«Vi trenger en abortlov for vår tid. Vi trenger en abortlov som anerkjenner at kvinner er i stand til, og har rett til, å ta selvstendige valg», sa Kari Sønderland, leder for regjeringens abortutvalg, da hun presenterte utvalgets offentlige utredning torsdag formiddag.
Utvalget foreslår blant annet å utvide grensen på selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18, fjerning av dagens abortnemnder, og forslag om nye, nemnder for fosterantallsreduksjon, rett til oppfølging etter abort, enklere abortforløp, og mer forskning på abort.
Aldri før har kvinnebevegelsen vært så samlet i min levetid.
Reaksjonene var som forventet: Mens KrF varslet motstand mot det de kalte et «radikalt forslag», kvitterte kvinnebevegelsen med at det ikke er radikalt nok, og pekte på WHOs råd. SV var sånn passe fornøyd, selv om de mener målet må være å fjerne nemndene helt. Senterpartiet vil ikke utvide til uke 18, men er positive til endringer i nemndene. Norsk Sykepleierforbund er fornøyde.
Fortsatt er det personlige politisk. For ti år siden var jeg som svært mange andre rasende, og det med god grunn, fordi leger ville reservere seg fra å utføre aborter, og truet abortrettighetene våre. 8. mars 2014 var da rekordmange kvinner i Norge tok til gatene mot reservasjonsretten til leger, og for å beholde en seier for kvinners rett til å bestemme over egen kropp.
Les også: Jeg har også tatt abort.
Vi vant. Også i 2018, selv om vi tapte på alle plan ellers i verden. Donald Trump hadde fått med seg Kun Hvite Menn til å signere en presidentordre om forbud mot offentlig pengestøtte til informasjon om abort i Det ovale rom. Samtidig ble det strammet inn på abort i en rekke vestlige land.
Kvinnefronten i Norge er altså ikke radikale i abortsaken – de er på linje med de ledende helsemyndighetene i verden.
Det var en grunn til at et stort antall paroler og plakater både i 2014 og 2018 inneholdt tekster som «I can’t believe I have to protest this shit again».
Les også: Den forbanna abortkampen.
Nå, derimot, er det snakk om utvidelse til en abortlov for vår tid, som utvalget har landet på.
18 uker er ikke nok for Kvinnefronten, og endringen i nemndene mener de fortsatt er umyndiggjøring av kvinner. I tillegg kritiserer de utvalget for ikke å følge WHOs gullstandard for trygge og moderne aborttjenester.
«Vi i Kvinnefronten ønsker jo selvfølgelig at alle nemnder skal fjernes, også etter uke 18. Det er som WHO har anbefalt siden 2022», sa Kvinnefronten-leder Cathrine Linn Christiansen til Dagsavisen.
Helt i den andre enden finner vi den bekymrede kristenungdommen.
Og Christiansen har rett. I 2022 rådet Verdens helseorganisasjon (WHO) alle land til å fjerne hindre i lovverket for fri tilgang til abort, og kritiserte begrensninger ut fra svangerskapslengde og kriterier for senabort. Med andre ord: WHO vil fjerne de aller fleste grenser for abort. Også nemndene. Kvinnefronten i Norge er altså ikke radikale i abortsaken – de er på linje med de ledende helsemyndighetene i verden.
Høyesterettsdommer og tidligere leder av Norsk Kvinnesaksforening, Karin Bruzelius, sier til Klassekampen at abortloven ikke trenger en revisjon, men at selve synet på abort trenger en revolusjon. Hun ser på abort som et medisinsk inngrep på linje med andre medisinske inngrep, og mener abort må behandles deretter.
Helt i den andre enden finner vi den bekymrede kristenungdommen. Thea Myhr og Josefine Hellesund i KrFU vil heller «forbedre abortnemndene», fremfor å fjerne dem, og foreslår at nemndene burde bestå av minst en psykolog, fordi kvinnen skal føle seg sett, støttet og hørt. Samtidig smører de tykt på med moral og peker på de «dype etiske vurderingene som situasjonen krever blir gjort profesjonelt». Duoen trekker også fram teknologi som argument for å kunne redde flere barn. Paradoksalt nok – de kristne har i alle år kritisert teknologiske fremskritt som fostervannsprøver, som de altså mener er å «tukle med naturen». Her møter de seg selv i døra.
Man kan liberalisere loven og samtidig ta til orde for omsorg i etterkant av abort.
Morgenbladets Marit K. Slotnæs påpeker at de ivrigste talspersonene for abort alltid har gjort sitt ytterste for å trivialisere spørsmålet. Hun mener «selvbestemmelse» ikke trenger å være frigjørende, men en måte å dytte ansvar over på den enkelte på, og at nemndbehandling kunne vært en form for avlastning.
Mandag åpnet Arbeiderpartiets Kamzy Gunaratnam og Tove Elise Madland for å lovfeste rett til oppfølging etter abort, noe som igjen støtter opp om Slotnæs’ og KrFU-ernes syn: Abort kan være sårt og vanskelig.
Les også: Ufornuft og følelser om abort.
Tidligere har jeg tilhørt dem som nærmest ser på abort som en sportsgren: På barrikadene mot moralisering og skyldspørsmål som dyttes på kvinner. Men jo eldre man blir, jo vanskeligere er det å ta abort. Jo lengre ut i svangerskapet man er, desto tøffere er det også. Det er ikke til å komme vekk fra. Derfor bør vi kunne ha to tanker i hodet på en gang: Man kan liberalisere loven og samtidig ta til orde for omsorg i etterkant av abort.
Jeg kan være enig med Slotnæs i at den radikale kvinnebevegelsen drar den langt i trivialiseringen av abortspørsmålet. Alle kvinner har ikke det samme utgangspunktet. Det som er trivielt for noen, er emosjonelt for andre. Men det Slotnæs kritiserer, er retorikk.
Kaster vi nemndene, kan vi frigjøre midler til mer kvinnehelse.
Politisk derimot, har Christiansen rett. Kvinner skal kunne bestemme over egen kropp, uten at noen skal kunne lekse opp om «dype etiske vurderinger som situasjonen krever». Kaster vi nemndene, kan vi frigjøre midler til mer kvinnehelse. Til både barsel, abort og helse generelt.
Abort vil alltid være trivielt for noen, og sårt for andre. Men uansett hvor sårt det er, kan vi ikke la det hindre en fremgang for kvinners rettigheter. Så lenge det finnes nemnder, har kvinner fortsatt ikke rett til å bestemme fullt og helt over egen kropp.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 14. desember 2023.
Kommentarer