En fremtidsrettet næringspolitikk

Debatten om hvor aktiv næringspolitikken bør være, starter for noen med en diskusjon om næringspolitikken etter krigen, eksemplifisert ved Jernverket. Det stilles opp stråmenn som er lett å skyte ned, for eksempel at Arbeiderpartiet ønsker seg tilbake til en eierstyring som involverer politikerne i driften av statseide selskaper (karikert med at politikere sender styringssignaler på SMS fra Lorry).

En ambisiøs klimapolitikk er avhengig av aktiv næringspolitikk som virkemiddel

Jeg mener denne debatten er tilbakeskuende og lite nyttig.

Mitt utgangspunkt er å se fremover og prøve å forstå hva som må til for å nå klimamålene og omstille norsk næringsliv bort fra olje og gass. En fremtidsrettet klima- og næringspolitikk bør ta utgangspunkt i følgende observasjoner:

1. En ambisiøs klimapolitikk er avhengig av aktiv næringspolitikk som virkemiddel
2. Norge henger etter resten av Europa, og våre nordiske naboland, i å utvikle slike virkemiddel
3. I Norge ligger det spesielt godt til rette for at en fremtidsrettet næringspolitikk både kan skape ny, lønnsom grønn industri og samtidig nå klimamålene.

Det er en bred erkjennelse at klimamålene krever store teknologiskift (hydrogen, batterier, havvind mm), nedleggelse av store sektorer (lønnsom termisk kraftproduksjon) og oppbygging av nye verdikjeder (el-biler, hydrogen som energibærer), i tillegg til dype adferdsendringer i menneskenes liv (mindre rødt kjøtt, færre sydenturer….).

Virkemidler for å fremtvinge teknologiskift og oppbygging av nye verdikjeder, starter med en klimapolitisk begrunnelse, men blir i realiteten næringspolitikk når man kommer til implementering. Fordi virkemidlene er sektor- og teknologispesifikke, er det aktiv næringspolitikk.

Aktiv næringspolitikk står i motsetning til paradigmet om næringsnøytralitet som har dominert de siste 30-40 år. Noen argumenterer derfor for at CO2-avgifter er eneste riktige virkemiddel. At staten ikke bør starte prosjekter som Langskip for å utvikle teknologi og skape en ny næring.

Både Microsoft og Google har valgt å legge datasentrene i Sverige og Finland.

Problemet er at ingen land bruker CO2-avgifter (det vil si like avgifter per tonn CO2 utslipp i hele økonomien), og ingen lands økonomier kunne leve med avgifter på et nivå som gjøre Langskip lønnsomt. I Norge er vi stolte av elbil-satsingen. Men forklaringen på suksessen er ikke verdens høyeste avgifter på CO2-utslippene (nesten 600 kr/tonn), men en rekke andre teknologispesifikke avgifter som bompenger, moms, engangsavgift mm som favoriserer el-biler med 13000 kr/tonn sammenliknet med bensin/diesel. Avgifter er absolutt en del av verktøykassen, men de er ikke tilstrekkelige.

EUs green deal er en ambisiøs plan om å introdusere nye teknologier i stor skala, for eksempel grønn stålproduksjon. Bidens nye infrastrukturpakke kopierer EU. Våre nordiske naboer er langt fremme med ambisiøse planer om å bygge batterifabrikker. Batterifabrikken Northvolt i Sverige har fått 500 mill SEK i støtte for å komme i gang. Sverige lykkes med å tiltrekke seg nye datasentre. Her taper vi i konkurransen.

Både Microsoft og Google har valgt å legge datasentrene i Sverige og Finland, til tross at vi har fornybar energi og et energioverskudd på 20 TWh skapt av den vindkraften vi har bygget ut. Vi risikerer at det norske energioverskuddet blir spist opp av ny grønn industri i Sverige før vi kommer i gang.

Det store paradokset er at vannkraft og store vindressurser, særlig offshore, gjør at klimapolitikken for Norge åpner muligheter til å bygge nye og lønnsomme grønne industrier samtidig som vi når klimamålene gjennom omfattende elektrifisering. Vi har det mest fornybare energisystem i Europa og store muligheter til vekst. Vi produserer nå 150 TWh fornybar energi. Med en ambisiøs energipolitikk kan det økes til 180-200 TWh.

Som EU og våre nordiske naboer viser, krever dette en aktiv stat.

Våre offshore vindressurser gir muligheter til å bygge en stor ny industri nesten av samme dimensjoner som oppdagelsen av Ekofisk-feltet skapte tidlig på 1970-tallet. Det må utvikles ny teknologi som får kostnadene vesentlig ned. Vår leverandørindustri i Nordsjøen er bedre posisjonert for å ta en ledende posisjon her enn noen andre rundt Nordsjøen.

Planene fra EU innebærer at det innen 2030 skal bygge 300 TWh offshore vind, i 2050 er målet 1200-1500 TWh. Norsk kontinentalsokkel fra Skagerak til Hammerfest har Europas beste vindressurser som kan gi grunnlag for storstilt energieksport og grønn industri langs hele kysten.

Konkurransedyktig fornybar kraft er et permanent konkurransefortrinn. Klimamålene krever overgang til hydrogen, bygging av batterifabrikker og utnyttelse av viktige mineralressurser som kreves i det grønne skiftet. Norge har muligheten til å kombinere lønnsom grønn industri i hele landet og arbeidsplasser som tar over når olje- og gass trappes ned, med ambisiøse utslippsmål.

Som EU og våre nordiske naboer viser, krever dette en aktiv stat. Ideologisk motstand mot pragmatiske løsninger, der vi lærer av historien og skaper nye næringer, kan gjøre at Norge i 2050 ikke lenger har den høyeste levestandarden i Norden.