En grønn tålmodighetsprøve

LO-kongressen er utvilsomt blant de viktigste politiske verkstedene i Norge – selv om det kanskje ikke virket slik da LO-leder Peggy Hessen Følsvik ble møtt med skuldertrekk da hun prøvde å spleise regjeringen og SV under åpningstalen sin på mandag. Med sine nærmere én million medlemmer og tette bånd til Arbeiderpartiet, er uansett vedtakene som gjøres på LO-kongressen noe man ofte ser igjen i vedtatt politikk i landet på lengre sikt.

Blant de mest interessante stridstemaene på årets kongress, var fremtiden til norsk petroleumsindustri – hva LO ville vedta i sin næringspolitiske uttalelse.

 

Utvikle, ikke avvikle

Både Handel og Kontor (HK) og Norsk Tjenestemannslag (NTL) foreslo radikale endringer i LOs standpunkt i oljepolitikken, noe som møtte sterk motstand fra blant andre Industri og Energi og Fellesforbundet, som organiserer svært mange oljearbeidere.

Tankskipet har imidlertid gjort en liten, men viktig kursendring i et av de mest betente spørsmålene i norsk politikk både i dag og i de kommende tiårene.

Til slutt landet LO på et kompromiss der man går inn for å «utvikle, ikke avvikle» oljeindustrien, men at ressursene som bygges ut skal være økonomisk og klimamessig bærekraftig. LO slår dermed fast at «deler av ressursene på norsk sokkel vil ligge urørte», og at man skal rette fokuset mer over på andre næringer – som havvind, karbonfangst og lagring, mineralutvinning og hydrogen.

Dette standpunktet høster neppe stor applaus fra Greta Thunberg og andre klimaforkjempere, men det var kanskje så mye forslagsstillerne i HK og NTL kunne håpe på under LO-kongressen. At arbeidstakerorganisasjonen som organiserer brorparten av oljearbeiderne i landet kommuniserer at den er med på premisset om at mye av oljen på norsk sokkel aldri vil bli utvinnet, er stort når man setter det i perspektiv.

 

Liten, men viktig kursendring

Med andre ord: Tankskipet har imidlertid gjort en liten, men viktig kursendring i et av de mest betente spørsmålene i norsk politikk både i dag og i de kommende tiårene. Samtidig viser debatten under LO-kongressen hvor komplisert spørsmålet rundt fremtiden til oljebransjen i Norge er, og at det er umulig å gjøre en rask omstilling uten at det får enorme konsekvenser for mange arbeidstakere i landet.

Dermed er det staten vi er nødt til å sette vår lit til for å få satt opp tempoet innenfor disse næringene.

Det viser at det grønne skiftet kommer til å bli en tålmodighetsprøve for alle som er opptatte av klima, der seierne vil være såpass små som det vedtaket som ble gjort på LO-kongressen.

Nøkkelen til å få fortgang i prosessen, er imidlertid å sørge for at det står jobber klare til oljearbeidere som er minst like attraktive i grønne sektorer. Det kommer til å bli vanskelig slik det er nå – med oljepriser på over 100 dollar fatet, er det langt mer attraktivt å investere i oljeindustri enn i grønne industrier. Dermed er det staten vi er nødt til å sette vår lit til for å få satt opp tempoet innenfor disse næringene.

 

Halvfullt eller halvtomt oljefat?

Regjeringens havvindsatsning er prisverdig nok, men vil neppe bidra med nok arbeidsplasser til at satsningen skal utgjøre et nytt industrieventyr som er i nærheten av det oljen har vært for Norge – verken i kroner og øre eller i antall arbeidsplasser.

I et samfunnsperspektiv er nok dette det mest bærekraftige, men det gjenstår å se om det er det mest bærekraftige for klimaet på sikt.

I en tid der fokuset i norsk politikk er på å stramme inn pengebruken, kan man dessuten stille seg spørsmålet om det er vilje nok i dagens regjering til å satse hardt nok på å bygge opp nettopp de bærekraftige næringene som blir nevnt i LOs næringspolitiske uttalelse.

Derfor er det de små stegene – som det som ble tatt på LO-kongressen denne uken, som gradvis flytter tyngdepunktet i norsk politikk i en grønnere retning – som kommer til å utgjøre det grønne skiftet, ikke en grønn revolusjon over natten.

I et samfunnsperspektiv er nok dette det mest bærekraftige, men det gjenstår å se om det er det mest bærekraftige for klimaet på sikt.