En gutteklubb

Igjen står den internasjonale filmverden i Gullbjørnens tegn. Berlinalen 2017, den 67. i rekken, har startet. Skuespillere som Sally Potter, Catherine Deneuve, Hanna Schygulla og Patricia Clarkson – noen av filmverdenens mektigste kvinner – presenterer filmer fra hele verden; filmer hovedsakelig skapt av menn.

I 2017 ble hele seks av 24 nominerte filmer i hovedkonkurransen regissert av kvinner. Mindre enn en tredjedel. Det er langt unna 50 prosent, men det er likevel en økning fra i fjor, da det kun var to kvinnelige regissører av 21.

…og kom med det ut av skapet som en kvinnehatende grobian.

Slik slår festivalen lett en av sine hovedsponsorer: Zweites Deutsches Fernsehen vil øke andelen kvinnelige regissører med en prosent per år. For øyeblikket blir kun 13 prosent av kveldsprogrammene regissert av kvinner – likestilling blir det altså garantert om 37 år. Sammenlignet med det kan man karakterisere Berlinalen som direkte progressiv.

Under Berlinalens pressekonferanse leses utallige mannsnavn opp før endelig den første kvinnen blir nevnt, Agniezka Holland. Den polske regissøren, som var nominert til Oscar i 2011, kaller i The Guardian filmindustrien for en gutteklubb.

En herreklubb er det også i dag.

En herreklubb er det også i dag – fram til temaet veksler fra hovedkonkurransen via Panorama og Forum og kommer inn på seksjonen Generation. Her bruker Maryanne Redpath forstørrelsesglass på Europa. Hennes seksjon består av til sammen 64 lange, middels lange og korte filmer, 32 av dem er regissert av kvinner. Dessverre har vi da for lengst forlatt de store budsjettenes verden.

Til og med mitt elskede Norge bidrar i år med tre Berlinale-bidrag av mannlige regissører: Ole Giæver, Thomas Arslan og Erik Poppe. Hvorfor har norsk filmindustri ennå ikke innført den svenske likestillingsmodellen?

Hva er det egentlig som gjør menn overlegne kvinner?

For livsledsageren til produsenten Wilma Harzenetter, som har ledet Berlinalen siden 2001, virker ikke likestilling til å være et politisk tema. Når den kommer for nær, skyver den smekre 65-åringen, sporty og ungdommelig kledt, kritikken over på utlandet, eller i det minste over på Bayern.

«I Bayern får man en pris for å være kvinne, her må man først lage en film», glapp det ut av patriarken med den gråe piggsveisen i sluttsekundene av Berlinalens pressekonferanse og kom med det ut av skapet som en kvinnehatende grobian.

Er det en anledning hvor en kvinne blir premiert, forekommer desto flere mannsnavn.

Som så ofte spør jeg meg selv: Hva er det egentlig som gjør menn overlegne kvinner? I pressehuset i Berlin blir det ettertrykkelig demonstrert akkurat nå: De feirer hverandre!

Er det en anledning hvor en kvinne blir premiert, forekommer desto flere mannsnavn. Kvinner blir nevnt enkeltvis, om i det hele tatt (Anita Sarkesian har kalt dette «smurfesyndromet»).

Eller så blir kvinnen, som forblir navnløs, kun definert i forhold til berømte menn, for eksempel «datteren til James Joyce som søkte lykken som danser i 1920-tallets Paris som Samuel Becketts forlovede» (om Lucia Joyce i presseteksten til seksjonen filmatiseringsverdige romaner).

(Oversatt fra tysk av Jens-Morten Hanssen. Agenda Magasin publiserer Julias tekster fra Berlinalen i samarbeid med Goethe-instituttet.)