Europa trenger politisk mot til å revurdere hvordan det europeiske samarbeidet bør fungere, og politisk vilje til å gjøre denne tenkningen om til konkrete politiske valg.
BRUSSE: I sin siste tale om unionens tilstand hentet EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, inspirasjon fra en begivenhet som fant sted for nesten 80 år siden. Hun viste til Europakongressen i 1948, som samlet politiske ledere, intellektuelle og representanter fra sivilsamfunnet for å diskutere hvordan et krigsherjet kontinent kunne bygge en fredelig europeisk fremtid.
Med dette som forbilde ønsker hun å innkalle til en ny Europakongress neste år, i forbindelse med 70-årsjubileet for Roma-traktaten, som opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap, forløperen til Den europeiske union (EU).
Målet om å samle Europas «skarpeste hoder» for å «utforme en visjon som kan inspirere den nye generasjonen og gjenopplive den europeiske forestillingsevnen» er verdt å arbeide for. Men det Europa virkelig trenger, er ikke enda en storslått visjon, men en konkret plan for hvordan kontinentet skal håndtere en tid preget av dyptgripende strukturelle endringer.
Krig og maktpolitikk har vendt tilbake, økonomisk gjensidig avhengighet blir i økende grad brukt som et politisk maktmiddel, multilateralisme er under sterkt press, og teknologisk innovasjon omformer økonomier og samfunn over hele verden. Det liberale demokratiet og den europeiske integrasjonen utsettes for økende press fra illiberale krefter, og utvidelse av EU har blitt både mer krevende og mer nødvendig enn noen gang tidligere.
For det andre trenger kongressen et sterkt og uavhengig lederskap.
Det har ikke manglet på analyser, strategier og rapporter om Europas fremtid utarbeidet av europeiske tenkere. Likevel sliter EU og medlemslandene med å følge opp med konkrete reformer. Gitt dette vedvarende mønsteret bør hovedmålet med den foreslåtte kongressen være å utvikle realistiske forslag som kan settes ut i livet. Ja, Europa trenger evnen til å tenke nytt rundt fremtiden, men uten politisk handlekraft vil dette forbli nettopp forestillinger. Kongressen må ikke bare forklare hva Europa bør strebe etter å bli, men også hvordan unionen kan gjøres mer omstillingsdyktig og motstandsdyktig i møte med kriser. Det innebærer å ta opp vanskelige spørsmål som europeerne lenge har unngått.
Hvilket politisk rammeverk trenger vi for å kunne ivareta våre interesser i en svært usikker og stadig mer fiendtlig omverden? Hvor langt bør den europeiske integrasjonen gå? Og nært knyttet til dette: På hvilke områder må europeerne utøve større suverenitet i fellesskap? Hvordan bør et større og mer mangfoldig EU fatte beslutninger og finansiere felles prioriteringer? Hvordan kan den demokratiske legitimiteten styrkes? Og hva skjer når ikke alle ønsker å bevege seg i samme retning på samme tid?
For å kunne besvare disse og andre grunnleggende spørsmål, bør kongressen identifisere de strategiske valgene som vil forme det europeiske samarbeidet i årene som kommer, og forklare hvordan anbefalingene kan gjennomføres i praksis. Men for å lykkes med dette må kongressen selv utformes på en hensiktsmessig måte.
Å være pro-europeisk i dagens verden innebærer at man er villig til å reformere Europa når omstendighetene krever det.
En prioritert oppgave bør være å gi kongressen et bredt mandat til å identifisere strategiske veivalg, utarbeide forslag og vise hvordan ambisiøse reformer kan gjennomføres. Deltakerne bør stå fritt til – ja, de bør faktisk oppmuntres til – å tenke utenfor dagens politiske «røde linjer», fremfor å innta en avventende holdning eller holde tilbake forslag fordi de på forhånd forsøker å tilpasse seg det de antar at medlemslandenes regjeringer vil eller ikke vil akseptere.
For det andre trenger kongressen et sterkt og uavhengig lederskap. En fremtredende europeisk personlighet med politisk autoritet, intellektuell uavhengighet og en dyp forståelse av europeisk integrasjon bør lede prosessen. Denne personen bør ikke bare lede kongressen og ha ansvaret for utarbeidelsen av sluttrapporten, men også lede en liten, uavhengig «Wise Wo|Men Group» som har til oppgave å legge grunnlaget for kongressens drøftelser.
Denne gruppen bør gi en åpen og ærlig vurdering av Europas tilstand og det skiftende geopolitiske landskapet, identifisere de grunnleggende spørsmålene som må besvares, og utvikle strategiske alternativer for Europas fremtid samt konkrete forslag til hvordan disse kan realiseres.
For det tredje må deltakelsen i kongressen omfatte flere grupper enn de som gjerne er representert i slike fora. Unge mennesker og sivilsamfunnsorganisasjoner på grasrotnivå fortjener en sterkere stemme, og kongressen bør bygge videre på arbeidet som allerede er utført av borgerne og organisasjonene som deltok i Konferansen om Europas fremtid. Den bør også ta høyde for en fremtidig utvidelse av EU ved å inkludere deltakere fra land som ønsker å bli medlemmer av unionen.
For det fjerde bør kongressen bygge på et tydelig engasjement for europeisk integrasjon og EUs grunnleggende liberaldemokratiske verdier, samtidig som den må være åpen for å revurdere unionens nåværende utforming. Både «Wise Wo|Men Group» og kongressen må være villige til å stille spørsmål ved eksisterende ordninger og identifisere områder der det er behov for grunnleggende strukturelle endringer.
Europa trenger ikke enda en rapport som ender opp i en skuff.
Å være pro-europeisk i dagens verden innebærer at man er villig til å reformere Europa når omstendighetene krever det. I stedet for bare å utarbeide en plan som medlemslandene forventes å slutte seg til, bør kongressen utvide handlingsrommet ved å utfordre etablerte sannheter og tabuer, avdekke svakheter og mangler, tydeliggjøre strategiske veivalg og utvikle konkrete reformforslag.
Samtidig må kongressen unngå å lide samme skjebne som tidligere europeiske øvelser i selvransakelse. Det innebærer å legge frem både nye ideer og en troverdig plan for hvordan anbefalingene kan følges opp politisk og gjennomføres i praksis. Vektleggingen av hvordan ideer skulle omsettes i praksis, var en viktig årsak til at den opprinnelige Europakongressen ble en suksess. Den nøyde seg ikke med å forestille seg et annet Europa. Ideene som ble lansert, dannet grunnlaget for oppbyggingen av konkrete europeiske institusjoner. Den nye kongressen bør legge samme vekt på gjennomføring og konkrete resultater.
Europa trenger ikke enda en rapport som ender opp i en skuff. Europa trenger politisk mot til å revurdere hvordan det europeiske samarbeidet bør fungere, og politisk vilje til å gjøre denne tenkningen om til konkrete politiske valg. Dersom de pro-europeiske kreftene mener alvor med å fornye det europeiske prosjektet, må den nye kongressen utformes slik at dens anbefalinger faktisk kan følges opp og realiseres.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer