En viktig lærdom fra den opprinnelige kalde krigen er at når begge sider i en stedfortrederkrig mottar nok støtte til å holde seg i gang, vil aldri noen av sidene vinne.
BERLIN: Nok en gang blir Europa hjemsøkt av atomvåpenspøkelset. Sist uke beordret Russlands president Vladimir Putin mobilisering av 300 000 reservister og kunngjorde at han vil ta i bruk «alle midler» for å forsvare Russland. Og han la til: «Dette er ikke en bløff».
En høytstående europeisk politiker bemerket overfor meg at med et slikt høyt spill, som involverer atomvåpen, er det på tide å tørke støvet av kaldkrigsklassikere som Herman Kahns On Thermonuclear War.
Ukrainsk framgang på slagmarken den siste tiden har ført til en midlertidig seiersrus. Enkelte kommentatorer gir nå uttrykk for forsiktig optimisme og mener at Ukraina kan vinne krigen innen neste vår. Men Putins siste trekk kan tyde på at russiske myndigheter er innstilt på en langvarig utmattelseskrig. I tillegg til å komme med alvorlige trusler, har den russiske presidenten også delvis rettet opp i to ubalanser som har preget konflikten så langt.
Putins viktigste støttespiller er Xi, som fortsatt støtter ham.
Den første er gapet mellom Russlands «spesialoperasjon» og Ukrainas respons der hele samfunnet er involvert. Det er ikke sikkert at 300 000 ekstra soldater er nok til å overvelde Kyiv eller okkupere Ukraina, men det vil sørge for at Russland kan holde krigen i gang.
Det andre har med den internasjonale støtten å gjøre. Ukraina ville ha forsvunnet fra kartet for mange måneder siden dersom ikke landet hadde mottatt støtte verdt milliarder av dollar i form av militære forsyninger, etterretning og økonomisk hjelp fra Europa og USA.
Russland har på sin side hatt store problemer med å få andre land til å støtte seg på noen meningsfull måte. Men det nylig avholdte SCO-toppmøtet (Shanghai Cooperation Organization Summit) i Samarkand, ga Putin anledning til å snakke med sympatisører som Kinas president Xi Jinping, Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko og Irans president Ebrahim Raisi.
Men på kort sikt må de vestlige landene vise at de ikke lar seg kue av Putin og hans trusler om eskalering.
Putins viktigste støttespiller er Xi, som fortsatt støtter ham. Noe jeg har erfart etter å ha snakket med kinesiske akademikere i sommer, er at kinesere gjerne ser situasjonen i Ukraina som en «stedfortrederkrig» i sin egen tiltagende kalde krig med USA. En viktig lærdom fra den opprinnelige kalde krigen er at når begge sider i en stedfortrederkrig mottar nok støtte til å holde seg i gang, vil aldri noen av sidene vinne. Ukrainerne bruker dette som argument for fortsatte våpenforsyninger fra Vesten. Men det kan også motivere kineserne til å oppskalere sin støtte til Russland med slikt som kjøretøy og halvledere.
Hvis konflikten går i en slik retning, vet vi hva resultatet vil bli. Befolkningen i Korea, Vietnam, Guatemala, Afghanistan, Angola og mange andre land vet hvor forferdelige slike stedfortrederkriger er — kriger som varer i årevis og noen ganger i flere tiår som etterlater seg et land stenket i blod, en lammet økonomi og unge mennesker uten en framtid.
Men på kort sikt må de vestlige landene vise at de ikke lar seg kue av Putin og hans trusler om eskalering. Som mine kolleger ved European Council on Foreign Relations har vist, kan Europa komme seg gjennom en langvarig krig dersom de europeiske landene kommer opp med en sammenhengende plan for hvordan de skal forsyne Ukraina med de tre viktigste formene for støtte: militære forsyninger, sikkerhetsgarantier og økonomisk støtte.
Når det gjelder den første formen for støtte, har ECFR lagt fram en «leopard-plan» for å utstyre Ukraina med pansrede kjøretøy. ECFR har også kommet med konkrete ideer til hvordan man gradvis kan forsyne Ukraina med mer vestlig teknologi etter hvert som landet går tom for gammelt sovjetisk utstyr. Men dette vil også kreve penger i tillegg til nøye planlegging og utføring.
Den største utfordringen er å opprettholde europeisk politisk støtte og solidaritet.
Med tanke på at den ukrainske hæren er større enn tyske Bundeswehr (EUs største landstyrke) og at Ukrainas panserbrigader er større enn de britiske, franske og tyske til sammen, har vi beregnet at det militære forsyningsbehovet vil beløpe seg til 100 milliarder euro.
For det andre: For å bli enige om en avtale som kan få slutt på krigen, vil Ukraina trenge troverdige og langsiktige sikkerhetsgarantier. I så henseende har mine kolleger foreslått et rammeverk bestående av formelle garantier, høringsinstanser, løfter om forsyninger og trusler om sanksjoner. Disse bør kun gjelde områder som fullt ut er kontrollert av Ukraina, slik at ukrainske ledere ikke må oppgi okkuperte territorier for å kunne inngå en avtale.
For det tredje: Økonomisk støtte må ikke bare dekke kostnadene til å gjenreise landet og forberede det på å integreres i EU, men også dekke den ukrainske statens løpende behov fra dag til dag. I dag dekker skatteinntektene kun 40 prosent av offentlige utgifter. Dermed er det et månedlig finansieringsgap på fem milliarder dollar.
En endeløs stedfortrederkrig er noe av det siste noen av oss bør trakte etter.
Den største utfordringen er å opprettholde europeisk politisk støtte og solidaritet, spesielt ettersom kostnadene knyttet til langvarig krig fortsetter å stige. Ifølge noen av våre beregninger, kan det koste mer enn 700 milliarder euro å støtte Ukraina slik det er beskrevet over. Det er mer enn EUs pandemigjenreisingsplan, som ble sett som et revolusjonerende steg. Den gjaldt alle medlemslandene. Tilsvarende mobilisering av støtte for ett enkelt land som ikke er medlem av EU, vil kreve en historisk politisk bragd blant lederskapet i unionen.
Til vinteren vil vi dessuten se svært høye energipriser og høyere kostnader knyttet til innlosjering av desperate ukrainske flyktninger. Regjeringer har allerede måttet gå av i Italia og Bulgaria, og ytre høyre synes å være på frammarsj i en ny populistisk bølge. Europeiske ledere må forberede befolkningen på en lang krig samtidig som de ser etter løsninger. Selv når de markerer støtte til Ukrainas langvarige kamp, må de utforme støtten på en måte som gjør det mulig å finne fram til en eventuell fredsavtale.
En endeløs stedfortrederkrig er noe av det siste noen av oss bør trakte etter.
Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org
Kommentarer