En ny afrikansk helsemodell

LONDON/ADDIS ABEBA: For mange markerte utrullingen av koronavaksiner (på under et år) starten på slutten av den akutte fasen av pandemien. Men ikke for Afrika. Atten måneder etter de første vaksinene ble godkjent, er kun 16 % av Afrikas befolkning fullvaksinert. Årsaken er mangel på vedvarende internasjonal støtte i anskaffelsen og distribusjonen av vaksiner.

Afrikanske regionale institusjoner har på sin side vært verdensledende i sin respons på pandemirelaterte utfordringer på lokalt nivå. For eksempel har det afrikanske senteret for sykdomskontroll og beredskap (Africa CDC) spilt en avgjørende rolle i arbeidet med å koordinere en kontinental pandemistrategi.

Atten måneder etter de første vaksinene ble godkjent, er kun 16 % av Afrikas befolkning fullvaksinert.

Det panafrikanske partnerskapet for å framskynde koronatesting har økt testkapasiteten betydelig i 43 land og har distribuert mer enn 90 millioner testutstyrspakker. Og den afrikanske union har gått sammen med Africa CDC, FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) og den afrikanske eksport-import-banken om å opprette en digital plattform for anskaffelse av medisinsk utstyr (fra ett sted).

Men kanskje det beste og mest kraftfulle eksemplet på Afrikas «fellesgode»-tilnærming til pandemien er partnerskapet som er inngått mellom sørafrikanske myndigheter, Africa CDC, Verdens helseorganisasjon og andre interessenter. Målet med dette samarbeidet er å utvide kapasiteten til lav- og mellominntektsland slik at de kan produsere sine egne mRNA-vaksiner. I en tid da de store legemiddelselskapene i de rike landene «hamstrer» teknologi, er slike initiativer helt avgjørende.

Vi har også vært vitne til et dynamisk lederskap på nasjonalt nivå der mer helhetlige tilnærminger til styring har vist seg å være svært effektive. For eksempel har informasjonsministeren i Togo arbeidet på tvers av ulike departementer – fra presidentens kontor og finansdepartementet ned til postkontoret – for å bygge et digitalt pengeoverføringsprogram som har gitt akutt hjelp til flere hundre tusen mennesker i løpet av dets første to måneder.

Myndigheter bør slutte å tenke på helse som en skjønnsmessig budsjettpost og begynne å se på helse som en avgjørende investering i samfunnet og i framtidig velstand.

Mer generelt har Afrikas respons på COVID-19 vist oss hvor effektivt det kan være å anvende kollektiv intelligens for å fremme målet om «helse for alle» (innen land og på tvers av land). Den har vist oss verdien på innovasjonstiltak utformet for å fremme allmennhetens interesse, framfor å få folk til å jage etter privat profitt for så å be offentlig sektor om å gripe inn for å fikse forutsigbar «markedssvikt». Ved å identifisere og fremme kollektive mål – som å utvikle en afrikansk mRNA-vaksine eller øke testkapasiteten – kan alle afrikanske land komme til å nyte godt av nye kollektive goder.

Men Afrikas erfaringer med COVID-19 har også vist at offentlig koordinert innovasjon i allmennhetens interesse ikke er tilstrekkelig. Land trenger også finanspolitisk handlingsrom til å iverksette seriøse langsiktige investeringer i helse og pandemiberedskap.

G20-landene ble nylig enige om å opprette et finansformidlingsfond for å tette det globale investeringsgapet – 10,5 milliarder dollar – i pandemiberedskap og -respons. Hvorvidt afrikanske land vil nyte godt av dette fondet avhenger i stor grad av hvordan det blir utformet de neste månedene. Hvis alle interessent-land i fellesskap er involvert i arbeidet med å beslutte hva som skal prioriteres, kan fondet bli et eksempel til etterfølgelse når det gjelder innovative finansieringsmekanismer.

Dersom helse skal bli en overordnet finanspolitisk prioritet, må det betydelig ekstern støtte til.

I tillegg til mer omfattende globale investeringer i pandemiberedskap og -respons, trenger vi også mer robuste nasjonale tiltak for å håndtere de strukturelle forholdene som ledet til den pågående krisen. Myndigheter bør slutte å tenke på helse som en skjønnsmessig budsjettpost og begynne å se på helse som en avgjørende investering i samfunnet og i framtidig velstand.

FNs økonomiske kommisjon for Afrika avholdt nylig et ministermøte i Dakar (Senegal). Denne konferansen var en god anledning for afrikanske finansministre til å revurdere sine roller som politiske beslutningstakere. De bør ikke bare se seg selv som garantister for stabilitet, men også som aktive støttespillere i arbeidet med å skape sunne og rettferdige samfunn. Tiltak for å stagge inflasjonen, bygge reserver og redusere statsgjelden må veies opp mot større investeringer i helse og velferd. Alle departementer – ikke bare de som har «helse» i navnet – bør oppfordres til å måle hvordan tiltakene de iverksetter virker inn på det kollektive målet om helse for alle.

Dersom helse skal bli en overordnet finanspolitisk prioritet, må det betydelig ekstern støtte til – langt mer enn det selv et godt uformet finansformidlingsfond kan gi. Helseutgifter har vært på vei ned i mange lavinntektsland siden den globale finanskrisen i 2007–2008. Det er derfor avgjørende for afrikanske myndigheter, internasjonale finansinstitusjoner og kredittvurderingsbyråer å anse penger brukt på helse som kapitalinvesteringer som bidrar til økonomisk stabilitet, vekst og robusthet, framfor som nok et uønsket bidrag til et lands gjeldsbyrde (målt som statsgjeld som andel av BNP).

Afrikanske regionale institusjoner har på sin side vært verdensledende i sin respons på pandemirelaterte utfordringer på lokalt nivå.

For å få til dette må man slutte å stigmatisere afrikanske land ved å nedgradere deres kredittverdighet eller gi dem straffende høye renter når de tar opp ny gjeld for å finansiere essensielle offentlige tjenester. Man må også hjelpe afrikanske land med å bli mindre avhengige av utenlandske givere på kritiske områder som helseinnovasjon og produksjon av legemidler og helseutstyr.

Vi må endre måten vi styrer helseinnovasjonen på helt fra starten av prosessen og vurdere slikt som rettferdighet, tilgang og lokalisering når vi utformer partnerskap mellom offentlig og privat sektor. Kun med en ny modell der afrikanske land eier sine egne helseinvesteringer kan vi oppnå helse – og dermed velstand – for alle.

Oversatt av Marius Gustavson.

 

Copyright: Project Syndicate, 2022.