En olivenstein i skoen

Tirsdag forrige uke var den over åtte uker lange streiken ved Olivia i Hegdehaugsveien i Oslo endelig over. De streikende og arbeidsgiver ble enige om at de ansatte ved restauranten skal omfattes av en tariffavtale.

En strid som har vart siden i sommer og som i flere omganger har vært innom Riksmekleren, er forløst. Begge parter kan puste ut, ta hverandre i hånda, bilegge konflikten, anerkjenne at man er enige, og gå videre. Slik det er god tradisjon for i Norge mellom partene i arbeidslivet. Ja, det er selve kjernen i det vi gjerne omtaler som den norske modellen. Og ingen liten kilde til nasjonal stolthet. Vi står på krava, forhandler tøft, men blir enige med verdighet.

Han er verken storsinnet, tro mot samarbeidets ånd eller i stand til å bygge tillit etter to måneders konflikt.

Så langt så bra. Men ledelsen ved den folkelige og kanskje også folkekjære pizza- og pastakjeden Olivia, som siden 2016 er eid av det norske investeringsselskapet Herkules Capital, klarer ikke å akseptere faktum. Den går ikke videre. Arbeidsgivers uttalelser er drøy kost. Olivia vil ikke videre. «De har splittet medarbeidergrupper ved restauranten. De har svertet oss gjennom betalte annonsekampanjer i mediene og de har fortalt usannheter om oss og brukt krigsretorikk», skriver kjedens CEO, chief executive officer, Fredrik Remmen i en pressemelding. Om motparten Fellesforbundet. Han ønsker ikke fred.

For det stopper ikke der. Han sverter også avtalen hans egne ansatte har fått kjempet gjennom. I en sjelden streik om retten til tariffavtale. «De står igjen som tapere», konkluderer Remmen. Han er verken storsinnet, tro mot samarbeidets ånd eller i stand til å bygge tillit etter to måneders konflikt. I CEO’ens verden vinner Fellesforbundet fram med tariffavtalekravet fordi de er gode på renkespill. Det er hans ordvalg, som ifølge Store norske leksikon betyr «en rekke av lure påfunn, knep for å komme en til livs eller for å fremme sin egen fordel».

Underforstått betyr det at Olivia er lurt, at de ansatte er lurt, av mektige bakmenn i fagbevegelsen. Remmen vil ikke at støvet skal legge seg.

Remmens krig er nemlig ikke over, han kjemper allerede neste slag. Han bygger nå brannmurer mellom den virkeligheten som, mot hans vilje, blir realiteten i Hegdehaugsveien, og de andre restaurantene i kjeden. Opprøret mot det noen har kalt uverdige forhold, og rettferdige krav om bedre lønn, større forutsigbarhet og medbestemmelse for de ansatte, må for all del ikke få spre seg til andre deler av konsernet. Olivias ledelse frykter at historien om det som var mulig i Hegdehaugsveien skal smitte over på de øvrige 11 restaurantene.

CEO Remmen er ikke rammet av streik, slik det kan høres ut. Han er begunstiget med det.

«Lidenskapen til Italia er selve drivkraften i Olivia», heter det i Olivias egenreklame. Da burde selskapet anerkjenne den lidenskapen og engasjementet deres ansatte har utvist. For CEO Remmen er ikke rammet av streik, slik det kan høres ut. Han er begunstiget med det. Han er heldig som har ansatte som tar ansvar, ønsker seg bedre rammer, viser evne til å organisere seg godt og jobber sammen mot et mål. Det skal Olivias eiere og ledelse framsnakke. Ikke snakke ned.

Med en såkalt riksavtale er jo arbeidsgivers makt redusert. Olivia ønsker derfor å hegne om de såkalte husavtalene. Som gir arbeidsgiver kontroll. Den ønsker de å beholde på de andre restaurantene, i Bodø, Bergen, Stavanger, Lillestrøm, Sandnes og Trondheim. Eksempler på vilkår de ansatte har måttet akseptere er ikke få betalt for avtalte vakter hvis det ikke er behov for dem. De trekkes i lønn hvis kunden stikker fra regningen. I husavtalene har ledelsen kunnet definere vilkårene, og de er endret fortløpende. Også rett før og under konflikten har de interne avtalene blitt justert for konsernets mange hundre ansatte. Forbedret for å gjøre tariffavtale mindre attraktivt, får man tro.

Ironien er jo at CEO Remmen med dette viser at det var rom for bedre vilkår, for mer lønn. Den utrettelige innsatsen til servitører, kokker og oppvaskere i Hegdehaugsveien har allerede løftet alle kollegaene i konsernet, som har fått bedre lønnsvilkår i husavtalen. Alle i Olivia har altså tjent på streiken. Taperne, som Remmen kaller de ansatte i Hegdehaugsveien, har jo kjempet fram bedre vilkår for alle. Og lønna de selv får i henhold til tariffavtalen er ikke et tak, bare et gulv, og kan forhandles opp.

Folk flest er nemlig opptatt av at arbeidsfolk behandles skikkelig, har anstendige arbeidsforhold og rettigheter.

Styrken i å stå sammen er gjort synlig og håndfast for alle som har nølt. Det vil bli vanskelig for Olivia-toppene å overbevise de andre ansatte om noe annet. For beviset på at det lønner seg å organisere seg, forhandle og få tariffavtale, er levert på et fat. Det vil overraske meg om ikke de ansatte ved flere av Olivias øvrige restauranter nå vil følge opp med krav om tariffavtale.

Og vi kan alle bidra til deres kamp. I begynnelsen av konflikten skrev Dagsavisen en leder der vi oppfordret folk til ikke å spise på Olivia så lenge kjeden nektet sine ansatte en tariffavtale og var i konflikt. Den ble lest av nesten 100.000 mennesker. Og engasjementet har vært enormt. Folk flest er nemlig opptatt av at arbeidsfolk behandles skikkelig, har anstendige arbeidsforhold og rettigheter. BA i Bergen, Nettavisen, Avisa Oslo og selvsagt LOs FriFagbevegelse har skrevet mye om konflikten. Olivia og behandling av arbeidsfolk er for alltid forbundet i vår kollektive bevissthet. Norge følger nå med.

Selv om ikke Olivia vil videre, kan du og jeg gå videre og stemme med beina. Nå bør vi gå og spise på Olivia i Hegdehaugsveien som aldri før og vise at vi premierer bedrifter med tariffavtale. Dørene åpnet fredag klokka 16. Bare å booke bord.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 15. april 2023.