Omtrent én prosent av alle voldtektssaker ender med fellende dom. De 99 prosent andre sakene blir enten aldri meldt fra om, henlagt eller ender med frifinnelse.
En omfangsstudie fra i fjor viste at omtrent hver femte kvinne Norge var blitt voldtatt. Halvparten av disse ble utsatt for voldtekten da de var under 18 år. Én tredjedel av de utsatte fortalte aldri noen om voldtekten. Bak disse tallene skjuler det seg enkeltpersoner som lever med konsekvensene av overgrepet. Noen ganger berører det også familie og venner, som nærmeste pårørende.
Flere ulike aktører har gått gjennom tall på antall voldtekter, anmeldelser, henleggelser og domfellelser. Konklusjonen har vært den samme hver gang: Gjerningspersonene risikerer veldig lite. Ofrene derimot, risikerer mye.
Men det en samtykkebestemmelse kan føre til, er andre samtaler om hva et samtykke er for noe.
Tidligere i år gjorde Aftenposten samme øvelse og kunne slå fast at ni av ti som blir voldtatt aldri anmelder det de har opplevd. Og av de få som blir anmeldt, så blir åtte av ti saker henlagt av politiet. Av saker som til slutt når domstolen, ender 3 av 4 tilfeller med fellende dom. Det store bildet er likevel dette: De fleste voldtekter blir aldri meldt fra om, eller de blir henlagt.
Voldtektssaker har ofte en vanskelig bevissituasjon: Det var kanskje bare to personer i rommet, ingen andre vitner, ingen videoopptak eller annen dokumentasjon, og det er gjerne to veldig ulike forklaringer på om den seksuelle kontakten var ønsket eller ikke.
Jeg tror ikke en samtykkebestemmelse i straffeloven vil løse alle disse sakene. Bevissituasjonen vil fortsatt være komplisert. Unge menneskers seksuelle utforskning kan også ofte være i grenseland mellom hva de selv egentlig vil, og hva de tror er forventet av dem.
Men det en samtykkebestemmelse kan føre til, er andre samtaler om hva et samtykke er for noe. Det kan bidra til større bevissthet og til holdningsendring.
For til manges store overraskelse er det ikke i dag et krav om at den seksuelle omgangen skal være ufrivillig for at noe skal regnes som en voldtekt. I stedet er det krav om bestemte omstendigheter, som bruk av vold, truende atferd eller bevisstløshet.
Kan det virkelig fortsette å bli regnet som frivillig bare fordi hun ikke gjorde motstand, men gråt stille inn i puta?
Men når svært mange som blir utsatt for en voldtekt fryser fast i situasjonen, i håp om at det snart skal gå over og at skaden blir minst mulig, så trenger vi en straffelov som tar dette innover seg. Kan det virkelig fortsette å bli regnet som frivillig bare fordi hun ikke gjorde motstand, men gråt stille inn i puta? Bør man ikke begynne å spørre: Hvorfor i alle dager tenkte han at hun ville det, når hun ikke uttrykte noen form for nytelse, men lå helt stille til alt var over?
Det er lett å latterliggjøre kravet om samtykke. Det er det også mange som har gjort. Hvor ofte skal samtykke foreligge i løpet av tiden man har seksuell omgang, skal det være hver gang man gjør noe nytt da, eller? Skal gutta gå rundt med en kontrakt i lomma da, kanskje? Må alle la seg bli gjort opptak av, sånn at man etterpå kan dokumentere at det var frivillig?
Les også: Jeg gråt, men han stoppet ikke. Han hadde ikke mitt samtykke lenger.
Men latterliggjøringen underslår det helt vesentlige en slik samtykke bidrar til: Den kan bidra til at det er gjerningspersonen som etterpå må forklare hvorfor vedkommende mener det forelå et samtykke, heller enn at offeret må sannsynliggjøre at hun eller han gjorde motstand. Det er en vekt- og perspektivforskyvning som norsk strafferett kan ha godt av. Det er også noe av årsaken til at så mange gjerningspersoner går fri, de trenger bare å si «jeg trodde hun ville». Mens hun må forklare at hun gråt, fikk vondt, vridde seg unna, sa nei eller prøvde å komme seg ut av situasjonen på en måte han burde forstått.
Men det vil helt klart også hjelpe med større bevissthet og flere samtaler om når en seksuell kontakt er ønsket og ikke.
Et samtykke kan dessuten være så mye. Det må ikke være et verbalt «ja», men at man gjennom berøringer eller medvirkning åpner for å ha seksuell omgang.
En samtykkebestemmelse alene vil uansett ikke være nok for å gi personer som blir voldtatt den rettssikkerheten de fortjener. Til det trenger vi økt kompetanse hos politi og påtalemyndighet på bevissikring og traumereaksjoner, ressurser til etterforskning og tilgjengelige overgrepsmottak.
Men det vil helt klart også hjelpe med større bevissthet og flere samtaler om når en seksuell kontakt er ønsket og ikke. Ikke alle voldtekter skjer ved at overgriperen er en aggressiv og pågående fremmed. I én av fem voldtektssaker er det en venn som er overgriperen, ifølge Bufdir. Det kan være misbruk av tillit, manipulasjon, mas og frykten for å bli utestengt fra vennegjengen som er årsaken til at voldtekten finner sted. Ofte bærer de utsatte mye følelse av skyld og skam etterpå, fordi de ikke klarte å sette de grensene de ønsket.
Vi må lære ungdommene våre at andres kropper ikke er tilgjengelig for dem, med mindre den andre aktivt og oppriktig har samtykket til å ha sex.
Større bevissthet om at et samleie som ikke er samtykket til, er en ganske grov overtredelse av andres kroppslige integritet, vil kunne ha betydning her. Justisminister Emilie Enger Mehl har tidligere sagt at regjeringen nå jobber med hele kapittelet om seksuallovbrudd i straffeloven. Til TV2 presiserte Mehl at det betydde «blant annet med en ny samtykkebestemmelse som skal bli enda tydeligere. At det ikke er lov å ha sex med noen som ikke har sagt ja til det».
Kanskje kan en slik lovendring også føre til at et samleie som den ene parten ikke er helt sikker på om er ønsket, uteblir. Det er i så fall like greit. Vi må lære ungdommene våre at andres kropper ikke er tilgjengelig for dem, med mindre den andre aktivt og oppriktig har samtykket til å ha sex.
Kommentarer