En tenåringsmors hjertesukk over Pisa-resultatene

Da resultatene fra Pisa-undersøkelsen ble lagt frem i forrige uke, traff det meg midt i solar plexus. Ikke at det kom som en stor overraskelse at norske tiendeklassinger leser stadig dårligere; vi som er tenåringsforeldre i det ganske land, har vel sett det komme. Men i en travel hverdag er det lett å fortrenge at tenåringene er for mye på skjerm og leser for lite – og at dette faktisk har konsekvenser. Pisa-resultatene satte ord på noe jeg helst ikke ville tenke for mye på.

Pisa er en internasjonal skoleundersøkelse som sier noe om hvordan 15-åringer gjør det i regning, lesing og naturfag. Dette er hovedfunnene i Norge:

• Norske elever har hatt tilbakegang i lesing og matematikk siden 2022.
• Norge ligger under OECD-gjennomsnittet i alle de tre fagområdene.
• 34 prosent av tiendeklassinger anses som svake i lesing.
• Andelen norske elever som presterer under mestringsnivå 2 – minimumskompetansen som kreves før videre utdanning og arbeidsliv – har økt betydelig siden 2015.
• Mer positivt er det at elevenes hjemmebakgrunn betyr mindre for resultatene i Norge enn i de fleste andre land.

Vi står med andre ord midt i en kunnskaps- og lesekrise, og det er de unge, det kjæreste vi har, det står om. Og fremtiden til det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet. Det er jo ikke rart at man bli deppa.

Det er på ungdomsskolen slaget om lesingen står.

Det er lesingen som er avgjørende – all kunnskapssøken og kritisk tenknings mor. Så nå gjelder det å brette opp ermene og gjøre lesing stort igjen. De unge må få kjenne på – eller kanskje gjenoppdage – lesingens verdi. For det er med lesing som med kondisjonstrening: Det må mengdetrening til, men aktiviteten må også være lystbetont for at vi skal holde ut i det lange løp. I den store dugnaden for lesingen må vi jobbe sammen, høyreside og venstreside, hjem og skole.

Min opplevelse er at det er på ungdomsskolen slaget om lesingen står. Dette støttes også av forskning. Ifølge Statistisk sentralbyrå leser 40 prosent av barn mellom 9 og 12 år en papirbok hver dag, mens bare 22 prosent av 13–15-åringer og 19 prosent av 16–19-åringer gjør det samme. Og gutter drar snittet ned.

Boklesing i barndommen er ikke så krevende. Høytlesing er som oftest en lystbetont felles aktivitet, og når barna etter hvert skal lære å lese selv, skjer det ofte i et nokså tett samarbeid mellom hjem og skole. En viktig del av elevenes hjemmelekser er å lese litt hver dag. Ikke at denne prosessen går knirkefritt for alle, på ingen måte, men poenget er at det er mulig for foreldre å henge med i svingene og hjelpe barna. Lekseplanen og bøkene ligger i sekken, det er «ukas bokstav» og konkret læring å forholde seg til.

Fotosyntese og tysk dativ bør allerede være kjent kunnskap for foreldrene. Eller man kan google.

Men så kommer tenårene. Høytlesing er barnslig, de unge er i opposisjon, skjermen blir viktigere, ikke minst i sosial kontakt med jevnaldrende. «Ingen andre leser», får jeg ofte høre. Som forelder opplever jeg heller ikke å bli spilt spesielt god av skolen.

Et av barna mine går på en såkalt leksedempet ungdomsskole. I praksis betyr det at det ikke er lekser i tradisjonell forstand, men en forventning om at elevene øver hjemme til prøver og jobber med det de måtte henge etter med på skolen. For egen del betyr dette at jeg har mistet det konkrete verktøyet som setter meg i stand til å følge med på skolearbeidet. Og fordi lærebøkene alltid ligger igjen på skolen, de trengs jo ikke hjemme siden lekser ikke finnes, har jeg heller ikke disse å støtte meg til, hvis jeg skal hjelpe sønnen min til en prøve. Fotosyntese og tysk dativ bør med andre ord allerede være kjent kunnskap for foreldrene. Eller man kan google.

«Dagens lesing», som var en institusjon på barneskolen, 20 minutter hjemme hver dag, er nå en saga blott. Dermed gir ikke skolen meg noen drahjelp på veien til å få poden til å lese – og den hjelpen trenger jeg faktisk, i møte med standhaftig ungdom.

Selv har jeg aldri klart å lære noe ordentlig godt uten å repetere ny kunnskap på egenhånd.

Sent på barneskolen ble det avdekket at vår yngste sønn har dysleksi. Det var det på mange måter en lettelse å finne ut av, men samtidig ble vi foreldre urolige: Hvordan skulle vi nå motivere ham til å lese? Nå hadde han jo verdens beste grunn til å la være.

Av skolen fikk sønnen vår en pc, dataprogrammet Lingdys og et kurs en kveld. Jeg hadde kanskje trodd han ville få videre oppfølging av et levende menneske, en som kunne fortelle ham noe om hvordan takle skolehverdagen med dysleksi – og ikke minst hjelpe ham med å finne bøker, motivere ham til å lese og skape leseglede, tross alt.

Kanskje vi foreldre burde stå mer på krava? Men så hører vi titt og ofte læreres hjertesukk over kravstore foreldre som bare ser sitt barn og lite av fellesskapet – og jeg tviler ikke på at det er et ekte problem. Men i en tid der omsorgen i velferdssamfunnet bygges gradvis ned, lærer også borgerne at de må kjempe for å få hjelp. At det ikke nytter å være beskjeden. Må man alltid mase?

At lekser skaper sosiale forskjeller fordi noen elever har mer ressurssterke familier enn andre, er et argument mot lekser, særlig på venstresiden. Men må vi ikke da sørge for god leksehjelp til alle – og annen tilrettelegging for dem som trenger det? Alle er jo ikke like. Selv har jeg aldri klart å lære noe ordentlig godt uten å repetere ny kunnskap på egenhånd. Det er i alle fall ikke tiden til de unge det står på. Ifølge SSB bruker barn mellom 13 og 15 år i snitt skjerm i over 6 timer daglig. Da tenker jeg at 20 minutter lesing og 20 minutter lekser er overkommelig.

Jeg drømmer om en skole der lesing for lesingens skyld er en del av hverdagen.

Da jeg spurte min eldste sønn, som går tredje året på videregående, hva de har lest på skolen i løpet av tre år, var svaret en ungdomsbok han ikke husket navnet på, en islandsk saga og Ibsens Gjengangere, i tillegg til kortere tekster. Det synes jeg er lite. På ungdomsskolen har de faget leselyst en halvtime i uka. Det er vel og bra, men da jeg spurte yngstemann hva han leste her, var svaret «mest digitale tekster».

Jeg drømmer om en skole der lesing for lesingens skyld er en del av hverdagen – også etter barneskolen. Der lesing følges opp av samtaler og diskusjon, slik at det blir et fellesskap rundt bøkene. Kutt noen teoretiske fag, fyll på med lystlesing (og flere praktiske fag, men det er en litt annen diskusjon). Forskning viser nemlig at elevene, spesielt gutter, leser mer og får med seg innholdet når tekstene engasjerer. Tegneserier er helt ok!

Og så må vi foreldre selvsagt følge opp: ta opp kampen mot skjermen, være gode lesende forbilder, foreslå bøker og snakke med de unge om litteratur.

For hvordan skal vi tenke kritisk, stå imot ekstremisme, markedskrefter og KI-svada uten at fremtidens generasjoner har gode leseferdigheter? Hvem skal bemanne «verdens beste helsevesen», løse klimakrisen, utdanne ungene våre og protestere mot urettferdighet hvis vi ikke har intellektuell utholdenhet?

Og ikke minst må vi sørge for at de unge får oppleve gleden ved å miste seg selv til en god bok – og finne seg selv igjen etterpå, med et videre blikk på verden.

 

Epilog

Jeg ba mine to tenåringsgutter lese gjennom denne teksten for å sjekke om det var greit at jeg beskrev dem på denne måten. Det var det. Men yngstemann hadde en innvending:

«Du svarer jo ikke på oppgaven. Du sier at vi må gjøre lesing stort igjen, men ikke hvordan.»

«Nei, kanskje ikke», svarte jeg. «Jeg tenker at den gode opplevelsen vil komme for dagen når unge faktisk bruker mer tid på lesing. Fordi lesing er litt som en skjult skatt.»

«Det holder ikke», mente sønnen. «Det er en vanskelig oppgave du har gitt deg der.»

«Hva er ditt forslag, da?» spurte jeg.

«Oscar Westerlin har delt boktips nå. Sånt funker. At influensere og andre folk som har appell, forteller om hva de leser.»

«Ok. Hvem kunne du ønske delte sine boktips med deg?»

Han tenkte seg om.

«Gaute Skjervø og Simen Velle.»

Så. Da er utfordringen sendt.