En tredjedel av Ap-velgerne er borte

Etter at de første prognosene og valgdagsmålingene har blitt lagt fram etter at valglokalene stengte, begynner vi allerede å få et godt bilde av de store tendensene i dette valget.

Høyre og Fremskrittspartiet gjør et brakvalg, og for første gang på nesten 100 år er ikke lenger Arbeiderpartiet det største partiet i landet. Høyre ser dessuten ut til å gjøre mer eller mindre rent bord i de største kommunene, bare med unntak av Trondheim, der det meste tyder på at Arbeiderpartiet fortsetter hegemoniet sitt i fire år til.

Mens Høyre startet valgkampen på topp, hadde Arbeiderpartiet et begredelig utgangspunkt.

Fremskrittspartiet passerer Senterpartiet som landets tredje største parti. I motsatt ende ser vi at Miljøpartiet De Grønne gjør et svakt valg og legger seg omtrent rundt oppslutningen de hadde ved stortingsvalget sist, men går kraftig tilbake sammenlignet med lokalvalget for fire år siden.

 

En ny hverdag for Arbeiderpartiet

Mens Høyre startet valgkampen på topp, hadde Arbeiderpartiet et begredelig utgangspunkt. Gjennom valgkampen har riktignok partiet styrket seg, og ser ut til å havne temmelig komfortabelt over 20 prosent oppslutning.

At det i det hele tatt skulle bli spennende i Bergen må først og fremst Bergen Høyre takke seg selv for.

Likevel: At man jubler på Arbeiderpartiets valgvake over å ha havnet over 20 prosent, var utenkelig for bare noen år siden. Ved lokalvalget i 2015 fikk partiet 33 prosent oppslutning. Nå er omtrent en tredjedel av velgerne borte.

At det så nattsvart ut for partiet for et halvår siden, gjør at man kan klamre seg til at partiet er på stigende trend. Det skulle ikke forundre meg om at det er dette partileder Jonas Gahr Støre kommer til å fokusere på når han skal tale for partiet og senere bli grillet i den høytidelige partilederutspørringen ved midnatt i Stortingets vandrehall.

 

Neppe avklaringer

I de store byene er det fremdeles mange stemmer som skal telles, og der står vi dessuten etter alt å dømme foran både dager og uker med forhandlinger før vi vet helt konkret hvem som skal styre byene de neste fire årene.

I Oslo er det så jevnt at det på de fleste prognosene står om én mandat mellom de to blokkene. Likevel tyder det meste på at Raymond Johansens dager som byrådsleder i hovedstaden er talte, og at arvtakeren hans heter Eirik Lae Solberg.

I Stavanger gjør Arbeiderpartiet et godt valg, men ser likevel ut til å miste makten.

At det i det hele tatt skulle bli spennende i Bergen må først og fremst Bergen Høyre takke seg selv for. Partiet har nærmest implodert de siste ukene, der partiet har gått ned hele 13 prosentpoeng siden juni. De ligger likevel an til å ta makten i landets nest største by, men med et helt annet styringsgrunnlag enn de kunne drømme om før valgkampen.

Nettopp derfor er nok dette Høyres byrådslederkandidat, Christine Meyer, sin lykkeligste dag de neste fire årene. Nå venter knallharde forhandlinger med en rekke uforutsigbare småparti som kommer til å gjøre livet surt for det store styringspartiet i koalisjonen – akkurat slik det har vært for Arbeiderpartiet mens de har styrt Vestlandets hovedstad.

Som nevnt ligger Trondheim an til å ende opp som en rødgrønn kommune også de neste fire årene. I Stavanger gjør Arbeiderpartiet et godt valg, men ser likevel ut til å miste makten. Kristiansand blir også etter alt å dømme Høyre-styrt.

 

Snart retter blikket seg mot 2025

Et gjennomført lokalvalg markerer også at vi er nærmere neste stortingsvalg enn det forrige. Smått om senn vil blikket rettes mot stortingsvalget om to år, og løypemeldingen som lokalvalget utgjør, har naturligvis noe å si for motivasjonen i de ulike partiene.

To år er svært lenge i norsk politikk.

Samtidig er et poeng som kan være verdt å ta med seg inn i den videre valgnatten at Arbeiderpartiet gjorde et brakvalg i 2015, samtidig som at de daværende regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, gikk tilbake. Som vi alle vet klarte likevel ikke de rødegrønne å vinne makten i 2017.

Dessuten er det mange populære lokalpolitikere nå som mister makten som kan være aktuelle for posisjoner i regjeringen. Selv om de siste månedenes skandaler har bidratt til flere utskiftninger i regjeringen allerede, ligger det litt i kortene at det vil bli en større rokering av statsråder når det nærmer seg jul. Nå har Støre mer å velge i, uten å ødelegge for mye for lokalpartiene.

To år er svært lenge i norsk politikk.