En utro tjener for klimaet

På tampen av 2015 ble Parisavtalen behørig feiret, med god grunn. The Guardian meldte at “dette er slutten på fossilperioden”, og selv aktivistorganisasjoner som 350.org meldte at “vi klarte det”.

Kontrastene til det mislykkede møtet i København seks år tidligere var stor, og ga en følelse hos mange av at det nå skal “gå seg til”, at alle gode intensjoner skal manifesteres i en rask nedgang i utslipp. ​

Spørsmålet er om vi nå virkelig ser et vendepunkt?

Når sant skal sies, er ikke den optimistiske ånden ubegrunnet. For første gang viser de globale utslippene en utflating, kanskje sågar en liten nedgang. Dette skyldes først og fremst at Kinas raskt økende utslipp plutselig bikket nedover i 2015, og at Europa og USA også har fallende trender. Ikke minst har nedgangen i CO₂-utslipp relatert til globalt BNP vist en jevn nedgang, hvilket tolkes som et argument for “frikobling”, altså at det ikke er noen naturnødvendig strid mellom “vekst og vern”, noe som har vært et stridstema siden Brundtlandrapporten i 1987 var soleklar på sin anbefaling om fortsatt økonomisk vekst hånd i hånd med en bærekraftig utvikling.

Det er ingen tvil om at det har skjedd en imponerende teknologisk utvikling på mange områder, men fram til nå har det altså vært slik at effektiviseringsgevinsten er blitt spist om av volumveksten. Spørsmålet er om vi nå virkelig ser et vendepunkt?

Før eller siden må færre passasjerer bety færre flygninger.

Et annet spørsmål er hvor stor optimisme vi kan koste på oss basert på Parisavtalen og utflatende trender for CO₂-utslipp. Markerte virkelig 2015 vendepunktet? Det er mulig, men samtidig er det åpenbart farlig å lene seg tilbake og regne med at “det grønne skiftet” nå har et momentum som vil ordne opp for oss. I verste fall blir Parisavtalen en sovepute der vi kan drømme om business as usual og endatil en dobbel gevinst ved at “ren” norsk olje og gass vil være et avgjørende bidrag til løsningen. Det er grenser for flaks, selv for Norge.

Det er ingen diskusjon om at teknologi og prismekanismer er sentrale elementer ved “det grønne skiftet”, og dermed en forutsetning for Parisavtalen. Samtidig dekker fortsatt de fossile kildene 86 prosent av verdens energiforbruk, og det internasjonale energibyråets (IEAs) prognoser tilsier fortsatt økt etterspørsel etter kull, olje og gass i de kommende tiår. Tre parallelle nasjonale diskusjoner på tampen av 2015 viser også med all tydelighet noen motkrefter av en type som dukker opp hver gang ideelle målsetninger kolliderer med “virkeligheten”.

Først flyseteavgiften. Veksten i flytrafikk har vært formidabel, prognosene peker videre oppover, og mange reiser er til dels latterlig lave i pris fordi de miljømessige kostnadene ved flyreiser fortsatt oppfattes som “eksternaliteter”, det vil si at de feies under teppet til kommende generasjoner må betale for dem. Sabelraslingen fra flybransjen har vært påfallende, parallelt med argumentet om at det ikke vil ha noen miljøgevinst. Vel, før eller siden må færre passasjerer bety færre flygninger, verre er ikke det regnestykket.

Klimanøytrale energiløsninger må komme uansett.

Så advarslene mot å la Oljefondet “kaste seg på den grønne bølgen”. Når Yngve Slyngstad prisverdig vurderer økt satsning på fornybar energi, er (enkelte) analytikere og kommentatorer straks på banen med advarsler om risiko for redusert avkastning, mye fordi teknologien er i så rask utvikling at man risikerer å satse på feil hest. Men dette argumentet kan anvendes på enhver ny teknologibransje, altså det meste av det som er forutsetningen for “det grønne skiftet”.

Så hvis ikke Oljefondet – av alle – skal kunne satse langsiktig her, hvem skal da gjøre det? Dessuten er dette et av de feltene hvor vi ikke bare kan kamuflere unnfallenheten med at “Norge er et lite land i verden”. Fondet er med sine 7 300 milliarder kroner verdens suverent største statlige fond, og bevegelsene i fondet følges av mange andre investorer. Derfor hadde det da også fjorårets uttrekk av kull betydelige ringvirkninger.

For det tredje besluttet styret i Statkraft nylig å droppe investeringer i havvindprosjekter i Storbritannia. Dette fordi Høyre, Frp, Venstre og KrF i slutten av november besluttet å trekke tilbake fem milliarder til Statkraft, midler som i stor grad skulle gå til havvindsatsning. Man har altså knapt rukket å rydde unna champagneflaskene etter Parisavtalen, før vi får tre hjemlige eksempler på at gode intensjoner i seg selv ikke er tilstrekkelig når det møter den økonomiske “virkeligheten”, markedskreftenes jernlov, og disse motkreftene er de samme overalt.

Dessuten er to graders temperaturøkning ingen eksakt eller magisk grense.

Så lenge klimatiltak bokføres som rene kostnader, vil allmenningens tragedie-effekten slå inn på internasjonalt nivå når nasjonene kappes om å ta kostnadene ved CO₂-kutt i et globalisert konkurransemarked. Samtidig er det ingen naturnødvendighet at markedskreftene må fortsette å fremme klimagassutslipp. Klimanøytrale energiløsninger må komme uansett og da vil det være et økonomisk fortrinn å være i front, og det er mulig det er dette Kina har forstått bedre enn Norge.

Den viktigste grunnen til at Parisavtalen ikke må bli en sovepute, er karbonkretsløpet og tidsvinduet. Det nærmeste vi kommer en fasit i klimaspørsmålet er dette: Vi har en restkapasitet på under 1000 gigatonn CO2 dersom vi skal ha 66 prosent sjanse til å holde oss innenfor det mye omtalte togradersmålet. Med dagens utslipp er vi der i løpet av drøyt 20 år. Per i dag er det investert i fossile reserver som tilsvarer potensielle utslipp på nær 3000 gigatonn CO₂ og markedet er ikke glade i “stranded assets”.

Dessuten er to graders temperaturøkning ingen eksakt eller magisk grense. Den er bare satt der som et slags anslag over hvor det er trolig at deler av verden vil oppleve katastrofale klimaeffekter, samt hvor farlige tilbakekoblingene tar overhånd. To graders gjennomsnitt rommer også en enorm lokal og tidsmessig variasjon og ekstremhendelser, og med de klimaeffekter vi allerede ser, er det grunn til å tro at også togradersmålet er altfor høyt, derav det subsidiære (men ennå mindre realistiske) 1.5 graders målet.

Noe av essensen i den storskala karbonsyklusen, slik den fungerer i dag, er at økosystemer på land og i hav tar opp mer CO₂ (primært gjennom fotosyntese) enn de slipper ut (primært gjennom respirasjon, altså celleånding), og dette gjør at økosystemene tar hånd om drøyt halvparten av de menneskeskapte utslippene. Dette er grunnen til at vi ikke opplever en raskere økning av CO₂ i atmosfæren, og vi må krysse fingrene for at denne viktigste av alle økosystemtjenester vil fortsette. I et varmere klima med økt tørkestress, opptining av permafrost og surere hav, er det på ingen måte gitt, og da er vi ille ute.

Rett i forkant av Parismøtet kom rapporten “Implications of long-term scenarios for medium-term targets (2050)” som beregnet ulike scenarier for utslippsreduksjoner basert på “fasiten”, nemlig den at klimagassutslippene må kuttes mellom 40 og 70 prosent sammenliknet med 2010-nivå innen 2050, dersom 2-graders-målet fortsatt skal være realistisk.

Å slåss mot markedet er som å seile i motvind.

Dette er dramatiske kutt på 35 år, trolig urealistiske, og vil trolig måtte suppleres med tiltak som på sikt gir negative CO₂-utslipp, altså som netto fjerner CO₂ fra atmosfæren. Denne type storskala-tiltak som virkelig monner, eksisterer i dag ikke, med unntak av low-tech-tiltak som massiv skogplanting. Men hvor skal all denne skogen plantes i en verden som skriker etter mer dyrkningsareal, mer vann og mer mat?

Om 50 år er det nesten utenkelig at ikke verdens energiforsyning er bortimot karbonnøytral, men vi har ikke tid til å vente på det. Utslippene må ned umiddelbart, og da må selv Norge være villig til å ta noen ofre i form av å la oljen i nordområdene bli liggende – selv om oljeprisen igjen skulle øke. Vi må også være villig til å bruke mer enn noen symbolkroner av Oljefondet til grønne løsninger, å satse på forskning og implementering av fornybar energi, å betale det forurensningen fra transport og mat virkelig koster.

Da Lavutslippsutvalget for noen år siden lanserte en utmerket rapport – som umiddelbart burde blitt fulgt opp, men som i stedet havnet i skuffen – spurte jeg Jørgen Randers (utvalgslederen) om hvorfor ikke forbruksmønster og tiltak på det individuelle nivå var tatt med som et av forslagene. Randers noe desillusjonerte svar var at når det gjaldt å endre individets forbruksmønster, hadde han for lengst gitt opp.

Det er mulig at all erfaring, samt kjennskap til en del sentrale evolusjonsbiologiske trekk hos mennesket, fører til denne konklusjonen. De globale CO₂-utslipp er langt på vei summen av enkeltindividers forbruk – direkte og indirekte. Men med unntak av de som allerede er i menigheten, synes ikke villigheten til materielle forsakelser å være spesielt fremtredende hos vår art. Kunsten er derfor å fokusere mer på hva dette er et ja til, mer enn hva det er et nei til.

Pumpene går på høygir hos verdens virkelig store oljeprodusenter.

At det dreier seg om det som er framtidsrettet, kanskje mindre materielt og heseblesende, men fremfor alt moderne og innovativt – og dessuten spiller på lag med miljøet. Altså Tesl-aen projisert på et overordnet plan. Å slåss mot markedet er som å seile i motvind, men markedet, det er vi. Det er vi som utgjør seleksjonsmekanismen som velger de smarteste politikerne og de smarteste løsningene. Ingenting responderer raskere enn teknologien, så lenge noen etterspør den. Med det tidsvinduet vi nå har til rådighet, er det imidlertid vanskelig å se for seg at ikke vi endrer forbruksmønster, spesielt dersom det skal gis rom for økt forbruk andre steder i verden.

Dagens oljepris viser for øvrig at markedet kan utrette mer enn mange års miljøkamp når det gjelder både oljeutvinning i nord og flytrafikk, men det viser også at markedets logikk ikke alltid er entydig. Den paradoksale konsekvensene av lav pris internasjonalt, er at pumpene går på høygir hos verdens virkelig store oljeprodusenter. Så selv om det lønner seg å spille på lag med markedet i mange sammenhenger, kan det være en utro tjener for klimaet.

Tiden er inne for å la den langsiktig økologiske realiteten få forrang framfor den kortsiktig økonomiske.