Maria Corina Machado er en forunderlig vinner av Nobelprisen. Men hun fortjener vår respekt for sitt arbeid for demokratiet.
Mange ble overrasket over årets fredspristildeling. Jeg ble ikke bare overrasket, men forundret. Jeg har kjent til Maria Corina Machado i 20 år. Blant opposisjonslederne i Venezuela har hun vært blant de minst kompromissvillige og mest krigerske. En uttalt kritiker av dialog, både innad i opposisjonen og med Nicolás Maduro sin regjering. Så sto plutselig Jørgen Watne Frydnes og sa at hun var en samlende opposisjonsleder som fremmet et fredelig demokratisk skifte.
I det følgende skal jeg utdype min forundring, men også hvorfor Maria Corina Machado fortjener respekt for sitt arbeid.
Hun ble sett på som for radikal og for elitistisk til å kunne ha noen særlig folkelig appell.
Maria Corina, som de fleste kaller henne, ble født inn i den venezuelanske overklassen, i en familie som har vært en del av den politiske og økonomiske eliten i generasjoner. Som mange i overklassen ble hun raskt mobilisert i kampen mot Hugo Chávez etter han ble valgt i 1999. Særlig da han endret grunnloven og konsentrerte makten i sine egne hender i 2001, og prøvde å ta kontroll med det viktige oljeselskapet PDVSA. Hun er utdannet ingeniør, men hadde lenge vært sosialt engasjert, og dannet organisasjonen Súmate i 2001 for å mobilisere til demokratisk deltakelse. Gjennom årevis med politisk arbeid opplevde hun, og resten av opposisjonen, at uansett hvor nøye de fulgte reglene og mobiliserte så klarte Chávez ved hjelp av oljepenger og hele statsapparatet å utmanøvrere og idiotforklare dem.
I 2002 støttet hun et kuppforsøk. Det var nok en stor feil, ettersom det startet radikaliseringen av Chávez sitt regime. Senere har hun aktivt oppfordret til boikott av valg, til tross for at hun ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 2010 og startet sitt eget parti i 2012. Etter hvert ble hun kastet ut av nasjonalforsamlingen og beskyldt for landssvik.
Det var i opptakten til det valget at Maria Corina virkelig viste hva hun var laget av.
Maria Corina kunne ha trukket seg tilbake og levd et behagelig liv i Caracas’ bedre strøk. Isteden fortsatte hun å mobilisere, ikke minst etter at deler av familiefabrikken ble ekspropriert. Etter at Chávez døde og Nicolás Maduro overtok i 2013 og økonomien kollapset som følge av vanstyre og oljeprisfall, ledet hun massedemonstrasjoner med krav om demokrati og endret politikk.
Likevel var hun ikke noen klar leder av opposisjonen. Hun ble sett på som for radikal og for elitistisk til å kunne ha noen særlig folkelig appell. Men den bunnløse krisa som for alvor satt inn i 2017, med hyperinflasjon, pandemi og et regime som gradvis gled mot et reinspikka diktatur, endret Venezuela. Maduro hadde ikke penger å fordele til velgere og støttespillere. Folk var fortvilte, men hadde heller ikke stor tiltro til opposisjonen. Hovedtyngden av opposisjonen hadde forsøkt å forhandle med Maduro i flere omganger. Machado sto utenfor. Siste omgang ble tilrettelagt av Norge, og førte til en avtale om presidentvalg i juli 2024.
Alle jeg snakket med skulle stemme Maria Corina; fattig og rik, gammel og ung.
Det var i opptakten til det valget at Maria Corina virkelig viste hva hun var laget av. Da hadde folk flest ikke bare mistet sin økonomiske trygghet; mange hadde mistet familiene som hadde fulgt flyktningstrømmen ut av landet. Machado selv var fratatt både pass og mulighet til å fly innenlands. Men hun dro land og strand rundt med budskapet om at endring var mulig. Hun kjørte buss, bil, båt, motorsykkel og gikk for å treffe velgere.
Da resten av opposisjonen så hvor populær hun var blitt, samlet de seg bak henne. Det var ikke hun som samlet opposisjonen, som det står i Nobelkomiteens begrunnelse.
Jeg traff Machado under et besøk i Caracas i februar 2024. Hun fortalte om hvordan regjeringen la alle tenkelige hindre i veien for valgkampen, fra å arrestere medarbeidere til å stenge lokaler der hun skulle holde møter. Men alle jeg snakket med skulle stemme Maria Corina; fattig og rik, gammel og ung. Til og med min marxistiske kollega på universitetet. Da jeg skulle kjøpe en bok på et av landets mest venstreorienterte universiteter ble jeg stukket til en bok til under disken. For 50 år siden hadde det kanskje vært Maos lille røde. Nå var det programmet til Maria Corina.
De fleste i Machado sine sko ville rømt i eksil. Machado gikk isteden under jorden og fører kampen videre.
Valget i 2024 endte som kjent i tidenes best dokumenterte og åpenbare valgfusk. Istedenfor å innrømme nederlaget, sendte Maduro ut militære styrker mot folk. Mange av de unge som hadde fått demokratihåpet tent, ble brutalt slaktet ned eller fengslet. De fleste i Machado sine sko ville rømt i eksil. Machado gikk isteden under jorden og fører kampen videre.
Maria Corina hadde ikke bare reist ut blant folk. Hun holdt også tett kontakt med konservative miljøer i USA. Hun oppfordret til harde sanksjoner, selv om de har bidratt til fattigdommen i landet. Nå er hun ganske tydelig på at det eneste som kan skape endring er en eller annen form for utenlandsk intervensjon. Retorikken overfor annerledes tenkende enn henne er ikke nådig. Enten støtter du henne, demokratiet og Trump, ellers er du med det kriminelle regimet til Nicolas Maduro.
Derfor er hun en uvanlig fredsprisvinner. Men hun er også en ekstremt modig demokratiforkjemper som har møtt en motstand de færreste av oss klarer å forestille oss. Derfor fortjener hun også vår dypeste respekt.
Kommentarer