En verden av narsissister?

Det er kanskje ikke så rart vi oppfører oss som selvgode narsissister uten empati for våre medmennesker i kommentarfelt på sosiale medier, når alt fra TV-underholdning til statlig politikk er bygget over mye av den samme selvgode lesten.

Er narsissisme kjernen i alle paradoksene vi tvinges til å leve i, i vår tid?

Selvgodhet, baktaling, egoisme, menneskeforakt og løgn, har i vår tid blitt topp underholdning, gjennom serier som for eksempel Exit, Succession eller Billions. Og det er jo ikke helt pornofritt (på denne og andre måter) i reality-show som Ex on the Beach, Ungkaren eller Paradise Hotel heller. Det hender jeg nyter det selv. Men aldri helt uten bismak, som fast food omtrent:

Gøy mens det varer, men litt uggent etterpå.

Fordi, det går inn i oss, dette vi ser på, at alt handler om å hevde seg, snakke ned andre, ublu vise frem egen fortreffelighet og mest av alt: aldri, aldri sette andres behov foran dine egne. Da taper du.

Jeg husker det første sjokket over å se så hemingsløs baktaling, helt uten skam.

Som i konkurransesamfunnet ellers.

Som i en Facebooktråd.

Som i et kommentarfelt under en sak om trans, kvinners sykemeldinger eller antirasime.

Her gjelder å skyte først, hardest, grovest og få mest likes.

Hvis ikke er du neste person under angrep. Og da blir angrep det beste forsvar. Med andre ord: Narsissisten i aksjon.

Å baktale andre for åpen scene var vi villige til å ha betal-TV for å se første gang på Robinsonekspedisjonen på slutten av 1990-tallet. Jeg husker det første sjokket over å se så hemingsløs baktaling, helt uten skam. Jeg husker også hvor fort vi vennet oss til det og slett ikke skammet oss over denne slags TV-kos.

Vi skal konkurrere og vi skal forbruke for å vise frem vår sosiale status.

Hvis vi tenker oss at TV-underholdningen langt på vei møter publikums krav og ønsker, så kan man kanskje snu speilet og spørre om det kan ha vært økingen i selvsentrerte folk utenfor TV, som bidro til økningen av populariteten på TV? TV-underholdning, som alt annet, må analyseres inn i en større sosial kontekst. Og hva slags kontekst var det som snek seg frem i samfunnet i løpet av 1990-tallet?

I boken The Inner Level: How More Equal Societies Reduce Stress, Restore Sanity and Improve Everyone’s Well-being, av Richard Wilkinson and Kate Pickett fra 2018, beskriver forfatterne en epidemi av narsissister, som de mener er et resultat av samfunn med stadig mer økonomisk ulikhet. For i samfunn der man skal lene seg frem og være ens egen entreprenør til enhver tid, finner det ingen plass for empati (som narsissister mangler), tvert om:

Vi skal konkurrere og vi skal forbruke for å vise frem vår sosiale status.

Ordet «offerrolle» må være det mest nyliberale av alle nyliberale ord.

Det er etter hvert gammelt nytt at folk overskrider både egne og andres grenser på sosiale medier, om man er uenige politikk eller synes en annen er en dust.

Men jeg synes å ha sett tendenser til at det det er mye verre enn som så. At hetsen blir grovere, og at de som angripes rett som det er, er ofrene i en sak: Listen er endeløs, men bare fra det siste uken har vi denne tidsriktige overskriften:

«Blir hetset etter at ekskona drepte sønnene hans i Lørenskog».

34 år gamle Juma Iraki blir altså møtt med kommentarer som «du skriker som en jente lille muslimske stygge dverg» etter ha opplevd det ufattelig tragiske at hans to barn ble drept av sin egen mor.

Finnes det ikke ekte ofre, finnes det bare falske, de som spiller «en rolle», og de kappes andre om å avsløre.

En annet eksempel er kvinnene som sto frem i Netflix-dokumentaren «Tinder-svindleren» og fortalte hvordan de etter først å ha fortalt om å få livene ødelagt etter å ha blitt lurt ut i million-gjeld, nærmest druknet i trakasserende netthets rundt hvor idiotiske de var, at de hadde vært «golddiggers» eller rett ut dumme.

Hva er det som får folk til å jage reelle ofre?

Til å sparke dem som allerede ligger nede?

Ordet «offerrolle» må være det mest nyliberale av alle nyliberale ord. I dette begrepet ligger det innforstått at ingen er reelle ofre, det er «kun» en rolle vi mer eller mindre bevisst velger, og tar vi ikke ansvar og kommer ut av rollen selv, er det vår skyld og vår skam. Og denne skylden og skammen går man ikke av veien for å påtvinge andre om man kan!

Mulig har vi lært å herje med andre mennesker av egen stat.

Finnes det ikke ekte ofre, finnes det bare falske, de som spiller «en rolle», og de kappes andre om å avsløre. Da er alt lov.

At en rekke folk faktisk er reelle ofre, og trenger støtte, sympati, empati og hjelp, forsvinner hver gang vi bruker dette lille, men ikke akkurat uskyldige begrepet «offerrolle».

Alt kommer fra et sted, og vi individer kommer fra et samfunn rundt oss.

Mulig har vi lært å herje med andre mennesker av egen stat:

Et tilfeldig utvalg av nyheter i det siste: Mustafa Hasan fikk bli i Norge, men etter å ha vært her i 14 år, og som tenåring alene har måttet kjempe mot norske myndigheter. Og han vant.

Men, vi vet at andre tenåringer har blitt kastet ut av Norge før, vi vet at mange av dem lever i livredsel over å oppleve det. Vi har lest at minst 90 mødre og fedre i dette landet skal kastes ut, og dermed skilles fra barna sine. Dette er folk som allerede har flyktet fra alt. Men lovverket er nådeløst, og statens politikk likeså.

Hvordan kan vi kalle oss en humanitær stormakt, men samtidig ikke sette inn en eneste redningsbåt i Middelhavet eller en luftbro fra Moria og hit?

Her er det smått med empati, vennlighet og medmenneskelighet, og en forståelse av at noen er ofre på ekte, som vi som kan hjelpe, i anstendighetens navn, bør hjelpe.

Men det virker ikke umiddelbart åpenbart at vi skal det.

Hvorfor ikke?

Kanskje fordi vi lærer også fra de mange paradoksene i vår samtid å være paradoksale selv. For eksempel, hvis vi kan være en oljenasjon og en miljønasjon samtidig, hvorfor kan ikke jeg selv både være snill og slem (særlig på nett).

Eller, hvis vi er en fredsnasjon mens tjener grovt på våpensalg, hvorfor er det mindre anstendig enn at jeg donerer penger til en humanitær organisasjon mens jeg samtidig går amok med personhets hvis jeg vil?

Hvordan kan vi kalle oss en humanitær stormakt, men samtidig ikke sette inn en eneste redningsbåt i Middelhavet eller en luftbro fra Moria og hit?

Begrepet narsissisme trender for tiden, og dukker opp i et utall youtube-videoer og bøker.

Og hvor er anstendigheten globalt sett, når vi rikeste har en masse vaksiner til våre, mens vi lar andre dø og lide fordi vi ikke presser på for å fjerne patentrettigheter under en diger pandemi?

Osv.

Hva gjør det med hver og en av oss å leve innenfor de store paradoksene, som ikke helt evner å skjule selvgodheten og egoismen som ligger i kjernen? Hva gjør det med oss å se venner og nærmiljø være en del av de samme paradoksene, og den samme uanstendigheten på overordnet plan? Hva lærer vi av dette, hva slags signaler er det meningen vi skal fange opp?

Begrepet narsissisme trender for tiden, og dukker opp i et utall youtube-videoer og bøker. Noe av det er popkulturelt spekulativt, mens annet maner til viktig ettertanke om samtiden.

For noen har allerede vært på sporet i noen år.

I dag, skriver den belgiske psykologen Paul Verhaeghe i 2014 i boken What about me? The struggle for identity in a market-based society, har vi begynt å tenke slik at det må være noe galt med alle som ikke har suksess i livet. Verhaeghe observerte endringer i sykdomsbildet hos egne pasienter, at han begynte å se sammenhenger mellom verden utenfor og pasientenes lidelser.

Hvis vi forventer det verste av folk, får vi også det verste ut av dem.

Det han så, var ting som fortvilelse, forvirring eller ensomhet, og han begynte å spørre seg hvor denne endringen kom fra. For ikke bare er problemene nye, menneskene i seg selv har endret seg. Hvordan vi forholder oss til kroppen vår, kollegene, barna, partnere, alt dette er påvirket av den nyliberale strukturen rundt oss.

Han sier rett ut: Nyliberalismen får frem det verste i oss.

Fordi, ifølge Verhaeghe, den nyliberale ideologien står i direkte kontrast til det evolusjonære sosiale mennesket når den dyrker frem usympatiske trekk ved oss, som egoisme og egeninteresse.

Ha-Joon Chang er innom det samme i boken 23 things they dont tell you about capitalism: Hvis vi forventer det verste av folk, får vi også det verste ut av dem. Og hvis nyliberal økonomi tar utgangspunkt i at vi mennesker er egoistiske i bunn, og danderer økonomiske insentiver rundt det, så blir vi kanskje mer og mer akkurat det.

Derfor, mener Verhaeghe, er hvem vi er, og hva slags mennesker vi er, alltid avhengig av hvilken sammenheng vi lever i.

Og i dag:

Er den sammenhengen både så paradoksal og narsissistisk at vi, som mennesker, også kan bli det?